Platanlønn er vurdert til svært høy risiko på Norsk svarteliste. Det er plantet svært mye platanlønn i Norge, spesielt i parker og byer har det vært populært med lønnetrær som vokser raskt. Platanlønn har siden spredt seg i naturen og kan true stedegen flora.

Fremmede arter er e stor trussel for mange av våre verneområder. I Indre Oslofjord er gravbergknapp en av de plantene som er mest aggressiv til å spre seg, og den danner tette tepper der den etablerer seg.

Også nedbygging kan være en trussel for bratte kalkberg, her ses et hus som er bygget på hylle i bergveggen i Brevik sentrum. Rundt huset er det også etablert seg flere fremmede arter (hagerømlinger) bl.a. filtarve.

Høstberberis er en tornet busk med enkle og skruestilte blad som i motsetning til berberis er helrandete. Høstberberis har tidligere erstattet berberis i hager fordi sistnevnte er mellomvert for en rustsopp som angriper kornslag. Arten har saftige bær som effektivt spres med fugl. Høstberberis har hatt en rask spredning siden 1980, og den kan danne tette kratt som fortrenger hjemlige arter og endrer vegetasjonens sammensetning, slik som her. Kilde: Artsdatabanken.

Hagelupin er en introdusert hageplante som ofte danner monokulturer langs veikanter og i andre enger. Arten er i sterk spredning og utkonkurrerer naturlig hjemmehørende vegetasjon. Arten ødelegger også på sikt livsvilkårene for arter som er avhengig av næringsfattig jord ved å binde nitrogen.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Den står oppført på den norske svartelista. Her er den fotografert på nordstranda på Sandø i Tjøme kommune. En strand som er veldig populær for badegjester.

Høstberberis som har etablert seg langs en toglinje, som utgjør en effektiv spredningskorridor. Høstberberis er en tornet busk med enkle og skruestilte blad som i motsetning til berberis er helrandete. Høstberberis har tidligere erstattet berberis i hager fordi sistnevnte er mellomvert for en rustsopp som angriper kornslag. Arten har saftige bær som effektivt spres med fugl. Høstberberis har hatt en rask spredning siden 1980, og den kan danne tette kratt som fortrenger hjemlige arter og endrer vegetasjonens sammensetning, slik som her. Kilde: Artsdatabanken.

Hagelupin er en introdusert hageplante som ofte danner monokulturer langs veikanter og i andre enger. Arten er i sterk spredning og utkonkurrerer naturlig hjemmehørende vegetasjon. Arten ødelegger også på sikt livsvilkårene for arter som er avhengig av næringsfattig jord ved å binde nitrogen.

Høstberberis som har etablert seg langs en toglinje, som utgjør en effektiv spredningskorridor. Høstberberis er en tornet busk med enkle og skruestilte blad som i motsetning til berberis er helrandete. Høstberberis har tidligere erstattet berberis i hager fordi sistnevnte er mellomvert for en rustsopp som angriper kornslag. Arten har saftige bær som effektivt spres med fugl. Høstberberis har hatt en rask spredning siden 1980, og den kan danne tette kratt som fortrenger hjemlige arter og endrer vegetasjonens sammensetning, slik som her. Kilde: Artsdatabanken.

Russekål kommer fra Vest-Asia og Øst-Europa. Den kom til Norge på starten av 1800-tallet og står nå på Artsdatabankens svarteliste over fremmede arter i Norge. Der er den vurdert til høy risiko. Ettersom den er såpass stor og dominerende trenger den til side og skygger for den naturlige floraen. Den har også et velutviklet rotsystem som gjør den vanskelig å fjerne, og den sprer seg rakst.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.

Russekål kommer fra Vest-Asia og Øst-Europa. Den kom til Norge på starten av 1800-tallet og står nå på Artsdatabankens svarteliste over fremmede arter i Norge. Der er den vurdert til høy risiko. Ettersom den er såpass stor og dominerende trenger den til side og skygger for den naturlige floraen. Den har også et velutviklet rotsystem som gjør den vanskelig å fjerne, og den sprer seg rakst.

Fremmede arter er e stor trussel for mange av våre verneområder. I Indre Oslofjord er gravbergknapp en av de plantene som er mest aggressiv til å spre seg, og den danner tette tepper der den etablerer seg.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er planten fotografert ved Bondivann i Asker.

Høstberberis er en tornet busk med enkle og skruestilte blad som i motsetning til berberis er helrandete. Høstberberis har tidligere erstattet berberis i hager fordi sistnevnte er mellomvert for en rustsopp som angriper kornslag. Arten har saftige bær som effektivt spres med fugl. Høstberberis har hatt en rask spredning siden 1980, og den kan danne tette kratt som fortrenger hjemlige arter og endrer vegetasjonens sammensetning, slik som her. Kilde: Artsdatabanken.

Kjempeslirekne er en flerårig, stor urteplante som kan bli opp til 4 meter høy. Den vokser i store, tette bestand og har underjordiske utløpere med stor overlevelsesevne. Kjempeslirekne er en fremavlet art som naturalisert trives på kulturmark. Dens opprinnelsessted er den russiske øya Sakhalin, samt nordlige deler av Japan. Arten er konkurransedyktig og sprer seg lett, derfor finnes den i dag i store deler av Norge. Grunnet sin aggressive vekst, dype røtter og krattdannende voksemåte, har kjempeslirekne en negativ effekt på andre arter: Den utnytter tilgjengelig næring og lys på en mer effektiv måte enn del fleste stedegne plantearter.

Platanlønn er vurdert til svært høy risiko på Norsk svarteliste. Det er plantet svært mye platanlønn i Norge, spesielt i parker og byer har det vært populært med lønnetrær som vokser raskt. Platanlønn har siden spredt seg i naturen og kan true stedegen flora.

Gravbergknapp er en svært problematisk fremmed art på kalkrike øyer i Oslofjorden. På kalkrike artsrike berg danner den tette bestander som effektivt konkurrerer ut annen lavtvoksende vegetasjon.

Russekål kommer fra Vest-Asia og Øst-Europa. Den kom til Norge på starten av 1800-tallet og står nå på Artsdatabankens svarteliste over fremmede arter i Norge. Der er den vurdert til høy risiko. Ettersom den er såpass stor og dominerende trenger den til side og skygger for den naturlige floraen. Den har også et velutviklet rotsystem som gjør den vanskelig å fjerne, og den sprer seg rakst.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i Rogaland som har blitt plantet til med sitkagran. Sitkagrana er spredningsvillig og sprer seg langt ut over de opprinnelige plantede arealene.