Mange gamle kulturmarker har de siste tiårene blitt tilplantet med gran. Bildet viser et gammelt beite i Sirdal som er plantet til med et fremmed treslag. Trolig er det koloradoedelgran.

Ugrasklokke er utbredt i store deler av Europa, men er fremmed i Norge. Arten er en langlevd flerårig urt med frøreproduksjon, og spres i tillegg med sterk klonal vekst med jordstengler. Frøene spres nokså passivt fra stive stengler (ballist). Den er meget vanlig på kulturmark og sterkt forstyrret mark, særlig i gjengroende eng, på veikanter og i hager, men går i liten grad inn i mindre påvirkete naturtyper. Ugrasklokke er først dokumentert fra 1820-årene, og har trolig kommet inn i landet med såfrø og transportmidler. Arten begynte raskt å ekspandere og har økt fram til i dag. Den fortrenger andre karplanter der den etablerer seg, men dette skjer hovedsakelig på sterkt endret fastmark og er ikke kjent å påvirke sårbare arter. Kilde: Artsdatabanken.

Hestehamp er en vidt utbredt nordamerikansk, ettårig art som er blitt et kosmopolittisk ugras. Den inntar alle typer åpen, forstyrret mark, men trenger lite inn i mindre forstyrrete naturtyper. Den har stor frøformering, med frukter og frø som kan spres effektivt med vind (sveveapparat), dyr og folk. Hestehamp kom først inn med ballastjord i siste halvdel av 1800-tallet, senere som "forurensning" med korn, gartnerivarer og med nesten all annen transport. Jernbanen ble etterhvert en hovedspredningsvei. Økningen kan ha sammenheng med generelt sterk økning i import fra USA og Canada etter andre verdenskrig. Deretter har arten regelrett 'eksplodert' og er nå blitt meget vanlig i tettbygde strøk på Østlandet. Arten synes enda ikke å ha fått like godt fotfeste i andre landsdeler, men dukker nå opp ofte over hele landet. Arten er først blitt regelrett vanlig utafor bykjernene de siste 20 årene. Invasjonspotensialet er stort og ekspansjonshastigheten er fortsatt betydelig. Kilde: Artsdatabanken.

Askerstorkenebb Geranium pyrenaicum ble først funnet på gården Sem i Ak Asker i 1882. Innførselsmåten er ikke kjent, men grasfrø er en mulighet. Sem var eneste sikkert kjente lokalitet inntil et funn på en ballastplass i Ho Bergen i 1913. Fra 1910-tallet begynte arten å spre seg jamt og trutt, med stadig nye forekomster i nye kommuner og fylker. Dagens hovedmønster geografisk var etablert i 1940, men med stor og stadig pågående fortetning. Arten fyller nå sitt antatt potensielle utbredelsesområde på nedre Østlandet (inkludert innlandet i Telemark) og langs kysten til Rogaland, og dessuten i indre Sogn. Arten er toårig og kommer oppriennlig fra fjellstrøk i Sør-Europa og Vest-Asia.

Ballastsiv er en vidt utbredt art som opprinnelig kommer fra Nord- og Sør-Amerika. Den er kommet inn fra Nord-Amerika med såfrø og ulike transporter. Frøene spesielt spres med tråkk og transportmidler. Arten har siden 1950 hatt en nesten eksplosiv spredning og finnes nå etablert i alle kystfylker til Hordaland. Den har etablert seg på skrotemark i vid betydning og langs tråkk i nesten alle naturtyper der folk og dyr går. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser krøllilje i blomst, som har spredd seg ut i edelløvskog fra inntilliggende boligområde. Arten er en flerårig urt som stammer fra fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den er en gammel og fortsatt nesten like populær hagestaude i Norge, særlig brukt i store skogshager og parker. Krøll-lilje har trolig vært dyrket i hager fra middelalderen. Arten etablerer seg meget lett i næringsrik løvskog og blandingsskog, både i skogkanter og midt inne i mørk skog. Den spres hovedsakelig med frø, men lokal formering kan også skje. Krøll-lilje er i dag et regulært innslag i mange bestander av lågurt- og høgstaudeskog sør i landet og er godt naturalisert i i høgstaude-bjørkeskog nord til Tromsø. Den danner store, tette bestander og har trolig en viss fortrengningseffekt. Kilde: Artsdatabanken.

Blåmarimjelle er i Norge meget sjelden og er å regne som en innført art da den stort sett forekommer på ruderatmark. I Sverige derimot forekommer den villt og vokser da i skogkanter og lysåpen skog.

Utbygging helt inntil bekker, våtmarksområder og andre verdifulle naturområder forringer ofte områdenes biologiske kvaliteter direkte eller direkte. Drenering, hogst eller spredning av hageplanter er eksepler på forhold som gjerne i tilknytning til slike miljøer. Her er det plantet snøbær, som står i fare for å spre seg ut i naturområdene og konkurere ut opprinnelig vegetasjon.