Svalestjerten er en av våre virkelig flotte og store sommerfugler. Finnes gjerne langs myrområder, bekker, elver og innsjøer. Søker også til blomsterrike steder og fuktige enger. Den treffes ofte langs kysten (Østlandet/Sørlandet). Larvene lever i juni-juli på ulike skjermplanter. Det ser ut til at den foretrekker mjølkerot, kvann og sløke. Sommerfuglen har lang flyvetid, fra slutten av mai til ut i juli måned. En sjelden 2. generasjon kan opptre i august og september. Kilde: http://www.nhm.uio.no/norlep/index.html

Vanlig blåvinge (Polyommatus icarus) på blodstorkenebb (Geranium sanguineum). Sommerfuglen er vanlig i hele Norge.

Blåpraktvannymfe (Calopteryx virgo) som sitter på strå av dronningstarr, langs nylig gjenåpnet bekk. Blåvingevannymfe som hviler på en stengel av en starr. Denne øyenstikkerarten lever i tilkntning til bekker og små elver med grus- og sandbunn i lavlandet i Sør-Norge, fra Hedmark rundt kysten til Hordaland. Den kan være lokalt vanlig i lavereliggende elver og bekker. Forekomst av arten indikerer god vannkvalitet.

Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larver av fjellbjørkemålere på et bjørkeblad.

Pukkelrygget rovflue er tidligere funnet på lokaliteter langs kysten fra Østfold til Agder. Det er også rapportert et innlandsfunn fra Odalen i Hedmark. Til nå er det nyeste funnet av arten rapportert fra Hokksund i 1963. Sommeren 2008 ble den så funnet i området Gjeskefjellet i Drangedal kommune av Arne Laugsand. Arten ble fanget på hogstrester av furu. I tillegg finnes det områder med edelløvskog i nærheten (eik), som er det naturlige habitatet for arten. Som de fleste andre rovfluer er pukkelrygget rovflue et grådig rovdyr som fanger og dreper andre insekter. Disse byttedyrene er gjerne større en rovflua selv, for eksempel gresshopper og øyenstikkere. Rovfluene kan sammenlignes med landeveisrøvere og sitter ofte på utkikksplasser og speider etter byttedyr. Når byttedyrene passerer flyr de raskt ut og fanger dem. Rovfluene stikker hull på insektene og sprøyter inn en blanding av enzymer og gift. Denne blandingen dreper byttet raskt og rovflua kan så suge ut det oppløste innholdet av byttedyret. Ulikt mange andre fluer er begge kjønn rovdyr. Rovfluene trives best i varme omgivelser og er vanligvis kun aktive i solskinn. Bildet er fotografert fra privat belegg i samlingen til Arne Laugsand. Kilde:BioFokus.no/Øivind Gammelmo.

Lys jordhumle hann som sanker nektar på veitistel. Tistler er verdifulle næringsplanter for humler og mange andre insekter. Lys jordhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt i Norge unntatt høyt til fjells. Den kan være svært vanskelig å skille fra de andre jordhumlene, men hannen er karakteristisk med sin påfallende lyse ansiktsbehåring. Kilde: Artsdatabanken.

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger. Her er den fotografert i Viernbukta naturreservat på Brønnøya i Asker kommune.

Blåbåndvannymfa er en art som stiller store krav til sitt leveområde. Den finnes gjerne ved små elver eller kraftige bekker som renner gjennom jordbrukslandskap med leirgrunn. Ofte kan den trives selv om jordet er dyrket helt ned til leveområdet. Den vil helst ha åpne kantsoner, da både larvene og de voksne vannymfene liker sol og varme. Dersom kantsonene vokser igjen med busk og kratt, forsvinner også blåbåndvannlarvene. De voksne insektene sitter gjerne på vannplanter og soler seg eller de patruljerer opp og ned vassdraget på jakt etter insekter. Arten skilles fra den mer vanlige blåvingevannymfe ved den mørke blå stripen på vingen.

Miarus campanulae er en liten snutebille som lever på ulike arter av Campanula. Her er den fotografert på dragehode.

