Jærsøte (Gentianella amarella ssp. septentrionalis) er en sjelden underart av bittersøte. Jærsøte vokser i Norge bare i sanddynemiljøer på Jæren. Arten trues av gjengroing og spredning av fremmede planter.

Smalsøte er en sjelden plante knyttet til relativt kalkrike strandenger. Planten har gått sterk tilbake som følge av gjengroing, samt utbygging og utfylling. Nylig ble arten gjenfunnet i indre Oslofjord etter flere tiår siden siste funn ble gjort.

Bråtestorkenebb Geranium bohemicum er ettårig. Arten har frøformering, og frøene spres ‘eksplosivt’, men bare korte distanser. Populasjonen er ekstremt fluktuerende, oftest med meget få individer hvert sted og hver gang den forekommer. Arten er trolig avhengig av sterk oppvarming for frøspiring og opptrer av og til på brannflater året etter brannen som på bildet. Den kan også spire i varme sørskråninger og på hogstfelter i særlig varme somre.

Finkjuke er en svært sjelden art som forekommer i løv- og blandingsskog (sjelden granskog), der den opptrer som nedbryter på grove læger av osp og iblant bjørk, sjelden andre treslag. På bildet vokser den på bøkelåg.

Kalkskjold er en sjelden lav som er knyttet til kalkrik stein.

Jerv fotografert i vill tilstand i Finland. Jerv er Skandinavias største mårdyr. I Norge er jerven først og fremst et høyfjelldyr, som i stor grad livnærer seg av kadaver av rein. I Finland, der dette bildet er tatt ved utlagt åte, er jerven et utpreget skogsdyr som har en mer variert kost. Jerven trues av jakt og ulovlig etterstrebelse og oppdeling av leveområder.

Stuvkraterlav vokser i hovedsak på grov stammebark på svært gamle alme- og asketrær, ofte gamle styvingstrær som står igjen i høstingsskog og kulturlandskap. Her fra en grov alm.

Stjernelav, Gyalidea asteriscus, er utbredt i de tørreste regionene i Europa og Nord-Amerika. I Europa finnes stjernelav i tørre, kalkrike områder i Norge, Alpene og i steppeområder i Øst-Europa. Den er sjelden i hele sitt utbredelsesområde.

Elfenbenslav er en sjelden og fuktighetskrevende lav som vokser på mosedekte bergvegger og en sjelden gang på trestammer som på bildet.

Buskvikke er en svært sjelden plante som er en spesialist for varme kalkberg og urer. Arten har en tett lokalitetsgruppe i SØ-Norge i Te Porsgrunn, Bamble og Kragerø, innen ca 25 x 10 km. Innen dette området har den vært kjent fra litt over 30 lokaliteter, hvorav ca 15 er dokumentert etter 1980. Den er forsvunnet fra en rekke kjente lokaliteter på grunn av nedbygging, av veianlegg (bl.a. nye E18) med rassikring, og noe inngrep (hogst/tilplanting) i brattlendt skog. (kilde: www.artsdatabanken.no)

Froskebitt er en vannplante som i Norge har få og fluktuerende forekomster, knyttet til utsatte vannmiljøer. Arten er funnet svært spredt i noen få dammer, tjern og stilleflytende elver, hovedsakelig sør i Øst-Norge. Den forekommer i middels eutroft til eutroft ferskvann og anses som tolerant overfor eutrofiering. Flere av forekomstene er dammer og små tjern som er utsatt for drenering og gjenfylling.

Grønngul vokssopp er en sjelden vokssopp som vokser på ugjødsla naturbeitemark. Den er noe kalkkrevende. Den er kun funnet et fåtalls ganger i Norge.

Sitronskivevokssopp er en sjelden beitemarkssopp som forekommer i tørre, solvarme og helst kalkrike naturbeitemarker i sørlige landsdeler. Arten er kun kjent fra 10-25 lokaliteter her i landet. Utseende er karakteristisk med brun hatt og sterkt sitronfargede skiver.

Hasselvokssopp danner mykorrhiza med hassel i kalklinde-hasselskog og kalkhasselskog/hagemark. Arten har tyngdepunkt Indre Oslofjord-Ringerike(-Hadeland), med utposter i Grenland og ved Bandak.

Bulmeurt er funnet på havstrender, baserike tørrbakker og "gardstun", og mer moderne skrotemark. Den har gått markert tilbake de siste 50 år. Til gjengjeld har den tydeligvis langlevd frøbank og kan dukke opp igjen på gamle lokaliteter når jorda blir rørt om. Populasjonene varierer ofte meget sterkt i individtall fra år til år. Bildet viser bulmeurt i blomst på Gåsøy i Nøtterøy kommune.

Hypoxylon fuscopurpureum er sjelden sopp knyttet til Alm og Ask hvor den vokser på naken ved. . Arten er kun funnet et par ganger i Europa tidligere. Bildet viser første funn av arten i Norge og Norden.

Pukkelrygget rovflue er tidligere funnet på lokaliteter langs kysten fra Østfold til Agder. Det er også rapportert et innlandsfunn fra Odalen i Hedmark. Til nå er det nyeste funnet av arten rapportert fra Hokksund i 1963. Sommeren 2008 ble den så funnet i området Gjeskefjellet i Drangedal kommune av Arne Laugsand. Arten ble fanget på hogstrester av furu. I tillegg finnes det områder med edelløvskog i nærheten (eik), som er det naturlige habitatet for arten. Som de fleste andre rovfluer er pukkelrygget rovflue et grådig rovdyr som fanger og dreper andre insekter. Disse byttedyrene er gjerne større en rovflua selv, for eksempel gresshopper og øyenstikkere. Rovfluene kan sammenlignes med landeveisrøvere og sitter ofte på utkikksplasser og speider etter byttedyr. Når byttedyrene passerer flyr de raskt ut og fanger dem. Rovfluene stikker hull på insektene og sprøyter inn en blanding av enzymer og gift. Denne blandingen dreper byttet raskt og rovflua kan så suge ut det oppløste innholdet av byttedyret. Ulikt mange andre fluer er begge kjønn rovdyr. Rovfluene trives best i varme omgivelser og er vanligvis kun aktive i solskinn. Bildet er fotografert fra privat belegg i samlingen til Arne Laugsand. Kilde:BioFokus.no/Øivind Gammelmo.

Myrskolm eller myrflatbelg, som den også heter, er en flerårig urt med noe klonal veks.. Arten er utbredt i fuktig eng, sump, fuktig kratt og på vasskanter, oftest på noe næringsrik grunn. Utbredelsen omfatter to underarter som hhv finnes i lavlandet på Østlandet og Trøndelag, og i Nordland, Troms og Finnmar. Utbredelsen er kraftig fragmentert, med stort sett små, isolerte og sårbare delpopulasjoner og pågående tilbakegang. Kilde: Artsdatabanken.

Vågåkantlav, Lecanora margacea, tilhører det xerofile steppeelementet som i hovedsak er begrenset til sørvendte, soleksponerte kalkberg og tilsvarende åpen kalkjord i nedbørsfattige områder i øvre del av Gudbrandsdalen og Valdres.

Druelakrislav (Lempholemma botryosum) vokser på solåpne, sør- til vestvendte kalkberg på varme lokaliteter.