Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Trebukken Tragosoma depsarium utvikler seg i gamle og grove, middels nedbrutte stammer av furu som ligger soleksponert. Arten er funnet flere steder på Sørøstlandet i nyere tid, og har sine kjerneområder i Drangedal, Farris-området og i Notodden. Det kan se ut til at arten har forsvunnet fra Hedmark, og den gått kraftig tilbake i Akershus. Arten antas å være i tilbakegang fordi utbredelsesområdet er begrenset til pressområder som reduseres i areal og kvalitet på grunn av en kombinasjon av skogbruk, plukkhogst og utbygging. Samtidig er skog som ikke har vært flatehogd i reduksjon. Gran sprer seg inn i furuskoger og skygger ut furulæger og det plantes gjerne gran der det hogges furuskog. Skogbrannbekjempelse er på lengre sikt også negativt for arten. Kilde: Artsdatabanken.no

Beveren kan felle mange løvtrær langs vassdragene der de holder til, slik at de får tilgang til bark og for ha det til sine bygningskontruksjoner. Dette gir viktige livsmiljøer for bla. vedlevende insekter og hakkespetter.

Storfemøkk på sandig eng er et viktig hotspot habitat for en rekke "møkkbiller". Møkkbillene er i stor grad vår-eller høstaktive. Det er flere rødlistede arter av møkkbiller som er knyttet spesielt til kuruker på sandgrunn. Flere er funnet her på Jomfruland.

En kurvsilkebie besøker en krattalant på en fukteng. Kurvsilkebie er en relativt vanlig art på Østlandet. Den forekommer først og fremst i tørrenger og i sandområder. Villbier er viktige pollinatorer.

Hagehumle og sjuprikket marihøne på hvitbladtistel. Hvitbladtistel er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Skyggebiller (Tenebrionidae) er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Mycetochara obscura tilhører underfamilien skyggebiller og er kun kjent fra Troms, Sør-Trøndelag og Buskerud. Alle nyere funn er gjort med feller i naturskog av furu. Utvikles i morken og soppinfisert ved i grove og hule bartrær, i Sverige også påvist i bjørk, osp og eik. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.artsdatabanken.no og www.wikipedia.no