Kalmusrot er knyttet til grunt vann ved bredden av næringsrike innsjøer, dammer eller sakteflytende elver. Hovedutbredelse i Østfold, Akershus og søndre Hedmark. På bildet vokser den i en av evjene til Glomma.

Skvallerkål er en vanlig ugressplante som sprer seg raskt. De underjordiske røttene er omfattende og lar seg vanskelig utrydde. Den liker skyggefullt kratt, veigrøfter, skogbryn, hager, parker og strandvoller. De unge bladene er spiselige. planten er antatt innført til Norge før 1800.

Solblom (Arnica montana) er skjøtselskrevende art som vokser i ugjødsla slåtteenger. Her er en bie på besøk.

Turveikant med store mengder kanadagullris og burot. Kanadagullris er en meterhøy kurvplante med kraftig gule blomster, Den som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, og danner ofte tette forekomster som skygger for andre planter. Samtidig skiller den ut veksthemmende stoffer fra rota, som hindrer andre planter å vokse der. Resultatet medfører at kanadagullris ofte danner monokulturer, som konkurerer ut annen vegetasjon. Burot er en kurvplante som vokser over heile landet. Planten har sterk lukt, stive, meterhøye stenglar, blad som er mørkegrøne på oversida og sølvgrå hårete på undersida og gråbrune blomster. Burot er også i spredning, men er sannsynligvis naturlig hjemmehørende. Kanadagullris og burot blir bekjempet med luking og slått, samt fjerning av planterester for å hindre frøsetting. Både kanadagullris og burot produserer pollen som kan utløse allergi.

Økte nedbørsmengder på grunn av et endret klima vil også gi hyppigere episoder med styrtregn. DEt kan få store konsekvenser for landets matvareproduksjons, slik som her i Røyken hvor styrtregn har lagt store mengder med havre flatt.

Hvitkinngåsa hekker på Grønland, Svalbard og Novaja Semlja. Bestanden på Svalbard har vært i kraftig vekst, og talte i 2005 ca 27.000 individer, etter at den var beregnet til noen få hundre på slutten av 1940-årene. Disse passerer norskekysten hver vår og høst på vei til og fra overvintringsområdene i Skottland. Østlandet har også en liten bestand som de siste årene har tatt seg kraftig opp. Her er den fotografert i hekkeområder i Adventdalen på Svalbard.

Klippenål er sjelden i både Norge, Sverige og Finland. Arten finnes på bratte fjellvegger og under overheng i veldig fuktige miljøer. Viktig voksesubstrat er kiselbergarter som for eksempel kiselskifer.

Bydue på brygga foran båten til Nesodden.

Tørre solsikker som står igjen etter en lang vinter.

Hjortelusflua er en blodsugende parasitt på hjortedyr. Om høsten når det voksne individet har vinger kan den være en plage for mennesker også. Den er under spredning nordover og vestover fra Østfold hvor den første gang ble observert i 1983.

Internasjonal handel med ville dyr og planter truer mange arter (bl.a. papegøyer), kan medføre etablering av fremmede arter i norsk natur og er i mange tilfeller etisk problematisk. Her en halsbåndparakitt som klamrer seg til et bur. Arten var opprinnelig knyttet til løvskog I Afrika og Sør-Asia, men har vist en nesten enestående evne til å tilpasse seg ”kunstige” habitater andre steder i verden etter omfattende spredning. Mens man i Europa frykter at det store innslaget av rømte burfugler kan true arter som finnes naturlig, ser det ut til at den utstrakte fangsten har ført til nedgang i de naturlige populasjonene av halsbåndparakitter i Sør-Asia. Halsbåndparakitt regnes ikke som noe trussel nor norsk natur. Alle papegøyearter står oppført på CITES-listene, som regulerer internasjonal handel med ville dyr og planter, og krever CITES tillatelser ved eksport. Unntak fra denne regelen gjelder for undulat, rosenhodet dvergpapegøye, halsbåndparakitt og nymfeparakitt. Illustrasjonsfoto.

Argentinajernurt, også kalt kjempeverbena, er en vanlig hageplante som er funnet noen få ganger i norsk natur. Den kommer opprinnelig fra Sør-Amerika og er trolig for varmekrevende til å kunne reprodusere i Norge. Kilde: Artsdatabanken.