Geiter på urterik naturbeitemark.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Spermhval, også kalt spermasetthval og kaskelott, er den største av alle tannhvalene. Hannene kan bli 16 meter lange og veie 45 tonn, mens hunnene bare blir 12 meter lange og kan veie opptil 15 tonn. Spermhval finnes i alle verdenshav og forekommer i størst tetthet i dype havområder med høy produksjon, inkludert langs deler av Norskekysten, Barenthavet og vestsiden av Svalbard. Det mest karakteristiske trekket til denne hvalen er det store, butte hodet som kan utgjøre en tredjedel av kroppsstørrelsen. Spermhvalene er ekstremt gode dykkere og finner det meste av maten nær bunnen. Rutinemessige dykk går ned til 400 meter og varer i en halv time, men de kan dykke i hvert fall ned til 3000 meter og være under i over en time. De spiser hovedsakelig blekkspruter, med innslag av ulike arter dypvannsfisk. Før spermhvalene dykker viser de halefinnen sin som har en mørk underside. Kilde: Norsk Polarinstitutt. Bildet viser en spermhval som dykker like etter solnedgang.

Kvitskjeving er ein tannkval i delfinfamilien. Voksne dyr blir 1,9 til 2,8 meter lang, er svart oventil, har hvit buk, og karakteristiske hvite og gulaktige felter langs sidene av kroppen. Den kan lett forveksles med den nærstående delfinarten kvitnos. Kvitskjeving er en nordatlantisk art som holder til i tempererte til polare havområder, ofte i store flokker. I norske farvann er den vanligst langs kysten av Vestlandet og nordover til Troms. Sommeren 2019 ble den også sett i ganske store antall i Oslofjorden.

Hestebeiter ved Tveter gård i Semsvannet landskapsvernområde.

Bildet viser en hvilende rådyrbukk med sommerpels. Rådyr eller europeisk rådyr (Capreolus capreolus) er det minste av hjortedyrene i Skandinavia og veier 18-36 kg. Sommerstid er pelsen rødbrun mens vinterpelsen er mer gråbrun. Rådyrkillingen har lyse prikker i behåringen over ryggen. Råbukken har et kort, enkelt gevir med opptil tre tagger per horn, som felles årlig. Rådyret er utbredt over store deler av Europa og Lilleasia, og finnes i nesten hele Norge.

Bjørn fotografert i vill tilstand i et skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfatende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Passvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

En arrdelfin, eller Rissodelfin som den også kalles, er utbredt i tempererte og tropiske deler av alle verdenshav. Noen individer tekker til kalde hav i sommerhalvåret, og kan en sjelden gang observeres langs Norges kyster. Arrdelfinen er en stor delfinart, som kan bli opptil 4 meter lang og oppnå en vekt på 500 kg. Arten har butt og litt kantet hode, uten «nebb». Fargen er ganske jevn eller flekkete og varierer fra mørkegrå til nesten helt hvit. Arrene, som har gitt arten det norske navnet, er mest sannsynlig merker etter tennene fra artsfrender og skyldes dyrenes måte å omgås sosialt på. Noen arr kan også stamme fra sugekoppene til blekksprut som delfinene har spist. Blekksprut er hovedføde, men kan også livnære seg på krill og ulike fiskearter.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Røyskatten er et lite rovpattedyr i mårfamilien, med lang slank kropp og lang hale. Sommerpelsen, som vises her, er lysebrun med lys underside mens vinterpelsen er hvit. Røyskatten kan forveksles med snømus, men snømusa er mindre og har en kortere hale som er hvit om vinteren. Røyskatten er med sin slanke kropp spesialist på å fange smågnagere, men den tar også andre smådyr, fugler, egg, og fisk. Røyskatten er utbedt over nordlige deler av Europa og Amerika. Bestandstørrelsen avhenger av tilgangen på smågnagere, og er på topp i muse- og lemenår.

