Solnedgang ved Bleikstranda på Andøya. I bakgrunnen sees fugleøya Bleiksøya.

Hvitkinngås hekker på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja. Bestanden på Svalbard har vært i kraftig vekst, og talte i 2005 ca 27.000 individer, etter at den var beregnet til noen få hundre på slutten av 1940-årene. Disse passerer norskekysten hver vår og høst på vei til og fra overvintringsområdene i Skottland. Østlandet har også en liten bestand som de siste årene har tatt seg kraftig opp. Bildet viser hvitkinngjåsflokk med store unger i dam på elveslette på Svalbard.

Kannesteinen i Oppedalen på Vågsøy er dannet ved at sjø, stein og grus har skurt fjellet over mange tusen år. Nå står den på en tynn pidestall og er et av naturens imponerende kunstverk.

En vinterdag i mars i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Sola stikker så vidt gjennom skyene. Bildet er tatt fra starten av Stroplsjødalen og mot sørvest.

Robåt og skoglandskap ved Spålen, med bølgende skogdekte åser dominert av naturskog. Roing er en fin måte å oppleve naturen på. Her er fra en sommerdag ved vannet Spålen innenfor det store skogreservatet Katnosa-Spålen i Nordmaka, som ble vernet i 1995 og utvidet i 2014. Området innehar store arealer verneverdig naturskog med mange truede arter og preges av villmark.

Våren er tid for blomstring av fjærekoll og i Moutmarka i Færder nasjonalpark er det mengder av den. Den vokser kystnært i beita strandeng, men også i naturlig åpne områder som havstrand og strandberg.

Kveldsstemning ved innsjøen Galten i Engerdal kommune. I bakgrunnen kan en se Sølen.

Polarlomvi er en typisk alkefugl med svart og hvit fjærdrakt. Den ligner på lomvi, men har litt kortere og kraftigere nebb med en smal hvit stripe langs kanten av overnebbet. Polarlomvien er en arktisk art som på fastlandsnorge kun hekker i meget små antall i noen få fuglefjell i Finnmark. Den er imidlertid en tallrik hekkefugl i fuglefjell på Bjørnøya og Spitsbergen og ellers sirkumpolart gjennom hele Arktis. Den hekker i tette kolonier på smale hyller i bratte klippevegger, ofte flere tusen par sammen. Bildet viser en flokk med polarlomvi i flukt mot hekkeplass.

Beitende svalbardrein i arktisk kystlandskap. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det tøffe klimaet.

De siste solstrålene fra solnedgangen treffer Helvetiafjellet tidlig i mars.

Isfjell som har løsnet fra breen og driver rundt i Mangdalenafjorden, med Waggonwaybreen og høye fjell i bakgrunnen. Sammenstillinger av kjent kunnskap fra FNs klimapanel viser at de fleste isbreer over hele verden minker. Slik er det også på Svalbard, der utviklingen har gått raskere etter årtusenkiftet. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Bildet viser en hvalrosskoloni ved Magdalenefjorden foran Gullybreen. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Traner under vårtrekket med vindmøller i bakgrunnen. I likhet med mange andre store fugler er sannsynligvis også traner sårbar for kollisjon med vindmøller. Dette gjelder spesielt hvis slike vindmøller plasseres i nærheten av viktige rasteplasser eller hekkeplasser.

Hardangerviddas randsone en kald januardag,

Løvrik barskog i lisidene ned mot Tinnsjøen en tidlig vårdag.

Beitemark med solblom (Arnica montana). Solblom er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. For hardt hestebeite kan imidlertid være skadeling for planten og de mange insekter som lever av planten.

Stranda ved Ramberg på Flakstadøy i Lofoten er en av Lofotens perler. Her er plassen fotografert vinterstid med bølger som skyller inn over sanden.

Utsikt over Oslo by viser en by med en mosaikk av grøntområder og boligområder. Grøntområdene og trærne utgjør en viktig del av byens biologiske infrastruktur. I forgrunnen mennesker som nyter utsikten fra en benk i grøntområde Havnabakken og lengst bak Oslofjorden og Nesodden.

Solnedgang ved Bleikstranda på Andøya. I bakgrunnen sees fugleøya Bleiksøya.

Traner under vårtrekket med vindmøller i bakgrunnen. I likhet med mange andre store fugler er sannsynligvis også traner sårbar for kollisjon med vindmøller. Dette gjelder spesielt hvis slike vindmøller plasseres i nærheten av viktige rasteplasser eller hekkeplasser.