Bildet viser en larve av eremitt som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Mørk jordhumle som sanker nektar på hageplanten blåsalvie i bed på rådhusplassen. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Hagehumle som sanker nektar på hestehov. Hestehov er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Billen Melasis buprestoides er kun kjent fra 6 lokaliteter fra Songdalen i Vest-Agder og opp til Larvik i Vestfold. Den er knyttet til død ved i lysåpen løvskog. Melasis buprestoides har spredte forekomster i Nord -, Mellom - og Sydeuropa. Den er mer hyppig forekommende i de sydøstre deler av Sverige. Denne billen er fotografert fra samlingen til Arne Laugsand. Kilde: www.arsdatabanken.no og den danske rødlista.

Aksveronika (Veronica spicata) som tiltrekker seg en mørk jordhumle på leting etter nektar. Aksverionika er en karplante der hovedforekomst i Norge er på kalkberg i indre Oslofjord.

Møkka til den store og sjeldne eremitten (Osmoderma eremita) er forholdsvis lett gjenkjennelig der den kan ligge i store hauger under trær hvor arten lever. Møkka ligner litt på musemøkk. Billen er rundt 24-30 millimeter og er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Bedøvet slåttehumle hann, som skal undersøkes etter fangst. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hanner av slåttehumle har i motsetning til de helsvarte dronningene og arbeiderne gulaktige bånd på bakkroppen og et svart bånd mellom det brede kragebåndet og skutellbåndet.

Enghumle hann fanget for undersøkelse. Enghumle er vår minste humleart og kan straks gjenkjennes på den karakteristiske lyse summetonen. Den vanligste formen er brunsvart med oransjerød bakstuss. Denne kan minne om andre arter med rød bakstuss. Den mer sjeldne lysegrå formen, som er svært karakteristisk, er oftest å finne i innlandet i østlige deler av utbredelseområdet. Enghumle finnes i lavlandet på Øst- og Sørlandet og er ofte svært tallrik i kystnære strøk. Kilde: Artsdatabanken

Bedøvet slåttehumle hann, som skal undersøkes etter fangst. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hanner av slåttehumle har i motsetning til de helsvarte dronningene og arbeiderne gulaktige bånd på bakkroppen og et svart bånd mellom det brede kragebåndet og skutellbåndet.

Ammophila sabulosa er en graveveps. Hunnen graver små huler i sandjord hvor hun legger ett egg sammen med et insekt hun har fanget og lammet, særlig sommerfuglarver. Vepselarven spiser de mindre vitale delene først, slik at sommerfugllarven lever så lenge som mulig. De voksne finnes i april til september og lever av nektar fra blomster. Dette eksemplaret er fotografert fra insektssamlingen til Ole Lønnve.

Noen ganger er fiskelysten så stor at den kan overvinne alle de små plagene som knotten forårsaker. Simen (6 år) var fast bestemt på å bli værende for å dra opp fisk, selv om svikonotten svermet i store mengder. En tidlig kveld i teltet reddet oss fra å bli helt spist opp.

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Trebukken Tragosoma depsarium utvikler seg i gamle og grove, middels nedbrutte stammer av furu som ligger soleksponert. Arten er funnet flere steder på Sørøstlandet i nyere tid, og har sine kjerneområder i Drangedal, Farris-området og i Notodden. Det kan se ut til at arten har forsvunnet fra Hedmark, og den gått kraftig tilbake i Akershus. Arten antas å være i tilbakegang fordi utbredelsesområdet er begrenset til pressområder som reduseres i areal og kvalitet på grunn av en kombinasjon av skogbruk, plukkhogst og utbygging. Samtidig er skog som ikke har vært flatehogd i reduksjon. Gran sprer seg inn i furuskoger og skygger ut furulæger og det plantes gjerne gran der det hogges furuskog. Skogbrannbekjempelse er på lengre sikt også negativt for arten. Kilde: Artsdatabanken.no

Skyggebiller (Tenebrionidae) er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Phylan gibbus tilhører underfamilien skyggebiller og er kun kjent fra søndre del av Jæren, Lista og Sandøy i Tjøme, hvor den lever i sanddyner. Både gjengroing og for mye tråkk er skadelig for arten. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.artsdatabanken.no

Chrysolina graminis var tidligere utbredt over det meste av Østlandet, men har gått sterkt tilbake gjennom hele 1900-tallet. Arten ble 2006 funnet i stort antall i Akershus, Lørenskog, Skårer, men før det er det bare enkeltfunn fra Larvik i 1982. Arten er knyttet til kultureng med bl.a. ryllik, reinfann og mynte. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Mattbiller (Zopheridae) er en familie av biller som omfatter arter av svært forskjellig størrelse og utseende. De fleste av artene lever av sopp som vokser på død ved, og er derfor sjeldne i miljøer med lite død ved. Noen arter av Colydiinae er rovdyr, ellers er de fleste medlemmene i denne familien soppetere både som larver og voksne. De er oftest å finne under løs bark på døde stokker. Larvene borer tunneler i råtten død ved og spiser soppene som vokser på den. Da de er knyttet til død ved er mange av mattbillene truet av moderne skogbruk som gjerne fjerner all slik ved fra skogen. Colydium elongatum tilhører underfamilien mattbiller (Colydiinae). Arten er knyttet til barkbilleganger på grove trær, særlig eik og gran. Er kjent fra ca. 10 lokaliteter på sørøstlandet i ny tid. Arten er på tilbakegang over hele Skandinavia. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Bikuber under en grov eik i kulturlandskap.

Hololepta plana finnes i dag på flere lokaliteter med gammel osp i Vestfold, Telemark og Aust-Agder. Lokalitetene ligger i pressområder hvor gammel ospeskog er i tilbakegang. Både larver og voksne biller lever under, og delvis i, barken på døde løvtrær. Selje, eik, alm, bøk og særlig osp er vertstrær. Den er et rovdyr og spiser trolig larver av andre insekter. Det er en relativ stor bille, 8-10mm., men tykkelsen på kroppen kan imidlertid være ned til 0,9 mm. Dette gjør at den kan regnes som en av verdens flateste biller. Denne billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand. Kilde: Kvamme, T. 2008. Rødlisteprofilen 11: Flat storstumpbille - flatest av alle billene. Norsk Skogbruk 54(12): 30. og www.artsdatabanken.no

Neslesommerfugl som søker nektar på engknoppurt.Engknoppurt er en verdifull næringsplante for sommerfugler og humler. Neslesommerfugl er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.