Gnagehull etter billen Tragosoma depsarium. Arten utvikler seg i gamle, middels nedbrutte liggende stammer av furu som ligger soleksponert. Arten er funnet flere steder på Sørøstlandet i nyere tid, men habitatet er i tilbakegang. Hullet har en rufsete kant og er på størrelse med tuppen av en lillefinger.

Flekkblodsmeller er en sjelden bille som i nyere tid kun er kjent fra Indre Oslofjord, Tjøme og Larvik. Billen utvikles i fuktig hvitråteved av løvtrær. De voksne søker til hvite blomster som for eksempel skjermplanter og hagtorn. Kilde: www.artsdatabanken.no Denne er fra billesamlingen til Arne Laugsand.

Dragehodeglansbille er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger.

Broscus cephalotes tilhører familiegruppen løpebiller (Carabidae). Broscus cephalotes lever som predator på mindre dyr og sitter i gangåpningen og venter på at et byttedyr skal passere. Den spiller død ved fare og kan ligge helt urørlig. Denne billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand. Kilde: www.wikipedia.no

Bildet viser egg av eremitt. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Sankthansorm er tidligere kjent fra en rekke lokaliteter på Østlandet, men har i senere tid gått sterkt tilbake og kjennes i dag kun fra enkelte varme, tørre og åpne lokaliteter i Aust-Agder, Vestfold, Telemark, Buskerud, Akershus, Østfold og Oppland. Billen er istand til å sende ut et egetprodusert lys (bio-luminescens). De er nattaktive og hunnen sitter i vegetasjonen og lokker til seg hannen med den lysende bakkroppen. Her er larven fotografert i Aust-Agder. Kilde: www.artsdatabanken.no

Stomis pumicatus er en av løpebillene våre. Billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand.

Acilius canaliculatus er en av vannkalvene våre og den er et glupsk rovdyr. Dette er en hann og de er lett gjenkjennelige på de brede framføttene. De brukes til å holde seg fast på hunnens rygg. Billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand.

Trypodendron signatum er en av våre barkebiller. De lever under barken på døende eller døde trær som er angrepet av en sykdom eller en sopp. Billen er fotografert fra Arne Laugsand sin billesamling.

Eikeblodsmeller er en art som er knyttet til rød mold i gamle og hule eiker. Denne er fra billesamlingen til Arne Laugsand.

På Kirkøy i Hvaler er det gjort de to første og eneste funnene av S. bohemicus i Norge. Arten er svært nærstående til Stenus tarsalis, og hunner av de to artene er det antagelig ikke mulig å skille fra hverandre på utseende. Flere innsamlede hunner tilhørende en av disse to artene ble også samlet inn på de to lokalitetene, men disse kunne altså ikke med sikkerhet bestemmes til art. S. bohemicus er en ganske utbredt, men forholdsvis uvanlig art i Sverige. Årsaken til at denne billearten ikke har blitt påvist i Norge tidligere, skyldes sannsynligvis dens likhet med S. tarsalis, samt at hanner forekommer i et mye lavere antall enn hunner. Men hovedgrunnen er, som så ofte ellers, at billefaunaen i Norge er ufullstendig og til dels dårlig kartlagt. Billen er fra samlingen til Arne Laugsand.

De voksne billene i snutebilleslekten Bagous lever et noe bortgjemt liv på sine vertsplanter, og er som oftest vanskelig å få tak i uten en målrettet innsamling. Billene er rundt 3 mm lange, godt kamuflerte og trege i bevegelsene, noe som gjør dem ekstra vanskelig å oppdage. De fleste artene lever på vannplanter, men et par arter finnes i tilknytning til planter på tørrberg og strandenger. En av disse er Bagous diglyptus som kuner funnet på noen kystnære lokaliteter på Østlandet, bl.a. Kjølholt på Kirkøy.

Flekkblodsmeller er en sjelden bille som i nyere tid kun er kjent fra Indre Oslofjord, Tjøme og Larvik. Billen utvikles i fuktig hvitråteved av løvtrær. De voksne søker til hvite blomster som for eksempel skjermplanter og hagtorn. Kilde: www.artsdatabanken.no Denne er fra billesamlingen til Arne Laugsand.

Coloradobillen er et fryktet skadedyr på poteter nedover i Europa. Det dukker opp enkeltindivider opp i Norge fra tid til annen, men den har ikke klart å etablere seg her ennå. Med et varmere klima er det mulig at dette blir et alvorlig skadedyr i Norge også. Den som finner coloradobille i Norge har plikt til å melde fra om dette til plantevernmyndighetene. Her ser en larven til coloradobillen.

Bildet viser en larve av eremitt som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Thryogenes festucae er en sjelden bille som er knyttet til rike sumper og vannkanter. Dette eksemplaret er funnet i Stranda naturreservat i Porsgrunn, Telemark, men er ellers kun kjent fra Stokke kommune i Vestfold i nyere tid. Billen er fotografert fra billesamlingen til Stefan Olberg.

Bildet viser egg av eremitt. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Dragehodeglansbille er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger.