Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Skjeggmeis hann med karakteristik lang stjert, svart kinnskjegg, grått hode og brune fargetoner. Til tross for hannens kinnskjegg er den godt kamuflert. Skjeggmeis er en av våre sjeldneste og mest karakteristiske hekkefugler. Den er knyttet til store takrørskoger, der den livnærer seg av frø av takrør.

Skjeggmeis hann med karakteristik lang stjert, svart kinnskjegg, grått hode og brune fargetoner. Til tross for hannens kinnskjegg er den godt kamuflert. Skjeggmeis er en av våre sjeldneste og mest karakteristiske hekkefugler. Den er knyttet til store takrørskoger, der den livnærer seg av frø av takrør.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet isbjørner som sloss om et hvalkadaver. Kilde: Norsk polarintitutt. Http://www.Npolar.No/no/arter/isbjorn.Html

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser isbjørn på vandring. Kilde: Norsk polarintitutt.

Huggorm (Vipera berus) finnes utbredt over det meste av Sør-Norge og langs kysten til Nordland. Fargen er grå (mest hanner) eller brun (mest hunner) med et karakteristisk svart sikksakk-band langs ryggen. Enkelte individer kan imidlertid være svært mørke, noen helt svarte. Øynene har vertikal, spalteformet pupill. Hoggormen forekommer på lyngheier, myrer, i åpne skoger, enger, i solvendte lier, bakker og rasmarker. Føden består for en stor del av smågnagere. Blir hoggormen overrasket, kryper den langsomt bort, men dersom den blir trampet på eller kommet for nær, kan den «hogge». Dødsfall som følge av hoggormbitt forekommer sjelden i Norge, men noen kan bli svært syke. Antihistamintabletter mot insekstikk etc., som fås på apotek, kan være til hjelp, men lege bør likevel oppsøkes raskest mulig om man blir bitt.

Skjærpiplerke er en fugleart i erlefamilien. Den er litt større enn trepiplerke og heipiplerke og betydelig mørkere i fjærdrakten, som er gråbrun og spraglete. Skjærpiplerke er en vanlig hekkefugl langs kysten i Vest- og Nord-Europa., inkludert i Norge. Skjærpiplærke er delvis trekkfugl: En del overvintrer langs norskekysten, mens andre drar helt til Nordvest-Afrika. Kilde: Store norske leksikon.

Makrellterne har i voksendrakt orangerødt nebb med sort spiss og en svart hette. Resten av fuglen er lysegrå. Makrellterne er veldig lik rødnebbterne, men kan bla. skilles på lengre nebb og lengre bein. Den er en kystbunden terne. som hekker langs mesteparten norges kyst og enkelte steder i innlandet, dog mindre vanlig lengst i nord.. Makrellterne lever av små fisk, krepsdyr og insekter. Den er en utpreget langdistansetrekkfugl, som overvintrer utenfor kysten av vest- og sørlige deler av Afrika. Arten har gått kraftig tilbake de siste tiårene. Bildet viser en overlevering av fisk mellom hannfuglen og maken.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Lite hensynsfull vannscooterkjøring i stor fart inntil et skjær med grågjess virker forstyrrende og fortrengene.

Kvinand (Bucephala clangula) hunn på isen.

Steinkobbe ern en typisk kystsel, som lever i kolonier spredt langs norskekysten. Arten liker å ligge på et skjær og la solen varme opp kroppen. Den jakter etter mat på grunt vann relativt nært land. De spister fisk som sei, hyse, torsk og sild. Her er den fotografert på Svalbard hvor den er fåtallig.

Buorm (Natrix natrix) liker seg i tilknytning til vann, der den kan jakte etter frosk og fisk. Arten forekommer hovedsakelig i lavlandet i Sørøst-Norge og langs Sørlandskysten. Buormen er grå, brungrå eller svart, med karakteristiske hvite til orangegule nakkeflekker. Øyets pupill er rund. Her ligger den å varmer seg en sensommerdag langs bredden av ett næringsfattig vann.

Krykkje er den mest utpregede sjøfuglen av våre måker. Den hekker i kolonier og legger reir på små hyller i bratte fjellskrenter langs kysten vår. Den treffes fra Rogaland til Finnmark og på hele Svalbard.

Gråtrost som spiser bær av rognasal. Gråtrost er en av våre vanligste spurvefugler. Bær av rognasal er en verdifull matkilde for mange fugler om høsten. Mengden bær varierer mye mellom ulike år. Rogasal finnes i tørre skogkanter, krattskog og berg, helst på kalkholdig mark nær kysten. Rognasal er endemisk for Norden.

Makrellterne har i voksendrakt orangerødt nebb med sort spiss og en svart hette. Resten av fuglen er lysegrå. Makrellterne er veldig lik rødnebbterne, men kan bla. skilles på lengre nebb og lengre bein. Den er en kystbunden terne. som hekker langs mesteparten norges kyst og enkelte steder i innlandet, dog mindre vanlig lengst i nord.. Makrellterne lever av små fisk, krepsdyr og insekter. Den er en utpreget langdistansetrekkfugl, som overvintrer utenfor kysten av vest- og sørlige deler av Afrika. Arten har gått kraftig tilbake de siste tiårene. Bildet viser en makrellterne som fisker.

Ugjødsla beitemarker har ofte en rik og verdifull flora, med bla. flere arter av orkideer. Her Grov nattfiol (Platanthera montana) og harerug.

Fasan er en hønsefugl som hører naturlig hjemme i Asia. Den har etablert seg i sydlige deler av Skandinavia og Europa forøvrig. Bildet viser en hannfugl.

Skjeggmeis hann med karakteristik lang stjert, svart kinnskjegg, grått hode og brune fargetoner. Til tross for hannens kinnskjegg er den godt kamuflert. Skjeggmeis er en av våre sjeldneste og mest karakteristiske hekkefugler. Den er knyttet til store takrørskoger, der den livnærer seg av frø av takrør.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.