Bildet viser kuletistel på en strand i indre Oslofjord. Derfra kan den spre seg lett videre ut til øyene utenfor. Kuletistel er en hageplante som forviller og etablerer seg på ulike typer skrotemark, men også i flerårs-tangvoller og på grusmark nær havstrand, på grunnlendt mark på basisk grunn, og i kulturmarkseng som er forlatt. Den er rimelig ekspansiv og fortrenger stedegne arter der den danner større bestander, hovedsakelig på grunnlendt kalkmark i Oslofeltet. Planten hører naturlig hjemme i Mellom-Europa og Vest-Asia. Kilde: Artsdatabanken.

Solblom (Arnica montana) er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåttemark og beitemark. Slåtteengene på plassen Mikkelsrud har en av landets største forekomster av denne verneverdige planten.

Solblom (Arnica montana) er skjøtselskrevende art som vokser i ugjødsla slåtteenger.

Fremmede plantearter som innebærer en økologisk risiko er i økende grad i ferd med å etablere seg og spre seg på hogstflater, spesielt i nærheten av bebyggelse og jordbrukslandskap med store mengder fremmede arter. Dette er i ferd med bli et betydelig økologisk problem som skogbruket bør ha fokus på, siden de fremmede planteartene kan bli så tallrike at de endrer den stedegene vegetasjonen og spre seg videre til andre nyetablerte hogstflater. Bildet viser kanadagullris som har etablert seg på en hogstflate. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.

Horndykkeren er en middels stor dykker og er på størrelse med ei krikkand. I hekkedrakten er den lett gjenkjennelig med rustrød kropp, mørk rygg, svart hode og gulorange fjærtopper på sidene av hodet. I vinterdakt blir den nesten ensfarget gråhvit. Den hekker sparsomt i vegetasjonsrike tjern over store deler av landet.

Hestehamp er en vidt utbredt nordamerikansk, ettårig art som er blitt et kosmopolittisk ugras. Den inntar alle typer åpen, forstyrret mark, men trenger lite inn i mindre forstyrrete naturtyper. Den har stor frøformering, med frukter og frø som kan spres effektivt med vind (sveveapparat), dyr og folk. Hestehamp kom først inn med ballastjord i siste halvdel av 1800-tallet, senere som "forurensning" med korn, gartnerivarer og med nesten all annen transport. Jernbanen ble etterhvert en hovedspredningsvei. Økningen kan ha sammenheng med generelt sterk økning i import fra USA og Canada etter andre verdenskrig. Deretter har arten regelrett 'eksplodert' og er nå blitt meget vanlig i tettbygde strøk på Østlandet. Arten synes enda ikke å ha fått like godt fotfeste i andre landsdeler, men dukker nå opp ofte over hele landet. Arten er først blitt regelrett vanlig utafor bykjernene de siste 20 årene. Invasjonspotensialet er stort og ekspansjonshastigheten er fortsatt betydelig. Kilde: Artsdatabanken.

Nikkebrønsle er en ettårig urt i kurvplantefamilien. Kurvene har bare rørkroner, av og til enkelte tungeformede kantblomster; alle er brune. Nikkebrønsle vokser i tilknytning til næringsrike dammer, vasskanter og sumper i kulturlandskapet på Østlandet og spredt til Rogaland.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet på artrike enger. I forgrunnen står den uvanlige planten smalfrøstjerne, samt ryllik og gress. Soleien smalfrøstjerne (Thalictrum simplex simplex) er knyttet til det gamle jordbrukslandskapet og lever i baserike slåttenger og beitemarker.

Skjeggklokke (Campanula barbata) på en artsrik setervoll. Dett er en meget sjelden art som kun er kjent i vill tilstand fra noen få steder i Oppland og Buskerud.

Engknoppurt trives best i litt nærings- og kalkrik jord på kulturmark og i skogkanter.

Nikkebrønsle er en ettårig urt i kurvplantefamilien. Kurvene har bare rørkroner, av og til enkelte tungeformede kantblomster; alle er brune. Nikkebrønsle vokser i tilknytning til næringsrike dammer, vasskanter og sumper i kulturlandskapet på Østlandet og spredt til Rogaland.

Bildet viser en stor forekomst av kuletistel i en naturtomt, med blomstrende kanadagullris i bakgrunnen. Kuletistel er en hageplante som forviller og etablerer seg på ulike typer skrotemark, men også i flerårs-tangvoller og på grusmark nær havstrand, på grunnlendt mark på basisk grunn, og i kulturmarkseng som er forlatt. Den er rimelig ekspansiv og fortrenger stedegne arter der den danner større bestander, hovedsakelig på grunnlendt kalkmark i Oslofeltet. Planten hører naturlig hjemme i Mellom-Europa og Vest-Asia. Kilde: Artsdatabanken.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Nikkebrønsle er en ettårig urt i kurvplantefamilien. Kurvene har bare rørkroner, av og til enkelte tungeformede kantblomster; alle er brune. Nikkebrønsle vokser i tilknytning til næringsrike dammer, vasskanter og sumper i kulturlandskapet på Østlandet og spredt til Rogaland.

Solblom er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker.

Skjeggklokke på en artsrik slåttemark. Dett er en sjelden art som kun er kjent i vill tilstand fra noen få steder i Oppland og Buskerud.

Bildet viser anlagt blomstereng domintert av prestekrage langs Havnepromenaden i Oslo sentrum. Undersøkelser har vist at dette er attraktive områder for humler, solitære bier og andre pollinatorer kort tid etter anleggelse.

Åpen grunnlendt kalkmark med frodig vegetasjon av blant annet krattalant og bakkeknapp. Krattalant er en kalkkrevende kurvplante med gule blomster. Den vokser vanligvis i artsike og kalkrike enger og knauser i lavlandet i Sørøst-Norge. Bakkeknapp er en flerårig urt i kardeborrefamilien. Stilken har motsatte blad, som vanligvis en til to ganger parfliket og smale. Den blomstrer fra juli til august med violette blomster som sitter samlet i korg, der de ytre blomstene er betydelig større enn de innerste. Bakkeknapp er en attraktiv plante for pollinatorer. Bakkeknapp er knyttet til tørre, kalkrike bakker. Arten er kjent fra noen få lokaliteter i Oslofjorden og Hvaler, med bare et fåtall individer. Arten vurderes under noe tvil som naturlig hjemmehørende i Norge. Kildre: Artsdatabanken.

Geiter på urterik naturbeitemark. Her er det en gullris som slukes.

Ugrasklokke er utbredt i store deler av Europa, men er fremmed i Norge. Arten er en langlevd flerårig urt med frøreproduksjon, og spres i tillegg med sterk klonal vekst med jordstengler. Frøene spres nokså passivt fra stive stengler (ballist). Den er meget vanlig på kulturmark og sterkt forstyrret mark, særlig i gjengroende eng, på veikanter og i hager, men går i liten grad inn i mindre påvirkete naturtyper. Ugrasklokke er først dokumentert fra 1820-årene, og har trolig kommet inn i landet med såfrø og transportmidler. Arten begynte raskt å ekspandere og har økt fram til i dag. Den fortrenger andre karplanter der den etablerer seg, men dette skjer hovedsakelig på sterkt endret fastmark og er ikke kjent å påvirke sårbare arter. Kilde: Artsdatabanken.