Liten bloddråpesvermer lever på enger. Arten har gått sterkt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Liten blodddråpesverker har erteplanter som vertsorganisme. Her sitter den på en ryllik.

Klapregresshoppe er knyttet til varme, sørvendte tørrenger, gjerne kulturenger, ofte med bratt helling. Her fra Åpen kalkmark.

Aksveronika (Veronica spicata) er en karplante med hovedforekomst i Norge på kalkberg i indre Oslofjord. Her nærbilde av en plante med en trehumle, som sanker nektar.

Sommerfuglen dagpåfugløye rastende på en trestokk. Dene sommerfuglen flyr tidlig på våren etter overvintringen og senere på året etter at larvene har klekket. Larvene lever på brennesle.

Oransjegullvinge er en vanlig og vakker art som ofte finnes på lune gresskledde og blomsterrike lokaliteter, omgitt av skog. Larven lever som plantespiser særlig på engsyre. På bildet hviler den på blader av skogstorkenebb.

En buksamlerbie, som samler pollen på buken. Dette er en villbie i slekten Hoplitis. Villbier er viktige pollinatorer. Her sitter den på krattalent i en fukteng.

Flatbiller (Cucujidae) er en artsfattig familie av fargerike biller som lever under barken på døde trær. De fleste artene er mer eller mindre røde. Lite er kjent om biologien deres, men noen arter er knyttet til store trestammer i gammel skog, og er i dag truet av skogbruket. Disse billene fører stort sett en skjult tilværelse under barken på døde trær, og kommer sjelden ut derfra. Man vet lite om biologien deres, men formen på munndelene hos larvene kan tyde på at de er rovdyr. Mange av artene ser ut til å trenge grove, døde stokker og er derfor knyttet til gammel skog. Sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus) er 11-15 mm lang og skarpt rød på farge. Den finnes i Nord- og Mellom-Europa østover til Øst-Sibir. Denne arten er regnet som truet over hele Europa og er fredet i EU, også i Norge. Den er trolig meget sjelden i Norge, men har blitt funnet på noen få steder på Sør-Østlandet og er knyttet til gamle, grove osper der den utvikler seg under barken av nylig døde trær. Arten er i nyere tid funnet på ca. 7 lokaliteter. De lokale bestandene er ganske små og veldig utsatte for eventuelle naturinngrep. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artdatabanken.no

Prikkrutevinge er en middels stor gulbrun sommerfugl i familien nymfevinger, som har brunt nettmønster på oversiden. Markante tegninger på bakvingens underside skiller arten fra øvrige rutevinger, mens fem svarte flekker på bakvingens overside bare er felles med blåknapprutevinge. Prikkrutevinge lever på tørrenger og tørrbakker, gjerne på sandholdog jord nær sjøen. Larven lever på aksveronika eller smalkjempe. Arten har en interessant bestandsstruktur, bestående av nesten isolerte småbestander som ikke er stabile over tid og som gjør arten sårbar for miljøendringer. Studiene av prikkrutevingen har fått betydning for forståelsen av bestandsdynamikk og bevaring av sjeldne arter. Prikkrutevinge fantes frem til ca. 1900 i hele Oslofjorden og sør til Tvedestrand, men har gått kraftig tilbake og lever i dag trolig kun på øya Rauer i ytre Oslofjord. Arten har også hatt kraftig tilbakegang i Sverige og Danmark, noe som gjør sommerfuglen enda mer utsatt i Norge.

Liten bloddråpesvermer lever på enger. Arten har gått sterlt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Liten blodddråpesverker har erteplanter som vertsorganisme. Her en liten bloddråpesvermer på en timotei.

Heroringvinge som sanker nektar på engsoleie. Heroringvinge forekommer helst på rik, fuktig gressmark i østlige deler av Øst-Norge og indre Oslofjord. Arten er sterkt knyttet til kulturlandskapet og lever gjerne på slåttenger, enger i overgangen mellom våtmark og kulturlandskap og langs artsrike veikanter.

svartflekksmyger lever på gressarter. Biotopen er blomsterrike skoglysninger, gjerne der det vokser ballblom. I Norge har arten en utpreget østlig utbredelse. På bildet hviler et eldre, noe slitt individ på en skogstorknebb på en gjengroende setervoll.

