Sankthansorm er tidligere kjent fra en rekke lokaliteter på Østlandet, men har i senere tid gått sterkt tilbake og kjennes i dag kun fra enkelte varme, tørre og åpne lokaliteter i Aust-Agder, Vestfold, Telemark, Buskerud, Akershus, Østfold og Oppland. Billen er istand til å sende ut et egetprodusert lys (bio-luminescens). De er nattaktive og hunnen sitter i vegetasjonen og lokker til seg hannen med den lysende bakkroppen. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde: www.artsdatabanken.no

Steinhumle som søker nektar på rødkløver. Rødkløver er en verdifull næringsplante for humler. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken

De voksne billene i snutebilleslekten Bagous lever et noe bortgjemt liv på sine vertsplanter, og er som oftest vanskelig å få tak i uten en målrettet innsamling. Billene er rundt 3 mm lange, godt kamuflerte og trege i bevegelsene, noe som gjør dem ekstra vanskelig å oppdage. De fleste artene lever på vannplanter, men et par arter finnes i tilknytning til planter på tørrberg og strandenger. En av disse er Bagous diglyptus som kuner funnet på noen kystnære lokaliteter på Østlandet, bl.a. Kjølholt på Kirkøy.

Cicindela sylvatica er en skogtilknyttet sandjeger og foretrekker åpne, solrike, tørre lokaliteter. Både de voksne og larvene lever som rovdyr. Dette eksemplaret er fotografert fra samlingen til Arne Laugsand. Kilde: www.wikipedia.no

Steingjøkhumle som sanker nektar på rødknapp. Rødknapp er en verdifull næringsplante for humler og mange andre insekter. Dronningen hos steingjøkhumle er stor og svært karakteristisk og med sine mørke vinger. Arten er den eneste gjøkhumla i Norge som er svart med rød bakstuss. Den er sosialparasitt på steinhumle. Steingjøkhumle har blitt mer vanlig de senere årene i takt med verten, og er lokalt ganske tallrik på Østlandet. Kilde: Artsdatabanken.

Lushatthumle, med sin ekstremt lange tunge, er spesialist på tyrihjelm og følger plantens utbredelse i hele Norge. I den tiden tyrihjelm ikke blomstrer henter den nektar på andre planter, som i dette tilfellet rødknapp. Denne store humla er lett å skille på fargetegningene, der den brunoransje fargen kun brytes av et svart bånd etterfulgt av en gråhvit bakstuss.

Prikkrutevinge er en middels stor gulbrun sommerfugl i familien nymfevinger, som har brunt nettmønster på oversiden. Markante tegninger på bakvingens underside skiller arten fra øvrige rutevinger, mens fem svarte flekker på bakvingens overside bare er felles med blåknapprutevinge. Prikkrutevinge lever på tørrenger og tørrbakker, gjerne på sandholdog jord nær sjøen. Larven lever på aksveronika eller smalkjempe. Arten har en interessant bestandsstruktur, bestående av nesten isolerte småbestander som ikke er stabile over tid og som gjør arten sårbar for miljøendringer. Studiene av prikkrutevingen har fått betydning for forståelsen av bestandsdynamikk og bevaring av sjeldne arter. Prikkrutevinge fantes frem til ca. 1900 i hele Oslofjorden og sør til Tvedestrand, men har gått kraftig tilbake og lever i dag trolig kun på øya Rauer i ytre Oslofjord. Arten har også hatt kraftig tilbakegang i Sverige og Danmark, noe som gjør sommerfuglen enda mer utsatt i Norge.

Eikeblodsmeller er en art som er knyttet til rød mold i gamle og hule eiker. Denne er fra billesamlingen til Arne Laugsand.

Hunn av berghumle eller lapphumle som sanker nektar på ullvier. Berghumle og lapphumle er mest vanlig i høyereliggende områder. Hunnene er oftest mørke på mellomkroppen og rødlige på bakkroppen. Hannene har et tydelig gult kragebånd. Artene er svært vanskelige å skille fra hvandre uten mikroskopering. De kan også forveksles med arbeidere av alpehumle og polarhumle.

Vortebiteren er en stor gresshoppe i familien løvgresshopper. Arten ligner grønn løvgresshoppe men har i motsetning til denne små, mørke flekker og mørkt øye. Sangen er ganske lik grønn løvgresshoppe, men er ikke fult så kraftig. De kan bite kraftig, noe som trolig er opphavet til overtroen om at de kan brukes til å fjerne vorter. Vortebiteren er i Norge utbredt i lavlandet på Østlandet, Agder og i Rogaland. Den lever i stor grad i tilknytning til slått- og beitemark, noe som gjør at den lett blir borte ved gjengroing. Arten er i tilbakegang i Norge og sydover i Europa.

Mørk jordhumle som sanker nektar på hageplnaten løvemunn i bed i Oslo sentrum. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Hagehumle som sanker nektar på revebjelle. Revebjelle er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Sankthansorm er tidligere kjent fra en rekke lokaliteter på Østlandet, men har i senere tid gått sterkt tilbake og kjennes i dag kun fra enkelte varme, tørre og åpne lokaliteter i Aust-Agder, Vestfold, Telemark, Buskerud, Akershus, Østfold og Oppland. Billen er istand til å sende ut et egetprodusert lys (bio-luminescens). De er nattaktive og hunnen sitter i vegetasjonen og lokker til seg hannen med den lysende bakkroppen. Her er larven fotografert i Aust-Agder. Kilde: www.artsdatabanken.no

Steinhumle som søker nektar på føllblom. Føllblom er en verdifull næringsplante for humler. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken

Sivgresshoppe er knyttet til fuktige lokaliteter i forbindelse med saltvann, gjerne havstrender med takrør og siv. Det er en art som tidligere trolig har vært oversett da det i de siste årene er påvist endel nye funn av arten. Den tilhører familien løvgresshopper. Her er den fotografert i Asker kommune i Akershus.

Furugnagbille lever på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved.

Hann av gresshumle som sanker nektar på rødknapp. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Dronning av slåttehumle som sanker nektar på rødkløver. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Hagehumle som sanker nektar på tyrihjelm, med en synlig pollenkurv på bakerste legg. Tyrihjelm er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.