Grønne tak og takhager bidrar til flere positive miljøeffekter, som forsinkelse av avrenningen i nedbørsperioder / flomdemping, redusert kjølebehov sommerstid, bedre isolasjon vinterstid, luftrensning og berikelse av biologisk mangfold. Dette er del av en takhage med mange ulike vekster.

Kystlynghei i tidlig gjengroingsfase med løvrtær og bartrær.

Gjenåpning av naturlikt bekkeløp i urbant miljø. Gjenåpning av bekkelløp regulerer avrennningen i nedbørsperioder og kan på den måten dempe flom. Samtidig er de estetisk innbydende og kan være viktige for å ivareta og tilbakeføre biologisk mangfold.

Tyvjoen er den vanligste av joene i Norge og hekker langs hele kysten vår, men mer vanlig nordover. I Nord-Norge forekommer den også innover i fjellstrøk. Tyvjoen hekker ofte i tilknytning til sjøfuglkolonier hvor den jager og stjeler byttet fra andre sjøfugler, men enkelte lever også av å ta egg og unger fra andre fuglearter. Hvis tyvjoen blir forstyrret på hekkeplassen vil den ofte spille såret ved å gå på bakken og slå med vingene, eller den prøver å jage inntrengere ved å angripe de fra luften. Her er den fotografert foran Svalbard lufthavn.

Slåpetorn er en bladfellende og rikt forgreinet busk med sprikende kvister og spisse vedtorner. Bladene er smalt omvendt eggforma. Fruktene er runde, blådoggete og minner om en plommer. Slåpetorn er en varmekjær kystplante som vokser lysåpent på tørre berg og i skogkanter nord til Hordaland. Bildet viser en busk som blomstrer.

Sandområder i Norge har en svært artsrik og til dels unik invertebratfauna. Dette er områder med en spredt og flekkvis utbredelse som pga. spesielle naturforhold inneholder kvaliteter som danner livsmiljø for en lang rekke arter med spesielle miljøkrav. I slike miljøer lever mange sjeldne og rødlistede arter av karplanter, sopp og ikke minst insekter. Kvitsanden er eksempel på et slikt område, der det lever spesialiserte og sjeldne insekter og karplanter. Området ble vernet som landskapsvernområdet for å sikre et av de største flygesandsområdene i innlandet i Norge, med både stabile og mobile sanddyner. Kvitsanden er dannet på slutten av siste istid av smeltevann som førte med seg avsetninger fra sørøst mot nordvest i et 35 kilometer langt eskersystem fra Femunden til Røros. Med karakteristiske istidsspor og landskapsformer ligger Kvitsanden som en åpen lærebok i kvartærgeologi like utenfor sentrum av Røros.

Detalj fra gammel setervegg.

Russesvalerot er en fremmed plante som har blitt et stort problem på øyene i indre Oslofjord. Den er svært ekspansiv og danner tette bestander på kalkrike enger, grunnlent kalkmark, kantkratt og rasmark. På den måten truer det biologisk svært verdifulle miljhøer. Bekjempelse er mest effektiv hvis en får dratt opp rotsystemet, men dette er en tidkrevende og vanskelig jobb. Russesvalerot står oppført med svært høy risiko på svartelista utgitt av Artsdatabanken. Her er arten fotografert på fyllinga på Gressholmen, som har spesielt store og tette bestander.

Gammelt setermiljø, med skigard og lafta bygninger, Gutulia nasjonalpark.

Hyttebyer med fremføring av veier og strøm har ofte svært omfattende og skadeling innvirkning på den sårbare naturen i fjellet.

Klimaendringene fører mange steder til mer regn. Det kan føre til flomstore elver og omfattende skader.