Bilde viser masseforekomst av hvitdodre i kalkrik eng i bymiljø. Hvitdodre er en fremmed flerårig urt med noe mattedannende vekst og med med stor frøreproduksjon. Arten er europeisk og vestasiatisk, som til Norge fra lengre sør i Europa. Arten har naturalisert seg i tørre, noe baserike enger og på grunnlende, i tillegg til at den finnes i et breitt spekter av skrotemark. Hvitdodre kom trolig inn tidlig på 1800-tallet, innført med såfrø, korn, transportmidler og kanskje ballastjord. Arten spredte seg raskt, hovedsakelig langs transportårer og ved industrianlegg. Den invaderer grunnlendt kalkmark, spesielt i Oslofeltet, og fortrenger stedegne arter, flere av disse sårbare eller truete. Arten er påfallende invasiv på tørr mark, og med mest negative effekter på baserik grunn. Kilde: Artsdatabanken

Engklokke trives i relativt fattig jord. Den er opprinnelig ikke viltvoksende i Norge og du kan finne den i kunstenger, veikanter og avfalsplasser. Her er den fotografert i Romania hvor den vokser vilt.

Naturtypen sandstrand, utforming grus og steinstrender med spesiell flora fra Sandø i Tjøme kommune. I forgrunnen vokser det mye ormehode. Vegetasjonstypen faller inn under driftinfluert grus/stein-strand (V5).

Brunstorkenebb er en fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa. Den har både klonal vekst med jordstengler og frøspredning. Brunstorkenebb har evnen til å danne store og tette bestander i edelløvskog, der den kan konkurrere ut store deler av den naturlige vegetasjonen.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og er salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Her vokser den sammen med dagfiol, som sees med fiolette blomster oppe til høyre i bildet. Dagfiol er fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den har trolig kommet inn som hagestaude før midten av 1800-tallet og forekommer i dag i store deler av Norge. Dagfiol har rikelig frøformering og evne til å fortrenge stedegen vegetasjon. Den kan opptre i store mengder i veikanter, jernbanekanter, industritomter og annen skrotemark i vid betydning, samt i gjengroende grasmark og eng. Noen steder i indre Oslofjord, slik som her på Nakholmen, invaderer den strandenger og strandberg med biologisk verdfiull naturlig vegetasjon.

Japanlerk ble innført som produksjonstre til Vestlandet fra Japan ca. 1870. Den er blitt plantet i kyststrøk fra Vestfold til Alstahaug i Nordland, med hovedvekt på Vest- og Sørlandet. Treet kan bli 45 meter høyt. Den er lyskrevende og har lokalt spredt seg på åpne arealer i nærheten av eksisterende bestand. Japanlerk krever ikke spesielt næringsrikt jordsmonn, men trives best i områder med høy luftfuktighet og fuktig jord. Bildet viser japanlerk plantet inn på åpen kystlynghei i Rogaland.

Svartleddved er en busk fra fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa. Den er forholdsvis ny som prydbusk i norske hager. Den er hardfør og reproduserer seksuelt med frø i Norge. Fruktene er saftige bær som spres ut i naturen med fugl. Arten er godt tilpasset norske forhold og kan komme til å få en nokså rask spredning på søndre Østlandet. Kilde: Artsdatabanken.

De fremmende artene kanin og russesvalerot har endret mye av den svært verdifulle, fredete vegetasjonen på øygruppen Gressholmen-Rambergøya-Heggholmen i indre Oslofjord. Før kaninene ble skutt ut på øygruppen spiste de opp mye av den opprinnelige vegetasjonen, slik at engvegetasjonen ble omdannet til plener. Russesvalerot (Vincetoxicum rossicum) danner også i dag tette bestander som konkurerer ut annen urtevegetasjon. Det er en fremmed plante som er introdusert til Osloområdet fra Sydøst-Russland eller Ukraina.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. en meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell. Bildet viser en kraftig moskusokse i brunst

Kornvalmue (Papaver rhoeas) er en ettårig blomst i valmuefamilien. Den blir opptil 80 cm høy. Arten blomstrer fra juni til august med klarrøde vakre blomster som blir ca 7-8 cm store. Det finnes dyrkede hagevarianter med farger som hvit og rosa. Blomsten har 4 kronblad, som vanligvis har en svart flekk nederst. Planten har i lange tider vært mye brukt som medisinplante og er giftig. Kornvalmue vokser gjerne i åkre, enger og ved veikanter. Arten er et velkjent syn i Danmark og Sør-Sverige, men har ingen stabile forekomster i Norge. Kilder: Wikipedia og Artsdatabanken

Fasan er en hønsefugl som hører naturlig hjemme i Asia. Den har etablert seg i sydlige deler av Skandinavia og Europa forøvrig. Bildet viser en hannfugl.

Svanemat er trolig en innført art som nå er funnet i fire lokaliteter i Haldensvassdraget (Gjølsjøen, Fløviktjern, Gunnengkilen og Linthotjern), samt i kroksjøer ved Leira. Arten krever næringsrike og grunne lokaliteter og den har trolig sin opprinnelse fra Finland eller lenger øst, i Sibir.

Tuja er et potensielt stort tre med frøreproduksjon. Det stammer fra østlige Nord-Amerika, der først og fremst vokser i fuktig eller myrlendt skog og flommark. Arten har vært plantet i Norge siden ca. 1870, men har i begrenset grad spredd seg ut i naturen før de siste tiårene. Tuja er særdeles populær plante, spesielt i private hager, der den har blitt dyrket som prydtre eller hekk. Frøene er vindspredte og kan spres 100 meter eller mer. Tuja er blitt plantet i et så enormt omfang de siste tiårene at en akselererende spredning og etablering er forventet innen de neste 50 årene, også fordi arten setter mye mer frø enn tidligere, trolig som følge av klimaendringer. Kilde: Artsdatabanken