Gulflekksmyger lever på gress. Biotopen er solrike skoglysninger der det vokser mye blomster, spesielt storkenebb. Grunnen skal være fuktig, og levestedet er ofte langs en bekk eller elv. I Norge er arten utbredt nord til Rana i Nordland, og er kjent fra i underkant av 100 lokaliteter. Det gamle utmarksbeitet var positivt for arten.

Karminspinner foretrekker solrike enger, gjerne der det er noe sandholdig jord. I Norge er den funnet noen få steder langs kysten i Sør-Norge, med sin hovedforekomst i Ytre Oslofjord. Larvene lever på svineblom-arter, helst på landøyda. Både den voksne og larven har sterke farger som signaliserer at de er giftige. De har heller ingen fiender blant høyerestående dyr, noe som forklarer at de lokalt kan opptre i store mengder. Den voksne sommerfuglen flyr i juni-juli, og er hovedsakelig dagaktiv.

Kamelonedderkopp hunn som har fanget et markhumle. Kamelonedderkopp er en vanlig og utbredt krabbeedderkopp i Norge. Den har fått navnet sitt fordi den har evne til å skifte farge etter omgivelsene, fra gul til hvit. Som voksne er hunnen 1 cm lang, mens hannen er opptil 0,5 cm lang. Hannen er mer kontrastrikt farget i gult og mørk brunsvart. Kamelonedderkopp har en kompakt todelt kropp, der forkroppen er bred og flat sett ovenfra og «overlapper» hverandre med bakkroppen. Foran på hodet er det åtte øyne. Beina er kraftige og korte. Som hos alle andre krabbeedderkopper er de to fremste beina lengre enn de to bakerste beina. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde: Artsdatabanken m.fl.

Oransjegullvinge er en vanlig og vakker art som ofte finnes på lune gresskledde og blomsterrike lokaliteter, omgitt av skog. Larven lever som plantespiser særlig på engsyre. På bildet suger den næring fra rødsveve i en artsrik slåtteng.

Blågrønn øyenstikker er en av våre største og mest vakre mosaikkøyenstikkere. Hannen har cyan-blågrønt mosaikkmønster med store og små flekker og linjer på bakkroppen. Hunnen er mørk med grønne flekker i samme mosaikkmønster. Bildet viser en hunn som legger egg. Blågrønn øyenstikker er vanlig forekommende i tilknytning til vannforekomster i kulturlandskapet på Østlandet, Sørlandet og sydlige del av Vestlandet.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler som flyr seint på sommeren og er avhengig av urterike lokaliteter som voksen. Apollosommerfuglen forekommer i indre dalstrøk på Østlandet. Her i knoppurteng med sen slått.

Grønn metallsvermer lever på syre. Biotopen er enger, gjerne slåttenger, og den er først og fremst knyttet til det gamle kulturlandskapet. I takt med omleggingene i landbruket blir levestedene redusert. Arten er kjent fra et stort antall lokaliteter over hele Østlandet og Sørlandet, og på Vestlandet nord til Bergen. Imidlertid er arten mindre vanlig enn før. (kilde: www.artsdatabanken.no). På bilde hviler den på blomsten av gullris i en artsrik slåtteng.

Kartlegging av sommerfugler, med heroringvinge på rødknapp i forgrunnen. Heroringvinge forekommer helst på rik, fultig gressmark i østlige deler av Øst-Norge og indre Oslofjord. Arten er sterkt knyttet til kulturlandskapet og lever gjerne på slåttenger, enger i overgangen mellom våtmark og kulturlandskap og langs artsrike veikanter. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insektarter.

Oransjegullvinge og tiriltungeblåvinge er to vanlige og vakkre arter som ofte finnes på blomsterrike lokaliteter. På bildet er begge på jakt etter næring fra rødsveve i en artsrik slåtteng.

Heroringvinge forekommer helst på rik, fultig gressmark i østlige deler av Øst-Norge og indre Oslofjord. Arten er sterkt knyttet til kulturlandskapet og lever gjerne på slåttenger, enger i overgangen mellom våtmark og kulturlandskap og langs artsrike veikanter.

Åkerhumle som sanker nektar på blomstrende plommetre. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge, og den den typiske formen er brunoransje med et bredt svart bånd på bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken.