Lavlandsfuruskog med gammel søyleeiner. Grov høyreist einer er karakteristiske elementer i brannpåvirkede lavlandsfuruskoger på Østlandet. Einer har rik bark med høy pH og er derfor viktig for en rekke kravfulle lav når treet blir gammelt og barken stabil. Eineren på bildet er flere hundre år gammel.

Kalkskog har vanligvis rik karplantevegetasjon. Her med store mengder blodstorkenebb.

Vei som fører frem til gammelt setermiljø. På grunn av mindre setring og færre dyr som flyttes til setrene er mange slike miljøer i ferd med å gro igjen med gran og einer, noe dette området også preges av.

Setermiljø som er inngjerdet i ulike teiger som beites mer eller mindre intensivt. På grunn av mindre setring og færre dyr som flyttes til setrene er mange slike miljøer i ferd med å gro igjen.

Lavlandsfuruskog med gammel søyleeiner. Grov høyreist einer er karakteristiske elementer i brannpåvirkede lavlandsfuruskoger på Østlandet. Einer har rik bark med høy pH og er derfor viktig for en rekke kravfulle lav når treet blir gammelt og barken stabil. Eineren på bildet er flere hundre år gammel.

Slettsnok og åpent kystlandskap. Slettsnoken har et karakteristisk mønster med mørke flekker på ryggen, en stor mørk flekk på hodet og en mørk øyestripe.Den er den mest varmekjære av 'ormene' våre, og liker seg best i sørvendte lier. Slettsnoken tar seg spesielt godt frem i bratt terreng og kan også klatre i trær. Slettsnoken biter gjerne, men er ikke giftig. Den er en mini "kvelerslange" med sterk muskulatur som dreper byttet sitt ved kveling.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap, med en alder på opptil 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og strakte seg da helt fra Øsfold og Lista i Sør-Norge til Lofoten i Nord-Norge. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier, og vi har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. Lyngheiene er unike i sin utforming. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. Bildet viser en mosaikk av kystlynghei, rik sumpvegetasjon og strandberg på ytre Speken ved Lyngør i Tvedestrand kommune. Dette er en av de mest verdifulle områdene med kystlynghei i Aust Agder. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning, rydding og sauebeite for å ta vare på de gamle kystlyngheiene. Området er både en del av skjærgårdsparken med sikrede friluftsområder i Aust-Agder og inngår i Raet nasjonalpark.

Ung hann konglebit (Pinicola enucleator) som spiser einerbær. Konglebit er vår største fink. Den lever først og fremst i eldre barskoger.

Gammelt setermiljø som er i ferd med å gro igjen med einer og gran på grunn av opphør av setring og færre dyr som flyttes til setra.

Lavlandsfuruskog med gammel søyleeiner. Grov høyreist einer er karakteristiske elementer i brannpåvirkede lavlandsfuruskoger på Østlandet. Einer har rik bark med høy pH og er derfor viktig for en rekke kravfulle lav når treet blir gammelt og barken stabil. Eineren på bildet er flere hundre år gammel.

Kulturlandskapet i Norherad i Vågå har et svært tørt klima og kalkrik grunn, og er levested for en rekke spesialiserte steppelav med mange svært sjeldne og internasjonalt truede arter, enkelte bare med sikre populasjoner her i hele verden. Flere av lokalitetene som før var åpne er i dag truet av gjengroing med eiener som følge av opphørt hevd.

Kalkskog har vanligvis rik karplantevegetasjon. Her med store blodstorkenebb og røsslyng.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap, med en alder på opptil 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og strakte seg da helt fra Øsfold og Lista i Sør-Norge til Lofoten i Nord-Norge. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier, og vi har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. Lyngheiene er unike i sin utforming. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. Bildet viser en mosaikk av kystlynghei som er brent for kort tid siden,rik sumpvegetasjon og strandberg på ytre Speken ved Lyngør i Tvedestrand kommune. Dette er en av de mest verdifulle områdene med kystlynghei i Aust Agder. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning, rydding og sauebeite for å ta vare på de gamle kystlyngheiene. Området er både en del av skjærgårdsparken med sikrede friluftsområder i Aust-Agder og inngår i Raet nasjonalpark.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap, med en alder på opptil 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og strakte seg da helt fra Øsfold og Lista i Sør-Norge til Lofoten i Nord-Norge. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier, og vi har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. Lyngheiene er unike i sin utforming. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. Bildet kystheimiljø med sauer ved Lyngør i Tvedestrand kommune. Dette er en av de mest verdifulle områdene med kystlynghei i Aust Agder. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning, rydding og sauebeite for å ta vare på de gamle kystlyngheiene. Området er både en del av skjærgårdsparken med sikrede friluftsområder i Aust-Agder og inngår i Raet nasjonalpark.

Tåke gir en trolsk stemning i fjellskogen, men man skal passe seg for å gå se vill. Trærne bøyer seg på grunn av rim og fuktig snø.

Rullesteinstranda på Mølen i Vestford er en del av Raet i ytre Oslofjord, som er en stor endemorene fra siste istid. Sterke vinder fører til at eineren kryper ut over rullesteinstranda . Den øvrige vegetasjonen er skrinn, sparsom og særegen, med flere sjeldne kustplanter.

Gammel setervoll med lafta bygninger ved foten av Rondane.

Gammel setervoll med lafta bygninger ved foten av Rondane.

Einer har bær som utvikler seg over 2-3 år. De er først helt grønne, eller blågrønne for deretter å bli blå mot slutten av modningsperioden.

Vei som fører frem til gammelt setermiljø. På grunn av mindre setring og færre dyr som flyttes til setrene er mange slike miljøer i ferd med å gro igjen med gran og einer, noe dette området også preges av.