Rødspette er en flyndrefisk. Den er lett gjenkjennelig på sin brune, glatte overside med de karakteristiske røde «spettene». Den blir normalt ca. 50 cm lang og veier rundt 1 kg. Rødspette kan ligne på sandflyndre, som også har røde flekker, men skiller seg fra denne ved tett sidelinje. Sandflyndras sidelinje gjør en bue over brystfinnen. Rødspetta lever på sandbunn ned til ca. 250 m dyp langs hele norskekysten. Rødspetta er en svært god matfisk som er økonomisk viktig.

Gråsteinbit er den største steinbit-arten, med en lengde på opptil 125 cm og en vekt på opptil 20 kg. Tennene skiller den fra andre steinbitarter. Begge kjevene er utstyrt med sterke kjegleformete fortenner, to rader med store ruglete jeksler på sidene, og to rekker med lignende jeksler i midten av ganen. Disse tennene bruker steinbiten til å knuse de harde ryggskjoldene og skjellene til krepsdyr og bløtdyr som den livnærer seg av. Gråsteinbit lever mer stasjonært og kystnært enn de andre steinbit-artene. Den er utbredt langs hele norskekysten, i Barentshavet og rundt Svalbard.

Bildet viser at blåskjell renser sjøvann svært effektivt. Etter to timer var vannet i akvarie klart, i motsetning til akvarie uten blåskjell. Favorittmaten deres er planteplankton, men de spiser også små dyr. Ved å filtrere vann, sørger de for både mat og renere hav. Et voksent blåskjell kan filtrere hele 100 liter vann i døgnet! Gjellene fanger maten, små hår fører den til munnen, og resten av vannet pumpes ut igjen. Kilde: Havforskningsinstituttet

Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Torsken er den økonomisk viktigste fisken i torskefamilien, med et omfattende fiske. Fiskenavnet er ei samandraging av 'tørrfisk'.

Laksen har et lite, spisst hode og slank kropp, som er tykkest ved ryggfinnen. Den kan lett forveksles med sjøørret, men har lengre og smalere halefinnerot, svak kløft i halefinnen (sjøørret nesten rett) og få eller ingen kroppsflekker under sidelinjen. Laks lever i Nordatlanteren og vandrer om høsten opp i tilstøtende elver med steinbunn for å gyte. Når yngelen har blitt 2–5 år, vandrer den fra elva og ut i havet. Laksen er svært ettertraktet blant sportsfiskere, samtidig som oppdrett av laks er en av norges viktigste eksportnæringer.

Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Torsken er den økonomisk viktigste fisken i torskefamilien, med et omfattende fiske. Fiskenavnet er ei samandraging av 'tørrfisk'.

Bildet viser en dame som fotograferer torskefiskene torsk og sei i et akvarium. Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Fiskenavnet er ei samandraging av 'tørrfisk'. Sei kan bli opptil 120 cm lang og veie over 20 kg. Buken og sidene er sølvgrå, mens ryggen er mørkere. Bare ungfiskene har en kort skjeggtråd. Både torsk og sei er økonomisk viktige fiskeslag, med et omfattende fiske.

Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Torsken er den økonomisk viktigste fisken i torskefamilien, med et omfattende fiske. Fiskenavnet er ei samandraging av 'tørrfisk'.

Hyse, som også kalles kolje, kan bli 110 cm lang og opp til 20 kg. Den har et tydelig overbitt, liten skjeggtråd og har tydelig sidelinje. Den kan lett skilles fra andre arter på den svarte flekken under første ryggfinne. Hysa finnes på begge sider av Nord-Atlanteren, med en av sine viktigste gyteområder utenfor kysten av midt-Norge. Hysa er en bunnfisk.

Bildet viser at blåskjell renser sjøvann svært effektivt. Etter to timer var vannet i akvarie klart, i motsetning til akvarie uten blåskjell. Favorittmaten deres er planteplankton, men de spiser også små dyr. Ved å filtrere vann, sørger de for både mat og renere hav. Et voksent blåskjell kan filtrere hele 100 liter vann i døgnet! Gjellene fanger maten, små hår fører den til munnen, og resten av vannet pumpes ut igjen. Kilde: Havforskningsinstituttet

Lyr, med sei i bakgrunnen. Lyren er en torskefisk som kan bli inntil 130 cm lang og 10 kg. Den mangler skjeggtråd og er underbitt. Sidelinjen er ganske mørk og tydelig. Den buer markant nedover under første ryggfinne, i motsetning til sei sei som har en rett og lys sidelinje. Lyren er utbredt nordøst i Atlanterhavet og finnes langs hele norskekysten. Den liker seg best over hard bunn gjerne i nærheten av land.

Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Torsken er den økonomisk viktigste fisken i torskefamilien, med et omfattende fiske. Fiskenavnet er ei samandraging av 'tørrfisk'.

Fjesing er en fisk som blir opp til 40 cm. Om sommeren lever den nedgravd i sanden, på grunt vann så bare øynene stikker opp, men vanligvis ikke så grunt at den sjenerer badende. Når det kommer et bytte forbi, stikker den raskt frem og griper med den store munnen. Om vinteren trekker den ned på dypere vann. Fjesingen har en stor spiss pigg på gjellelokket og de to første piggene i forreste ryggfinne har giftkjertler ved rota. Giften fører til en meget intens smerte i stikksåret og enkelte ganger til hevelser og rødhet rundt stikkstedet. Av og til kan man få en generell uvelhetsfølelse som for eksempel kvalme, hodepine og frysninger. Fjesing finnes i Middelhavet og Øst-Atlanteren nord til Trondheimsfjorden. Fjesingen har ingen økonomsik betydning.

