Pukkelrygget rovflue er tidligere funnet på lokaliteter langs kysten fra Østfold til Agder. Det er også rapportert et innlandsfunn fra Odalen i Hedmark. Til nå er det nyeste funnet av arten rapportert fra Hokksund i 1963. Sommeren 2008 ble den så funnet i området Gjeskefjellet i Drangedal kommune av Arne Laugsand. Arten ble fanget på hogstrester av furu. I tillegg finnes det områder med edelløvskog i nærheten (eik), som er det naturlige habitatet for arten. Som de fleste andre rovfluer er pukkelrygget rovflue et grådig rovdyr som fanger og dreper andre insekter. Disse byttedyrene er gjerne større en rovflua selv, for eksempel gresshopper og øyenstikkere. Rovfluene kan sammenlignes med landeveisrøvere og sitter ofte på utkikksplasser og speider etter byttedyr. Når byttedyrene passerer flyr de raskt ut og fanger dem. Rovfluene stikker hull på insektene og sprøyter inn en blanding av enzymer og gift. Denne blandingen dreper byttet raskt og rovflua kan så suge ut det oppløste innholdet av byttedyret. Ulikt mange andre fluer er begge kjønn rovdyr. Rovfluene trives best i varme omgivelser og er vanligvis kun aktive i solskinn. Bildet er fotografert fra privat belegg i samlingen til Arne Laugsand. Kilde:BioFokus.no/Øivind Gammelmo.

Hengepiggfrø er knyttet til naturtyper i tilbakegang. Arten har vært utbredt i fjord- og dalstrøk over store deler av landet fra nedre Østlandet til fjordstrøk på Vestlandet og til indre Finnmark. Arten har i senere år minsket i funnfrekvens.

Skogsnipe er en liten vadefugl som hekker på myrer, sumper og tjern i skoglandskapet. Den ligner grønnstilk, men er mørkere og har et markert skill mellom mørkt og lyst på brystet. Her er det en liten fiskemåkeunge som svømmer forbi.

Hvitrot er en stor skjermplante som i hovedsak bare forekommer i et lite område Telemark og Vestfold, med noen få mer isolerte forekomster i Buskerud og Vest-Agder. Den er knyttet til kalkfuruskog og varm edellauvskog på kalkgrunn, ofte brattlendt. Bildet viser hvitrot med frukter i rik edelløvskog.

Myrskolm eller myrflatbelg, som den også heter, er en flerårig urt med noe klonal veks.. Arten er utbredt i fuktig eng, sump, fuktig kratt og på vasskanter, oftest på noe næringsrik grunn. Utbredelsen omfatter to underarter som hhv finnes i lavlandet på Østlandet og Trøndelag, og i Nordland, Troms og Finnmar. Utbredelsen er kraftig fragmentert, med stort sett små, isolerte og sårbare delpopulasjoner og pågående tilbakegang. Kilde: Artsdatabanken.

Taigaskinn (Laurilia sulcata) er en sopp knyttet til eldre granskog med mye død ved. Den har en østlig utbredelse i Norge.

Vågåkantlav, Lecanora margacea, tilhører det xerofile steppeelementet som i hovedsak er begrenset til sørvendte, soleksponerte kalkberg og tilsvarende åpen kalkjord i nedbørsfattige områder i øvre del av Gudbrandsdalen og Valdres.

Korsandemat er knyttet til middels næringsrikt, stillestående ferskvann, elle rvann som flyter svært langsomt. Det kan være avsnørte elveløp (kroksjøer), tjern og dammer i tilknytning til elvesletter, små skogsdammer, næringsrike bekker og dammer, grøfter og dreneringskanaler i kulturlandskapet. Vannet kan være middels base- og næringsrikt, men arten er ikke kalkkrevende. Habitatet er utsatt for inngrep: drenering, tørrlegging, gjenfylling, forurensning og for naturlig gjengroing. Kilde: www.artsdatabanken.no

Vedkorallsopp er en sopp som oftest er knyttet til sterkt nedbrutt ved av gran, men kan også forekomme på ulike løvtrær.

Hvit vedkorallsopp (Lentaria epichnoa) er en sopp knyttet til eldre løvsuksesjoner med mye død ved. Den er ofte å finne på død osp som på bildet.

Grønn parasollsopp er en sjelden sopp som har noen få funn i Norge. Den er knyttet til edelløvskog eller blandingsskog med bartrær og edelløvtrær. Her er den fotografert i en kalk-lindeskog i Asker kommune.

Forekommer hovedsakelig i tørre, kalkrike grasmarker. Her fra kalktørrenger beitet av villsau.

Skorpelaven Leproplaca cirrochroa er en sjelden art knyttet til loddrette bergvegger på kalkrik grunn. Lokalitenene skal være varme, eksponerte, men også litt skyggefulle.

En hare som er ute på enga og beiter. På Stora Karlsø i Sverige var den et vanlig syn.

Sørlig metallvannymfe er en av våre sjeldne øyenstikkere. I nyere tid er den kun kjent fra et fåtalls lokaliteter fra gol kommune i nord og ned til Tjøme og Hvaler. Habitatet er små, grunne og næringsrike dammer.

Ulvelav (Letharia vulpina) er en lavart som trives i kontinentale strøk og vokser på steder hvor det er god tilgang på død furuved. I tidligere tider ble laven brukt til å drepe ulv ved å forgifte åte med ulvelav. Her er den fotografert øverst i Raumavassdraget.

Det lille krepsdyret Limnadia lenticularis er knyttet til kystnære beitemarker med temporære dammer. Dyrene er spesialtilpasset lokaliteter som tørker ut i løpet av sommeren, og eggene kan overleve lange perioder, opp til flere år, uten vann. I Norge er kun en snau håndfull lokaliteter kjent, men nylige undersøkelser i Sverige viser at den kan være vanligere, eller i hvert fall mer utbredt, enn antatt. Dyret er fra samlingen til Kjell Magne Olsen. Kilde: http://biolitt.biofokus.no/rapporter/sis-rapport/Limnadia_lenticularis.pdf

Svarthalespoven er stor vadefugl med svært langt nebb, lange bein og en praktfull rustrød farge i sommerdrakten. Svarthalespoven skilles lett fra den lignende lappspoven på de karakteristiske brede hvite vingebånd og hvite stjert med et markert svart bånd ytterst. Svarthalespove er en svært sjelden hekkefugl i I Norge, med hovedforekomst i straneng og slåtteng på Jæren og i Vesterålen. Arten har gått kraftig tilbake over det meste av Europa. Bildet viser svarthalespove hann i flukt.

Legesteinfrø Lithospermum officinale vurderes som nær truet (NT) fordi den har et begrenset antall forekomster og en trolig fragmentert utbredelse i kombinasjon med tilbakegang. De fleste forekomstene er isolerte og virker relikte, kanskje fra postglasial varmetid, mens spredningsevnen og spredningsdistansen ikke vurderes å være svært stor. Den er knyttet til rik lauvskog og barskog, med noen forekomster i skogkanter og noen få på skrotemark i tettbygde strøk.

Fossenever på en gran i fosserøyksone. Arten er utelukkende knyttet til lokaliteter med svært høy luftfuktighet.