Heroringvinge som sanker nektar på hvitbladtistel. Heroringvinge forekommer helst på rik, fultig gressmark i østlige deler av Øst-Norge og indre Oslofjord. Arten er sterkt knyttet til kulturlandskapet og lever gjerne på slåttenger, enger i overgangen mellom våtmark og kulturlandskap og langs artsrike veikanter. Hvitbladtistel er en vikitg næringsplante for mange insektarter.

Grønn metallsvermer på ryllik i urterik slåtteng. Urterike slåttenger er viktige leveområder for en rekke sjeldne insekter.

Stjernetistel er tilknyttet baserike/kalkrike strandberg, tørrbakker og kalkfuruskog på Østlandet. De rikeste forekomstene finnes sannsynligvis i tilknytning til Oslofjorden. Arten trues av nedbygging og gjengroing.

Griseblad (Scorzonera humilis) har hatt og fortsatt har en viss tilbakegang, og fordi den er knyttet til naturtyper i tilbakegang. Arten er nå begrenset til Østfold. Her er den imidlertid fortsatt nokså hyppig i indre og østre deler, men har gått tilbake på kysten. Arten er knyttet til frisk kulturmark (slåtteeng, beitemark, beitete skogkanter og åpen krattskog) og synes å være favorisert av beite. Forekomstene i Norge ligger på nordgrensa.

Bildet viser blåklokke og en ung jente. Blåklokke er en flerårig plante med smale stengelblad, nyre- eller hjerteforma grunnblad. Den blir 10-40 cm høy ogblomstrer med blå klokker fra juli til september. Blåklokke trives i åpen mark med næringsfattig, skrinn og gjerne sur jord. Den er utbredt over hele landet opp til 2.050 moh.

Åpen grunnlendt kalkmark med store mengder krattlant, med kalkfuruskog i bakgrunnen. Dette er ofte svært artsrike miljøer med forekomst av truede arter.

Åpen grunnlendt kalkmark kan være rik på blomsterplanter.

Fagerklokke (Campanula persicifolia) og smyle (Deschampsia flexuosa)

Stor kålsommerfugl er en av våre vanlige dagsommerfugler. Her på en fin blomstereng på Store Færder i Færder nasjonalpark.

Prestekrage i motlys.

Skjeggklokke (Campanula barbata) på en artsrik setervoll. Dett er en meget sjelden art som kun er kjent i vill tilstand fra noen få steder i Oppland og Buskerud.

Bildet viser kuletistel på en strand i indre Oslofjord. Derfra kan den spre seg lett videre ut til øyene utenfor. Kuletistel er en hageplante som forviller og etablerer seg på ulike typer skrotemark, men også i flerårs-tangvoller og på grusmark nær havstrand, på grunnlendt mark på basisk grunn, og i kulturmarkseng som er forlatt. Den er rimelig ekspansiv og fortrenger stedegne arter der den danner større bestander, hovedsakelig på grunnlendt kalkmark i Oslofeltet. Planten hører naturlig hjemme i Mellom-Europa og Vest-Asia. Kilde: Artsdatabanken.

Solblom (Arnica montana) er skjøtselskrevende art som gjerne vokser i ugjødsla slåtteenger.

Solblom (Arnica montana) er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåttemark og beitemark. Slåtteengene på plassen Mikkelsrud har en av landets største forekomster av denne verneverdige planten.

Solblom (Arnica montana) er skjøtselskrevende art som vokser i ugjødsla slåtteenger.

Fremmede plantearter som innebærer en økologisk risiko er i økende grad i ferd med å etablere seg og spre seg på hogstflater, spesielt i nærheten av bebyggelse og jordbrukslandskap med store mengder fremmede arter. Dette er i ferd med bli et betydelig økologisk problem som skogbruket bør ha fokus på, siden de fremmede planteartene kan bli så tallrike at de endrer den stedegene vegetasjonen og spre seg videre til andre nyetablerte hogstflater. Bildet viser kanadagullris som har etablert seg på en hogstflate. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.

Horndykkeren er en middels stor dykker og er på størrelse med ei krikkand. I hekkedrakten er den lett gjenkjennelig med rustrød kropp, mørk rygg, svart hode og gulorange fjærtopper på sidene av hodet. I vinterdakt blir den nesten ensfarget gråhvit. Den hekker sparsomt i vegetasjonsrike tjern over store deler av landet.

Hestehamp er en vidt utbredt nordamerikansk, ettårig art som er blitt et kosmopolittisk ugras. Den inntar alle typer åpen, forstyrret mark, men trenger lite inn i mindre forstyrrete naturtyper. Den har stor frøformering, med frukter og frø som kan spres effektivt med vind (sveveapparat), dyr og folk. Hestehamp kom først inn med ballastjord i siste halvdel av 1800-tallet, senere som "forurensning" med korn, gartnerivarer og med nesten all annen transport. Jernbanen ble etterhvert en hovedspredningsvei. Økningen kan ha sammenheng med generelt sterk økning i import fra USA og Canada etter andre verdenskrig. Deretter har arten regelrett 'eksplodert' og er nå blitt meget vanlig i tettbygde strøk på Østlandet. Arten synes enda ikke å ha fått like godt fotfeste i andre landsdeler, men dukker nå opp ofte over hele landet. Arten er først blitt regelrett vanlig utafor bykjernene de siste 20 årene. Invasjonspotensialet er stort og ekspansjonshastigheten er fortsatt betydelig. Kilde: Artsdatabanken.

Nikkebrønsle er en ettårig urt i kurvplantefamilien. Kurvene har bare rørkroner, av og til enkelte tungeformede kantblomster; alle er brune. Nikkebrønsle vokser i tilknytning til næringsrike dammer, vasskanter og sumper i kulturlandskapet på Østlandet og spredt til Rogaland.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet på artrike enger. I forgrunnen står den uvanlige planten smalfrøstjerne, samt ryllik og gress. Soleien smalfrøstjerne (Thalictrum simplex simplex) er knyttet til det gamle jordbrukslandskapet og lever i baserike slåttenger og beitemarker.