Silda er en feitfisk som blir opptil 40 cm lang, har en tett kropp som er sammentrykket fra sidene, har store blanke skjell og stor kløftet halefinne. Den er en utpreget stimfisk, som stort sett lever av plankton og små krepsdyr. Silda gyter langs kysten i februar–mars. Etter klekkingen driver larvene med kyststrømmen. Sild forekommer i mange ulike bestander. Arten er en av våre viktigste matfisker, med en mengde anvendelsesområder. Den er også en viktig næringsfisk for mange sjøfugl- og sjøpattedyrarter. Sildebestandene har variert mye i mengde de siste tiårene, bl.a. som følge av overfiske. Dette har hatt innvirkning på sjøfuglbestandene.

Bildet viser en torsk (foran) og hyse (bak), tor fiskearter i torskefamilien. Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Fiskenavnet er ei samandraging av 'tørrfisk'. Hyse, som også kalles kolje, kan bli 110 cm lang og opp til 20 kg. Den har et tydelig overbitt, liten skjeggtråd og har tydelig sidelinje. Den kan lett skilles fra andre arter på den svarte flekken under første ryggfinne. Hysa finnes på begge sider av Nord-Atlanteren, med en av sine viktigste gyteområder utenfor kysten av midt-Norge. Hysa er en bunnfisk. Både torsk og hyse er økonomisk viktige fiskeslag, med et omfattende fiske.

Silda er en feitfisk som blir opptil 40 cm lang, har en tett kropp som er sammentrykket fra sidene, har store blanke skjell og stor kløftet halefinne. Den er en utpreget stimfisk, som stort sett lever av plankton og små krepsdyr. Silda gyter langs kysten i februar–mars. Etter klekkingen driver larvene med kyststrømmen. Sild forekommer i mange ulike bestander. Arten er en av våre viktigste matfisker, med en mengde anvendelsesområder. Den er også en viktig næringsfisk for mange sjøfugl- og sjøpattedyrarter. Sildebestandene har variert mye i mengde de siste tiårene, bl.a. som følge av overfiske. Dette har hatt innvirkning på sjøfuglbestandene.

Laksen har et lite, spisst hode og slank kropp, som er tykkest ved ryggfinnen. Den kan lett forveksles med sjøørret, men har lengre og smalere halefinnerot, svak kløft i halefinnen (sjøørret nesten rett) og få eller ingen kroppsflekker under sidelinjen. Laks lever i Nordatlanteren og vandrer om høsten opp i tilstøtende elver med steinbunn for å gyte. Når yngelen har blitt 2–5 år, vandrer den fra elva og ut i havet. Laksen er svært ettertraktet blant sportsfiskere, samtidig som oppdrett av laks er en av norges viktigste eksportnæringer.

Rognkjeksen har en kort, tykk kropp med en sugeskive under buken. Kroppen er dekket av flere lengderekker med beinknuter i huden. Hannen (rognkallen) er blågrå på ryggen med lysere buk som blir sterkt rødoransje i gytetiden. Hunnen, som er avbildet her, er gråbrun på ryggen med lysere, blågrønne sider og buk. Hunnene (opptil 60 cm, 10 kg) blir mye større enn hannene. Rognkjeksen lever frittsvømmende i havet store deler av livet. Hunnen legger eggene sine i en klump blant stein eller i en sprekk, som hannen holder vakt over inntil eggene klekker. Rognkjeksen er utbredt på begge sider av Nord-Atlanteren og er vanlig langs hele norskekysten. Rognkjeksen fiskes i Norge først og fremst på grunn av rognen, som går til kaviarproduksjon.

Lange har en langstrakt kropp (derav navnet) som er litt sammentrykt fra sidene. Den blir opptil 2 m lang og veie opptil 40 kg, men vanligvis ikke lenger enn 1 meter. Skjeggtråden er tydelig og lang. Størrelsen på øyet kan brukes til å skille den fra blålange som har betydelig større øyediameter. Langen har i motsetning til de fleste andre torskefisker bare to ryggfinner og en gattfinne. Fargen er gråbrun med hvit buk. Lange finnes over store deler av i Nord-Atlanteren, men med størst utbredelse i kystnære deler av Europa. I Norge er langen vanlig langs hele kysten. Den foretrekker hardbunn eller sandunn, ofte på store dyp. Lange er en god matfisk.

Bildet viser en dame som fotograferer torskefiskene torsk, hyse og sei i et akvarium. Torsken kan bli opptil 150-200 cm lang og veie opp mot 60 kg. Den kjennetegnes gjennom «hakeskjegget», som egentlig er en finne. I vill tilstand vil det ta fra to til ti år til torsken er kjønnsmoden. Den finnes utbredt over store deler av Nordatlanteren. Det finnes to hovedtyper torsk: norsk-arktisk torsk, også kalt skrei, og mer stedbundet kysttorsk. Fiskenamnet er ei samandraging av 'tørrfisk'. Sei kan bli opptil 120 cm lang og veie over 20 kg. Buken og sidene er sølvgrå, mens ryggen er mørkere. Bare ungfiskene har en kort skjeggtråd. Hyse, som også kalles kolje, blir like stor som sei. Den har et tydelig overbitt, liten skjeggtråd og har tydelig sidelinje. Den kan lett skilles fra andre arter på den svarte flekken under første ryggfinne. Hysa finnes på begge sider av Nord-Atlanteren, med en av sine viktigste gyteområder utenfor kysten av midt-Norge. Hysa er en bunnfisk. Både torsk, sei og hyse er økonomisk viktige fiskeslag, med et omfattende fiske.