Gamle og grove eiketrær har som regel mange sjeldne og kravfulle arter med bl.a. insekter, lav, mose og sopp knyttet til seg. Bildet viser en mann som har krabbet inn i en hul eik.

Hagemark med gammel og hul eik. Fra Jomfruland landskapsvernområde, et nasjonalt utvalgt kulturlandskap i jordbruket.

Også nedbygging kan være en trussel for bratte kalkberg, her ses et hus som er bygget på hylle i bergveggen i Brevik sentrum. Rundt huset er det også etablert seg flere fremmede arter (hagerømlinger) bl.a. filtarve.

Håndmarinøkkel eller handmarinøkkel (Botrychium lanceolatum) avbildet på artsrik, tørr og baserik slåtteng. Artsrike slåttenger har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel med påfølgende gjengroing. Slike artssamfunn er også sårbare for kunstgjødsel.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Beitemark med solblom. Solblom er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. Flere lokaliteter med solblom er imidlertid truet av for hardt beite ved at plantene ikke rekker å frø seg før de blir spist av beitedyra. Dette går ut over rekruteringen av planten pluss alle de insektene som er avhengig av solblom.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet på artrike enger. Her slås artsrik fjellnær eng på Øvre Gunleiksrud i Tinn, engene er inkludert i nasjonal handlingsplan for slåttemark.

Islandshest på urterikt fjellbeite.

Vårvikke (Vicia lathyroides) har en sterk, pågående tilbakegang. Den vokser hovedsakelige på åpne, tørre enger på sandbunn. Gjengroing etter opphør av bruk (slått, beite) er den mest nærliggende årsaken til tilbakegangen.

Seksflekket bloddråpesvermer flyr i juli-august på blomsterrik mark som enger, beitemarker, veikanter og skogslysninger. Sommerfuglen er en relativt dårlig flyger og sitter ofte i blomstene av bl.a. rødknapp, blåknapp, tistler og knoppurt. Seksflekket bloddråpesvermer er utbredt på Østlandet og langs kysten nord til Lofoten. Kilde: http://www2.artsdatabanken.no/faktaark/Faktaark187.pdf

Vei som fører frem til gammelt setermiljø. På grunn av mindre setring og færre dyr som flyttes til setrene er mange slike miljøer i ferd med å gro igjen med gran og einer, noe dette området også preges av.

Kulturlandskap med gammel styvingsalm. Intakt lauveng har gått kraftig tilbake i senere år, og er oppført som en kritisk truet vegetasjonstype. De gamle almene i enga er viktige nøkkelelementer for en rekke krevende arter.

Hvitkurle (Pseudorchis albida s. str.) er hovedsakelig knyttet til noe baserik beitemark, slåtteeng og skog. Den er funnet over store deler av Norge (mangler i Østfold, Akershus og Vestfold) og har fortsatt gode populasjoner i de fleste fylker der den er funnet. Det er imidlertid en markert tilbakegang i eng/beite-forekomster i låglandet nord til Trøndelag (kilde: www.artsdatabanken.no)

Familien Høstberger driver en liten gård i Telemark hvor de lever mest mulig selvforsynt. Maten dyrker de stort sett selv, samt at de slår høy på gamlemåten for å skaffe fôr til dyra gjennom vinteren. Her er det en liten slåtteteig i Dalen i Telemark som slås. Hesten bistår i det manuelle arbeidet ute på enga.

Marinøkkel (Botrychium lunaria) er en liten unselig karplante som er knyttet til slåtte- og beiteenger, beitemark og på enger og heier på fjellet, som regel på baserik grunn.

Seterlandskap med gamle bygninger. Fra Sandhaug og Namlaus i Åtodalen i Brattefjell-Vindeggen landskapsvernområde.

Seterlandskap med gamle bygninger. Fra Sandhaug og Namlaus i Åtodalen i Brattefjell-Vindeggen landskapsvernområde.

Bakkesøte i bratte beitebakker. Artsrike naturbeiter har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel med påfølgende gjengroing. Slike artssamfunn er også sårbare for kunstgjødsel. Bakkesøte blir lite beitet grunnet bitterstoffer i planten, og trives derfor godt i naturbeitemark.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Mollestadeika er Norges tredje største eik målt i tykkelse og omkrets. Eika er hul, men den vokser fremdeles. Omkretsen på eika 50 cm over bakken er 10,5 meter og hullet i eika har en diameter på ca 130 cm. Slike gamle og grove eiker har mange sjeldne og kravfulle arter med bl.a. insekter, lav, mose og sopp knyttet til seg.