Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser rein fra Norefjellstammen, en stamme med gener fra svensk skogsrein. Reinsstammen var tamrein frem til 1968, men har levd fritt etter dette. Bildet viser en bukk som bruker tunga for å forsterke luktstoffene fra simlene.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Rødrev er ett vanlig pattedyr i de fleste miljøer og over nesten hele landet.

Bjørn på vårsnø som nettopp har kommet ut av hiet, fotografert i vill tilstand i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Beitende villrein (Rangifer tarandus) en kald januardag på østre del av Hardangervidda. Tangene øst på vidda er viktige vinterbeiteområder for reinen. Gaustadtoppen ses i bakgrunnen.

Lemen som går over stålis. Lemen er en smågnager i hamsterfamilien. Den er mest vanlig i fjellet. Lemen utgjør en viktig næringskilde for rovdyr, rovfugler og ugler. Arten har et svært høyt reproduksjonspotensiale, da dyrene kan ha en kullstørrelsen på 8-10 unger og få 3-5 kull i løpet av en sommer. Bestanden varierer syklisk og ofte med 3-4 år mellom hvert toppår, med svært lav tetthet i årene mellom bestandstoppene. I gode lemenår kan man se hundrevis av dyr i fjellet. Lemen en ansvarsart for Norge siden en betydelig del av verdensbestanden lever i Norge.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge var det inntill 2005 bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bestanden i Arktis har vært og er livskraftig. I 2005 startet myndighetene med et avlsprosjekt på fjellrev med tanke på å styrke den ville bestanden. De bygget da Sæterfjellet avlsstasjon i høyfjellet på Oppdal. I perioden 2006–2011 er det født 217 valper i stasjonen som er satt ut i henholdsvis Saltfjellet–Junkeren i Nordland, Sylane og Dovrefjell, Knutshø i Sør-Trøndelag–Oppland og Finse i Hordaland. Utsettelsesområdene er i senere år utvidet og bestanden er økende. Bildet viser en fjellrev på Hardangervidda.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. I 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen på grunn av konkurranse med rødrev og uregelmessige smågnagersyklusser. I Fastlands-Norge er det nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder, fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bildet viser en ung "blårev" i motlys.

Reinsdyra (Rangifer tarandus) har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Her er det en reinsbukk i solnedgangen.

Kvitskjeving er ein tannkval i delfinfamilien. Voksne dyr blir 1,9 til 2,8 meter lang, er svart oventil, har hvit buk, og karakteristiske hvite og gulaktige felter langs sidene av kroppen. Den kan lett forveksles med den nærstående delfinarten kvitnos. Kvitskjeving er en nordatlantisk art som holder til i tempererte til polare havområder, ofte i store flokker. I norske farvann er den vanligst langs kysten av Vestlandet og nordover til Troms. Sommeren 2019 ble den også sett i ganske store antall i Oslofjorden. Bildet viser en kvitskjeving som hopper.

Steinkobbe er en typisk kystsel, som lever i kolonier spredt langs norskekysten. Arten liker å ligge på skjær og la solen varme opp kroppen. Den jakter etter mat på grunt vann relativt nært land. Den spister fisk som sei, hyse, torsk og sild.

Islandshester beiter på delvis gjengrodd eng i kveldsol. Hester egner seg godt til restaurering av gammelt kulturlandskap.

Elg er verdens største hjortevilt, Norges største landpattedyr og skiller seg fra andre hjortedyrarter i størrelse og utseende. De største hannelgene kan veie opp mot 800 kg. Elgens naturlige leveområde er i barskogbeltet på hele den nordlige halvkule. I Norge finnes det elg over det meste av landet, men først og fremst under tregrensen. Bildet viser fjellbjørkeskog med en stor brunstig elgokse.

Elg som krysser trafikert vei kan medføre trafikkfarlige situasjoner. Om vinteren trekker mange elger ned mot bebyggelse og veier. Stor tetthet av elg, ofte kombinert med glatte veier og dårlig oppdagbarhet i skumringen, er årsak til at mange dyr blir påkjørt om vinteren.

Lemen som går over stålis. Lemen er en smågnager i hamsterfamilien. Den er mest vanlig i fjellet. Lemen utgjør en viktig næringskilde for rovdyr, rovfugler og ugler. Arten har et svært høyt reproduksjonspotensiale, da dyrene kan ha en kullstørrelsen på 8-10 unger og få 3-5 kull i løpet av en sommer. Bestanden varierer syklisk og ofte med 3-4 år mellom hvert toppår, med svært lav tetthet i årene mellom bestandstoppene. I gode lemenår kan man se hundrevis av dyr i fjellet. Lemen en ansvarsart for Norge siden en betydelig del av verdensbestanden lever i Norge.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte. Bildet viser en stor hannbjørn som står rett utenfor fotoskjulet.

Villrein (Rangifer tarandus) en kald januardag på østre del av Hardangervidda. Tangene øst på vidda er viktige vinterbeiteområder for reinen.