Huldrenål er en sjelden knappenålslav som vokser i gammel, fuktig, naturskogpreget løv- og barskog, både på løv- og bartrær og på moser under overhengende berg.

Beitemark med solblom (Arnica montana). Solblom er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. For hardt hestebeite kan imidlertid være skadeling for planten og de mange insekter som lever av planten.

Bildet viser død havhest som har drevet i land. Havhest er spesielt utsatt for marin forsøpling, gjennom at de forveksler plast med mat som tas opp i fordøyelsessystemet.

Dragehode (Dracocephalum ruyschiana) er en fredet plante som Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på, da Norge har en stor del av arten forekomst. Den er knyttet til ugjødsla enger og småbiotoper i kulturlandskapet og er truet av gjengroing og utbygging. På bilde fra en åkerholme.

Dverglo er en liten vader som først og fremst finnes på Øst- og Sørlandet, men kan også treffes lenger nord til Trøndelag. Den hekker på elvekanter, sandbanker, skrotemark og i sand- og grustak.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen på grunn av konkurranse med rødrev og uregelmessige smågnagersyklusser. I Fastlands-Norge er det nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder, fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bildet viser en ung "hvitrev" og en ung "blårev" i silhuett mot kveldshimmelen.

Fossenever (Lobaria hallii) (arten midt i bildet) er en sjelden lavart som er knyttet til lokaliteter med høy luftfuktighet. Arten har sin utbredelse langs kysten fra Trøndelag til Troms. Bildet er fra ravineområdene ved Fiskemfoss langs Namsen.

Bildet viser Anders Endrestøl fra NINA som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Hann av gresshumle som sanker nektar på blåknapp. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Lobothallia radiosa er en sjelden skorpalav som vokser på soleksponerte kalkberg i indre Oslofjord, Ringerike og ved Mjøsa. Dette eksemplaret er fotografert på Brønnøya i Asker kommune.

Karminspinner foretrekker solrike enger, gjerne der det er noe sandholdig jord. I Norge er den funnet noen få steder langs kysten i Sør-Norge, med sin hovedforekomst i Ytre Oslofjord. Larvene lever på svineblom-arter, helst på landøyda. Både den voksne og larven har sterke farger som signaliserer at de er giftige. De har heller ingen fiender blant høyerestående dyr, noe som forklarer at de lokalt kan opptre i store mengder. Den voksne sommerfuglen flyr i juni-juli, og er hovedsakelig dagaktiv.

Storbladskjærerbien er en av våre sjeldne og solitære bier. Det er en bladskjærerbie og den bygger reir i tunneller i treverk. Reiret forer den med avskårne plater av bladverk, og i hvert kammer med egg legger den igjen pollen som mat for larven. De er meget gode pollinatorer på grunn av av de må besøke et stort antall blomster for å få samlet inn nok mat. Bildet viser en hann som samler pollen på en fagerknoppurt på en artsrik tørreng sør på Tjøme.

Grenmarasal er en norsk ansvarsart, endemisk art, som kun er kjent fra Norge i hele verden. Utbredelsen er konsentrert til to delområder - Grenlandsområdet i nedre Telemark og Kristiansand, med enkelte strøforekomster i Buskerud og Aust-Agder. I begge hovedområdene er den knyttet til bergrygger som er sterkt utsatt for nedbygging, og en lang rekke forekomster er nå forsvunnet, spesielt i Grenland. Her fra kalkfuruskog i Bamble.

Taigabendelløav er en svært sjelden lav som vokser på døde kvister av saktevoksende skjørtegraner i gamle sumpskoger i Trøndelag. Hovedpopulasjonen er i Lierne kommune i Nord-Trøndelag

Lavarten mørk brannstubbelav er knyttet til brent furuved, hovedsaklig i naturskogpreget, mer eller mindre lysåpen furuskog. Arten bruker lang tid på å etablere seg og antas å være sårbar for redusert skogbrannfrekvens og avvirkning/rydding av brannskadde trær på brannflater.

Slettsnok og åpent kystlandskap. Slettsnoken har et karakteristisk mønster med mørke flekker på ryggen, en stor mørk flekk på hodet og en mørk øyestripe.Den er den mest varmekjære av 'ormene' våre, og liker seg best i sørvendte lier. Slettsnoken tar seg spesielt godt frem i bratt terreng og kan også klatre i trær. Slettsnoken biter gjerne, men er ikke giftig. Den er en mini "kvelerslange" med sterk muskulatur som dreper byttet sitt ved kveling.

Klapregresshoppe er knyttet til varme, sørvendte tørrenger, gjerne kulturenger, ofte med bratt helling. Her fra Åpen kalkmark. Arten sitter på bladet til den sjeldne planten knollmjødurt.

Huldregras (Cinna latifolia). Arten er knyttet til rike skyggefulle lokaliteter og er typisk for bekkekløfter og andre fuktige lokaliteter.

Myrskolm eller myrflatbelg, som den også heter, er en flerårig urt med noe klonal veks.. Arten er utbredt i fuktig eng, sump, fuktig kratt og på vasskanter, oftest på noe næringsrik grunn. Utbredelsen omfatter to underarter som hhv finnes i lavlandet på Østlandet og Trøndelag, og i Nordland, Troms og Finnmar. Utbredelsen er kraftig fragmentert, med stort sett små, isolerte og sårbare delpopulasjoner og pågående tilbakegang. Kilde: Artsdatabanken.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge har den nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bestanden i Arktis har vært og er livskraftig.