Skjellrot er en karplante som lever parasittisk på særlig hasselrøtter. Trives best der det er fuktig, skyggefull og næringsrik moldjord.

Bildet viser neslesommerfug som søker nektar på prydplanten lavendel i en hage. Lavendel er en attraktiv næringsplante for insekter. Neslesommerfugl er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Dragehode (Dracocephalum ruyschiana) er en fredet plante som Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på, da Norge har en stor del av arten forekomst. Den er knyttet til ugjødsla enger og småbiotoper i kulturlandskapet og er truet av gjengroing og utbygging. På bilde fra en åkerholme.

Steinhumle som søker nektar på dragehode. Dragehode er en verdifull næringsplante for humler. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken

Åpen grunnlendt kalkmark med et stort mangfold av engplanter, bla. aksveronika, smørbukk og smaltimotei. Dette er ofte svært artsrike miljøer med med forekomst av truede arter.

Neslesommerfugl som søker nektar på bergmynte. Bergmynte er en verdifull næringsplante for sommerfugler og humler. Neslesommerfuglen er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Åkerhumle som søker etter nektar på dragehode. Dragehode er en verdifull næringsplante for humler. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge, og den den typiske formen er brunoransje med et bredt svart bånd på bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Dragehode er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger.

Spredning av fremmede arter og hyttebygging er de største trusselen mot den unike engvegetasjone som finnes på øyene i Oslofjorden. Her en ung busk av den fremmede hageplanten syrin som har etablert seg på en eng med svært verdifull og artsrik vegetasjon. Syrin har evne til å bre seg utover ved rotskudd og på den måten danne store og tette forekomster. På øyene i indre Oslofjorden har syrin i stor grad erstattet biologisk verdifull engvegetasjon.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en askestamme. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Kammarimjelle i blomstring. Kammarimjelle har gått sterkt tilbake de siste hundre år som følge av intensivering av jordbruket og opphør av beite og slått. Planten vokser på tørre enger, beiter, krattskog og langs aktivt skjøttede veikanter på baserik grunn. Arten er nær ved å dø ut i Norge.

Syrin er en vakker hageplante når den blomstrer. Den er imidlertid problematisk når den plantes i nærheten av verdifulle engmiljøer og åpen grunnlendt kalkmark. Den har evne til å bre seg utover ved rotskudd og på den måten danne store og tette forekomster. Siden arten har blitt plantet i tilknytning til gammel kulturmark kan den enkelte slike steder ta over den opprinnelige engvegetasjonen som var der. På øyene i indre Oslofjorden, som her på Store Herbern, har syrin i stor grad erstattet opprinnelig og verdifull vegetasjon på åpen grunnlendt kalkmark.

Kammarimjelle like før blomstring. Kammarimjelle har gått sterkt tilbake de siste hundre år som følge av intensivering av jordbruket og opphør av beite og slått. Planten vokser på tørre enger, beiter, krattskog og langs aktivt skjøttede veikanter på baserik grunn. Arten er meget nær utdøen i Norge.

Smaltimian er en av to underarter av småtimian som forekommer i Norge, der den andre er Tanatimian. Smaltimian er vidt utbredt i Europa, men i Norge er det bare gjort noen få funn i Sør-Norge.

Åpen grunnlendt kalkmark dominert av dragehode, knollmjødurt og blodstorkenebb, med Oslo by i bakgrunnen. Dette er ofte svært artsrike miljøer med med forekomst av truede arter.

Kulturlandskap med restaurerte styvingsask på sauebeite. Intakt lauveng har gått kraftig tilbake i senere år, og er oppført som en kritisk truet vegetasjonstype. De gamle askene i enga er viktige nøkkelelementer for en rekke krevende arter.

Gammelt styvingstre av ask i åpen beitemark. Slike gamle trær med grov bark er viktige substrat for en rekke krevende moser, lav, sopp og insekter.

Dragehode (Dracocephalum ruyschiana) er en fredet plante som Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på, da Norge har en stor del av arten forekomst. Den er knyttet til ugjødsla enger og småbiotoper i kulturlandskapet og er truet av gjengroing og utbygging. På bilde fra en åkerholme.

Kalkberg mot fjorden i Brevik sentrum som er sterkt infisert av hageplantene filtarve og syrin. Begge har spredd seg ut fra hager i overkant. Filtarve ses som tette hvite tepper på berget og kveler all annen vegetasjon.

Aksveronika forekommer i åpen, tørr engvegetasjon eller eller åpen grunnlendt kalkmark. Her fra storfebeite på kalkgrunn.