Neslesommerfuglen er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger. Her er den fotografert på en rødknapp.

Blåvingevannymfe som hviler på sten. Denne øyenstikkerarten lever i tilkntning til bekker og små elver med grus- og sandbunn i lavlandet i Sør-Norge, fra Hedmark rundt kysten til Hordaland. Den kan være lokalt vanlig i lavereliggende elver og bekker.

Lys jordhumle hann som sanker nektar på veitistel. Tistler er verdifulle næringsplanter for humler og mange andre insekter. Lys jordhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt i Norge unntatt høyt til fjells. Den kan være svært vanskelig å skille fra de andre jordhumlene, men hannen er karakteristisk med sin påfallende lyse ansiktsbehåring. Kilde: Artsdatabanken.

Sibinia viscariae er en sjelden snutebille som i Norge kun er funnet noen få ganger. Billen er fotografert fra Arne Laugsand sin billesamling.

Furugnagbille lever på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved.

Nærkontakt med grønn løvgresshoppe. Grønn løvgresshoppe er vår største gresshoppeart. På grunn av sin størrelse og de lange vingene lar denne arten seg vanskelig forveksle med andre norske arter. Hannens lokkesang er meget kraftig og kan høres på mer enn 100 meters avstand.

Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larver av fjellbjørkemålere på et bjørkeblad.

Prikkrutevinge er en middels stor gulbrun sommerfugl i familien nymfevinger, som har brunt nettmønster på oversiden. Markante tegninger på bakvingens underside skiller arten fra øvrige rutevinger, mens fem svarte flekker på bakvingens overside bare er felles med blåknapprutevinge. Prikkrutevinge lever på tørrenger og tørrbakker, gjerne på sandholdog jord nær sjøen. Larven lever på aksveronika eller smalkjempe. Arten har en interessant bestandsstruktur, bestående av nesten isolerte småbestander som ikke er stabile over tid og som gjør arten sårbar for miljøendringer. Studiene av prikkrutevingen har fått betydning for forståelsen av bestandsdynamikk og bevaring av sjeldne arter. Prikkrutevinge fantes frem til ca. 1900 i hele Oslofjorden og sør til Tvedestrand, men har gått kraftig tilbake og lever i dag trolig kun på øya Rauer i ytre Oslofjord. Arten har også hatt kraftig tilbakegang i Sverige og Danmark, noe som gjør sommerfuglen enda mer utsatt i Norge.

Sommerfuglen har en karakteristisk rad med svarte flekker langs vingekanten, både på framvingen og bakvingen. Klippeblåvinge på røsslyng. Klippeblåvinge er en av våre to sjeldneste blåvinger. Arten var tidligere utbredt langs Øst- og Sørlandskysten fra svenskegrensa til Aust-Agder. Etter 1970-tallet har arten gått kraftig tilbake, og i dag er den kun kjent fra to begrensede områder i Østfold og Aust-Agder. Klippeblåvingen flyr i mai-juni på åpne klipper og svaberg langs kysten. Larven lever på smørbukk. Kilde: Artsdatabanken

Dronning av slåttehumle som sanker nektar på gjerdevikke. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Gjerdevikke er også en viktig næringsplante, særlig før rødkløver blomstrer. Slåttehumle ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Svartskjeggdroneflue er en blomsterflue som etterligner humler. Arten er livnærer seg som voksen på ulike planter og er som andre blomsterfluer viktige pollinatorer. Her på rødknapp i artsrik slåtteng.

Honngibie som sanker nektar fra blåbærblomst. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Brannflate fire år etter en skogbrann. Her ses gnag etter sotpraktbille på en rot av en brent furu. Sotpraktbille en eksklusiv brannart som kun lever på flaten de første årene etter en brann. Brannflater med døde trær og brannskadde levende trær, samt avsvidd vegetasjon, er svært viktige for mange rødlistede arter av sopp og biller. På denne flata er en rekke rødlistede og brannavhengige biller funnet.

Bildet viser lundgjøhumle på rødknapp, som er en viktig næringsplante for mange insektarter. Lundgjøkhumle er en av våre aller mest sjeldne humlearter. Den er sosialparasitt på lundhumle. Arten kan noen ganger ligne mye på tregjøkhumle og markgjøkhumle, men har en mer rødaktig bakstuss og alltid godt med rød behåring på undersiden av bakkroppen. I Norge finnes arten i dag hovedsakelig i noen områder sør i Hedmark nær en større forekomst i Värmland i Sverige. Kilde: Artsdatabanken.

Fireprikket åtselbille lever på eik der den spiser larver av andre insekter. Den er i nyere tid kun kjent fra et par lokaliteter på sørlandet.

Skyggen av grønn løvgresshoppe på et blad. Grønn løvgresshoppe er vår største gresshoppeart. På grunn av sin størrelse og de lange vingene lar denne arten seg vanskelig forveksle med andre norske arter. Hannens lokkesang er meget kraftig og kan høres på mer enn 100 meters avstand.

Hann av libellen Blodrød høstlibelle (Sympetrum sanguineum) er en av våre sjeldne høstlibeller. Den klekker sent på sesongen og kan være på vingene helt ut til oktober. Den lever i og ved solvarme sjøer i Sør-Norge med mye kantvegetasjon som f.eks. starrenger.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Barkbillen Orthotomicus longicollis er knyttet til nylig døde, saktevokste, grove furutrær, der arten utvikles mellom barken og veden. I Norge var arten lenge kun kjent fra et 100 år gammelt funn gjort i Kongsberg, og den var i forrige rødlistevurdering oppført som antatt regionalt utdødd (RE). I 2019 ble arten påvist rundt Follsjå i Notodden, der den har en levedyktig bestand. Arten er her funnet i gamle, fleraldrete lavlandsfuruskoger som naturlig skjøttes gjennom skogbrann, og som har mye stående død furuved. Arten trues i første rekke av en pågående flatehogst i det kjente utbredelsesområdet, samt at et treslagsskifte til gran og en bekjemping av skogbrann i området er en trussel mot arten på noe lengre sikt.

Hann av gresshumle som sanker nektar på blåknapp. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.