Brunflekket perlemorvinge som søker etter nektar på skogstorkenebb. Brunflekket perlemorvinge er en sommerfugl i gruppen perlemorvinger. Vingeoversidene er oransje med svarte flekker, mens undersidene er i gule og brune sjatteringer med flere sølvhvite felter. Arten er svært lik rødflekket perlemorvinge, men de to artene kan skilles på fargetegningene på bakvingeundersiden. Brunflekket perlemorvinge er vanlig over hele landet i enger og skoglysninger, der den flyr i juni og juli. Larven lever på fioler.

Grå barkmåler er en middels stor, gråspraglete måler, som er godt kamuflert når den sitter på bark. Hannen har trådformede antenner. Sommerfuglen lever i løvskog, hager og parker. Grå barkmåler ble først funnet i Norge i 1998 og er nå utbredt langs kysten fra Bergen til Halden.

Blågrønn øyenstikker er en av våre største og mest vakre mosaikkøyenstikkere. Hannen har cyan-blågrønt mosaikkmønster med store og små flekker og linjer på bakkroppen. Hunnen er mørk med grønne flekker i samme mosaikkmønster. Bildet viser en hann som sitter på ett strå en fuktig dag. Blågrønn øyenstikker er vanlig forekommende i tilknytning til vannforekomster i kulturlandskapet på Østlandet, Sørlandet og sydlige del av Vestlandet.

Prikkrutevinge er en middels stor gulbrun sommerfugl i familien nymfevinger, som har brunt nettmønster på oversiden. Markante tegninger på bakvingens underside skiller arten fra øvrige rutevinger, mens fem svarte flekker på bakvingens overside bare er felles med blåknapprutevinge. Prikkrutevinge lever på tørrenger og tørrbakker, gjerne på sandholdog jord nær sjøen. Larven lever på aksveronika eller smalkjempe. Arten har en interessant bestandsstruktur, bestående av nesten isolerte småbestander som ikke er stabile over tid og som gjør arten sårbar for miljøendringer. Studiene av prikkrutevingen har fått betydning for forståelsen av bestandsdynamikk og bevaring av sjeldne arter. Prikkrutevinge fantes frem til ca. 1900 i hele Oslofjorden og sør til Tvedestrand, men har gått kraftig tilbake og lever i dag trolig kun på øya Rauer i ytre Oslofjord. Arten har også hatt kraftig tilbakegang i Sverige og Danmark, noe som gjør sommerfuglen enda mer utsatt i Norge.

Blomsterfluen engdroneflue er som mange andre blomsterfluer viktige pollinatorer for mange plantearter. Her på knoppurt i artsrik slåtteng.

Blåvingevannymfe som hviler på en stengel av en starr. Denne øyenstikkerarten lever i tilkntning til bekker og små elver med grus- og sandbunn i lavlandet i Sør-Norge, fra Hedmark rundt kysten til Hordaland. Den kan være lokalt vanlig i lavereliggende elver og bekker.

Kartlegging av sommerfugler med bruk av hov. Neslesommerfugl og bie som søker nektar på en bergmynte i forgrunnen. Bergmynte er en verdifull næringsplante for sommerfugler og humler. Neslesommerfuglen er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Storbladskjærerbien er en av våre sjeldne og solitære bier. Det er en bladskjærerbie og den bygger reir i tunneller i treverk. Reiret forer den med avskårne plater av bladverk, og i hvert kammer med egg legger den igjen pollen som mat for larven. De er meget gode pollinatorer på grunn av av de må besøke et stort antall blomster for å få samlet inn nok mat. Bildet viser en hunn som samler pollen på en fagerknoppurt på en artsrik tørreng sør på Tjøme.

Hettemåke i sommerdrakt med en uskarp buss i bakgrunnen. Hettemåkene hekker i kolonier ved sjøen og i ferskvann, gjerne i tilknytning til byer. De fleste trekker sørover om vinteren.