Kvann har to underarter hvorav strandkvann er den ene. Den vokser på tangvoller og steinstrender langs kysten vår opp til Nordland.

Hvitrot er en stor skjermplante som i hovedsak bare forekommer i et lite område Telemark og Vestfold, med noen få mer isolerte forekomster i Buskerud og Vest-Agder. Den er knyttet til kalkfuruskog og varm edellauvskog på kalkgrunn, ofte brattlendt. Bildet viser hvitrot i blomst.

Hvitrot er en stor skjermplante som i hovedsak bare forekommer i et lite område Telemark og Vestfold, med noen få mer isolerte forekomster i Buskerud og Vest-Agder. Den er knyttet til kalkfuruskog og varm edellauvskog på kalkgrunn, ofte brattlendt. Bildet viser hvitrot i blomst.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er planten fotografert ved Bondivann i Asker.

Hvitrot er en stor skjermplante som i hovedsak bare forekommer i et lite område Telemark og Vestfold, med noen få mer isolerte forekomster i Buskerud og Vest-Agder. Den er knyttet til kalkfuruskog og varm edellauvskog på kalkgrunn, ofte brattlendt. Bildet viser hvitrot i blomst.

Hjorterot (Seseli libanotis) er en karplante som i Norge bare vokser på kalkrik grunn i Oslo-området.

Kvann har to underarter hvorav strandkvann er den ene. Den vokser på tangvoller og steinstrender langs kysten vår opp til Nordland.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.

Nærbilde av strandtistel. Strandtorn eller strandtistel lever langs sandstrender i ytre Oslofjorden, på Lista og Jæren. Den er forsvunnet de fleste steder der den har vokst, med den følge at utbredelsen har blitt sterkt oppdelt. Tilbakegangen skyldes primært slitasje/ødeleggelse i sammenheng med friluftsliv og gjengroing.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er planten fotografert ved Bondivann i Asker.

Billen Rhagonycha fulva på hjorerot.

Hvitrot i blomst i kalkskog på kambrosiluren i Grenland. Hvitrot er i hovedsak begrenset til et lite område Telemark og Vestfold med noen få mer isolerte forekomster i Buskerud og Vest-Agder. Den er knyttet til kalkfuruskog og varm edellauvskog på kalkgrunn, ofte brattlendt.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er planten fotografert ved Bondivann i Asker.

Tromsøpalme er som sin svært nære slektning kjempebjørnekjeks blitt en svært problematisk art i Norge. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.A. At arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er den fotografert ved havna i Andenes.

Tromsøpalme er som sin svært nære slektning kjempebjørnekjeks blitt en svært problematisk art i Norge. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.A. At arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er den fotografert ved havna i Andenes.

Tromsøpalme er som sin svært nære slektning kjempebjørnekjeks blitt en svært problematisk art i Norge. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.A. At arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er den fotografert ved havna i Andenes.

Strandtorn eller strandtistel langs Østfoldkysten i 2010. Denne forekomsten gikk tapt ett år senere som følge av utfylling av masser ! Arten lever langs sandstrender i ytre Oslofjorden, på Lista og Jæren. Den er forsvunnet de fleste steder der den har vokst, med den følge at utbredelsen har blitt sterkt oppdelt. Tilbakegangen skyldes primært slitasje/ødeleggelse i sammenheng med friluftsliv og gjengroing. På bildet kan den bli sterkt truet av den fremmede arten rynkerose.

En humle på en strandkvann. Humler er viktige pollinatorer.

Billen Rhagonycha fulva på hjorerot.