Safrankjuke er en svært sjelden i Norge, som vokser på gamle eiker.

Solrose er en flerårig opptil 30 cm høy dvergbusk. Blomstene er gule, 12–20 mm, og i kvaster med opptil 12. Arten vokser på tørre, steinete steder, ofte på kalkrik grunn. Solrose er utbredt i Europa og Vest-Asia, og går langt nord i Sverige. Så langt er det bare funnet noen få og små forekomster av arten lengst syd i Norge, ved Jeløya i Moss og Asmaløy på Hvaler.

Fra å ha ca 70 kjente lokaliteter med honningblom i Norge har vi i dag bare tre kjente forekomster igjen, og alle ligger på Asmaløy i Hvaler kommune. Honningblom er knyttet til tuete rikmyrer, fuktige, kalkrike slåtte- og beitemarker, frodige enger med høy grunnvannstand og til strandenger over skjellsand. Den utkonkurreres fort av høye vekster ved gjengroing etter opphørt hevd.

Kalkkarse (Hornungia petraea) har et ørlite utbredelsesområde i Sørøst-Norge, på øyer og skjær i Østfold. Arten er knyttet til små flekker med baserik, åpen tørrbakkevegetasjon på skjellsand. Disse flekkene gror raskt igjen. Forekomstene i Norge er på nordgrensa.

Jettekjuke er en sopp som for få år siden ble oppdaget som ny for Norge. Arten vokser i gamle furuskoger og er også svært sjelden i øvrige Europa.

Fjerning av unge trær rundt en gammel frittstående eik med tårekjuke, for at eika som har stått åpent i kulturlandskapet århundrert skal få best mulig livsvilkår og ikke svekkes av konkurenter. Fruktlegemet av tårekjuke er ganske stort og ettårig. Som fersk har den lys brun til kremgul farve og utskiller en lys brun væske. Tårekjuke er en av mange arter som først og fremst lever på gamle og grove eiker, ett miljø som har blitt sjeldent i dagens skog- og kulturlandskap. Arten snylter på røttene til gamle eiketrær, og forårsaker hvitråte hos vertstreet. Tårekjuke er svært sjelden forekommende i Sør-Norge, men noe mer vanlig sørover i Europa.

Prikkrutevinge lever på aksveronika eller smalkjempe. Biotopen er tørre enger, vanligvis på sand eller morene. Den kan også være på kalkberg. I Norge er det større, åpne områder nær stranda som er habitatet.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Damfrosk tilhører de såkalte ”grønnfroskene” og kan skilles fra ”brunfroskene” (buttsnutefrosk og spissnutefrosk m.fl.) på manglende mørk ”maske”, tettsittende øynene, hannens to utvendige kvekkeposer og en smal, lys midtstripe langsetter ryggen. Arten er utpreget akvatisk, varmekrevende og gyter i små og isolerte solrike tjern og dammer. Damfrosk ble oppdaget ny for Norge i 1986. Den regnes som naturlig hjemmehørende i noen få små myrtjern i Aust- Agder, der populasjonen teller under 50 reproduserende individer. Vellykket formering forekommer bare i gode sommere, og populasjonen fluktuerer betydelig. Kilde Artsdatabanken.

Skorpeskjold tilhører det xerofile steppeelementet som i hovedsak er begrenset til sørvendte, soleksponerte kalkberg og tilsvarende åpen kalkjord i nedbørsfattige områder i øvre del av Gudbrandsdalen og Valdres. Dette elementet består av ca. 25 lavarter som i Skandinavia har sine hovedforekomster i denne regionen.

Sandtimotei (Phleum arenarium) har hatt noen få funn i Norge, mest sannsynlig innført med ballast. Det er ikke kjente forekomster i dag. Sandtimotei har ellers en stor utbredelse i Vest-Europa og rundt Middelhavet. Den norske forekomsten var på nordgrensa, men arten er nokså hyppig på sandstrender og sanddyner i Danmark til nordspissen av Jylland. Den kan godt komme inn igjen.

Bergmoldmose Plasteurhynchium striatulum har en sørøstlig utbredelse i Norge. Arten er nå kjent fra 14 lokaliteter på strekningen Bamble i Telemark til Ringerike. Arten vokser på lave bergvegger og knauser i ulike typer skoger på kalkrik berggrunn. Den ser ikke ut til å tolerere åpne miljøer og alle kjente lokaliteter har et nokså dekkende kronesjikt.

Storporet flammekjuke er en iøynefallende ”urskogsart” som finnes i fuktig, rikere, urskogsnær granskog med høy kontinuitet i død ved, der den er nedbryter på grove læger av gran. Artens økologiske krav gjør den svært sårbar for hogst og andre inngrep. Den er en av de sjeldneste og mest truete soppartene i Europa. Arten er funnet noen få steder i Øst-Norge. Bildet viser storporet flammekjuke på undersiden av en stokk. Kilde: Artsdatabanken

Hjelmragg (Ramalina obtusata) er en svært krevende art som kun er registrert på et fåtall lokaliteter i Trøndelag og i Gudbrandsdalen. Arten er knyttet til gamle fuktige gran- og løvskoger, ved elver, vann eller i raviner. Blidet er fra en gran i fosserøyksone i bekkekløft.

Sommerfuglen har en karakteristisk rad med svarte flekker langs vingekanten, både på framvingen og bakvingen. Klippeblåvinge på røsslyng. Klippeblåvinge er en av våre to sjeldneste blåvinger. Arten var tidligere utbredt langs Øst- og Sørlandskysten fra svenskegrensa til Aust-Agder. Etter 1970-tallet har arten gått kraftig tilbake, og i dag er den kun kjent fra to begrensede områder i Østfold og Aust-Agder. Klippeblåvingen flyr i mai-juni på åpne klipper og svaberg langs kysten. Larven lever på smørbukk. Kilde: Artsdatabanken

Svenskegras har i dag sin eneste kjente norske forekomst på en tørrbakke på øya Gåserumpa i Sandebukta. Her er den fotografert i Sverige på Stora Karlsø. I Sverige er den knyttet til åpne fuktige enger på kalkrik mark.

Squamarina gypsacea (lys lav) er en sørlig, varmekjær kalkbergart kun kjent fra noen svært få funn på kalkberg i Buskerud og Telemark. Arten forekommer ellers i Norden på noen få lokaliteter på Öland, Gotland og Södermanland.

Dysternål er kjent fra kun en eneste lokalitet i kystgranskog (boreal regnskog) i Namdalen i svært artsrikt miljø. Det er ingen nye funn etter 1996. Arten kan være oversett i noen grad.

Hauksangeren er en av våre sjeldne sangere hvor vi har noen få hekkende par som regel i Vestfold og Telemark. Arten har hatt en bestandsnedgang i våre naboland. Trolig årsak er tap av habitat da den foretrekker åpne, soltørre buskmarker med slåpe, hagtorn og einer. Her er den fotografert på Stora Karlsø i Sverige.

Åpen grunnlendt kalkmark langs strandsonen ved Oslofjorden med smaltimian i forgrunnen og annen artsrik kalkvegetasjon med bl.a. blodstorkenebb, bakkeknapp og kantkonvall i bakgrunnen. Smaltimian er en av to underarter av småtimian som forekommer i Norge, der den andre er Tanatimian. Smaltimian er vidt utbredt i Europa, men i Norge er det bare gjort noen få funn i Sør-Norge.