Ulv (Canis lupus) fotografert under kontrollerte forhold i innhegning på Langedrag. Ulven er et utpreget rovdyr som jakter i flokk og som lever av større pattedyr. Elg er det vanligste byttedyret i Norden. Ulven er et myteomspunnet dyr som har blitt utsatt for intensiv jakt og forfølgelse i flere hundre år. På slutten av 1960 tallet så var den felles svenske, nord-finske og norske bestanden trolig nede i ca 20-25 dyr, og i 1973 ble ulven totalfredet i Norge.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Villreinen lever i fjellområder i Sør-Norge. Nesten hele den europeiske bestanden av villrein lever her, noe som gjør den til en ansvarsart som vi er særlig forpliktet til å ta vare på. Opprinnelig fantes det villrein i hele landet, men mye har endret seg i løpet av de siste hundre årene. I Nord-Norge ble det en gradvis overgang til tamreindrift, mens villreinflokkene i Sør-Norge holdt på å bli utryddet på grunn av jakt. Utbygging og menneskelig aktivitet har ført til en oppsplitting av arealene villreinen kan bruke. Villreinen som tidligere kunne forflytte seg ganske fritt innenfor fire store sammenhengende fjellområder i Sør-Norge, bruker i dag 24 mer eller mindre adskilte områder. Presset på leveområdene har økt og pågår fortsatt. Sykdom og klimaendringer er også del av utfordringsbildet i dag. Villreinen blir ofte omtalt som fjellets nomade, siden det marginale og ustabile livsgrunnlaget i fjellet krever at villreinen ofte må forflytte seg over store avstander for å finne tilstrekkelig mat. Klima, vegetasjon, geografiske forhold og menneskelig aktivitet er avgjørende for hvor villreinen vandrer til ulike årstider. Bildet viser en reinsbukk og to simler i brunstiden om høsten.

Ulv (Canis lupus) fotografert under kontrollerte forhold i innhegning på Langedrag. Ulven er et utpreget rovdyr som jakter i flokk og som lever av større pattedyr. Elg er det vanligste byttedyret i Norden. Ulven er et myteomspunnet dyr som har blitt utsatt for intensiv jakt og forfølgelse i flere hundre år. På slutten av 1960 tallet så var den felles svenske, nord-finske og norske bestanden trolig nede i ca 20-25 dyr, og i 1973 ble ulven totalfredet i Norge.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen på grunn av konkurranse med rødrev og uregelmessige smågnagersyklusser. I Fastlands-Norge er det nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder, fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bildet viser en voksen "hvitrev", som er merket av det norske fjellrevprosjektet.

Huskatten er et vakkert og elegant husdyr. Samtidig er det et fremmed rovdyr som gjør betydelige innhugg i bestander av fugler og smågnagere. På den måten kan den ha en svært negativ innvirkning på norsk natur. Her en huskatt som sitter urølig på taket av en fuglekasse. Den er klar til å fange kjøttemeis, som hekker i kassen. Det kan lønne seg å hengde fuglekasser høyt, for å begrense predasjon av katt.

Kulldriften på Svalbard har satt sine tydelige spor. Bildet viser 6 i Adventdalen, med svalbardrein i forgrunnen. Gruvevirksomhet medfører store naturinngrep. Store mengder stein som er tatt ut av gruvegangene påvirker landskapet. Med denne virksomheten følger også kull som forurenser og endrer jordmonn, vegetasjon og påvirker dyreliv. Kull er et fossilt brensel som spiller en viktig rolle i verdens energiproduksjon som energikilde i kullfyrte varmekraftverk. Kull regnes som den mest forurensende energikilden i bruk i dag, spesielt når det gjelder utslipp av CO2, SO2 og NOx.

Ekorn er vanlig i barskog i hele landet, men trives også i løvskog. Ekornet lever av nøtter, røtter, frø og knopper, men kan også ta egg og fugleunger. Gran- og furukongler er spesielt viktige siden de ofte finnes i store mengder nesten hele året. Ved overskudd av mat samler den gjerne et lager. Ekornet finnes i hele Europa og Nord-Asia opp til tundraen og sydgrense ved Middelhavet/Kaukasus.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Geiter på urterik naturbeitemark.