Prikkrutevinge er en middels stor gulbrun sommerfugl i familien nymfevinger, som har brunt nettmønster på oversiden. Markante tegninger på bakvingens underside skiller arten fra øvrige rutevinger, mens fem svarte flekker på bakvingens overside bare er felles med blåknapprutevinge. Prikkrutevinge lever på tørrenger og tørrbakker, gjerne på sandholdog jord nær sjøen. Larven lever på aksveronika eller smalkjempe. Arten har en interessant bestandsstruktur, bestående av nesten isolerte småbestander som ikke er stabile over tid og som gjør arten sårbar for miljøendringer. Studiene av prikkrutevingen har fått betydning for forståelsen av bestandsdynamikk og bevaring av sjeldne arter. Prikkrutevinge fantes frem til ca. 1900 i hele Oslofjorden og sør til Tvedestrand, men har gått kraftig tilbake og lever i dag trolig kun på øya Rauer i ytre Oslofjord. Arten har også hatt kraftig tilbakegang i Sverige og Danmark, noe som gjør sommerfuglen enda mer utsatt i Norge.

Hann av gresshumle som sanker nektar på fagerknoppurt. Fagerknaoppurt er en verdifull næringsplante for humler. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Loddenblomsterflue er en sjelden blomsterflue som er knyttet til gammel, glissen løvskog. Larvene utvikler seg i råtehull i ulike løvtrær. Loddenblomsterflue er kun funnet en gang i Norge, nærmeres bestemt i Vestfold i 1998. Bildet er tatt fra insektssamlingen til Morten Falck.

Dronning av steingjøkhumle som sanker nektar på rødkløver. Rødkløver er en verdifull næringsplante for humler. Dronningen hos steingjøkhumle er stor og svært karakteristisk og med sine mørke vinger. Arten er den eneste gjøkhumla i Norge som er svart med rød bakstuss. Den er sosialparasitt på steinhumle. Steingjøkhumle har blitt mer vanlig de senere årene i takt med verten, og er lokalt ganske tallrik på Østlandet.

Hunn av berghumle eller lapphumle som sanker nektar på ullvier. Vier er en viktige næringsplanter for humler. Berghumle og lapphumle er mest vanlig i høyereliggende områder. Hunnene er oftest mørke på mellomkroppen og rødlige på bakkroppen. Hannene har et tydelig gult kragebånd. Artene er svært vanskelige å skille fra hvandre uten mikroskopering. De kan også forveksles med arbeidere av alpehumle og polarhumle.

Møkka til den store og sjeldne eremitten (Osmoderma eremita) er forholdsvis lett gjenkjennelig der den kan ligge i store hauger under trær hvor arten lever. Møkka ligner litt på musemøkk. Billen er rundt 24-30 millimeter og er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Bedøvet slåttehumle hann, som skal undersøkes etter fangst. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hanner av slåttehumle har i motsetning til de helsvarte dronningene og arbeiderne gulaktige bånd på bakkroppen og et svart bånd mellom det brede kragebåndet og skutellbåndet.

Bedøvet slåttehumle hann, som skal undersøkes etter fangst. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hanner av slåttehumle har i motsetning til de helsvarte dronningene og arbeiderne gulaktige bånd på bakkroppen og et svart bånd mellom det brede kragebåndet og skutellbåndet.

Enghumle hann fanget for undersøkelse. Enghumle er vår minste humleart og kan straks gjenkjennes på den karakteristiske lyse summetonen. Den vanligste formen er brunsvart med oransjerød bakstuss. Denne kan minne om andre arter med rød bakstuss. Den mer sjeldne lysegrå formen, som er svært karakteristisk, er oftest å finne i innlandet i østlige deler av utbredelseområdet. Enghumle finnes i lavlandet på Øst- og Sørlandet og er ofte svært tallrik i kystnære strøk. Kilde: Artsdatabanken

Neslesommerfugl som søker nektar på engknoppurt.Engknoppurt er en verdifull næringsplante for sommerfugler og humler. Neslesommerfugl er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Mattbiller (Zopheridae) er en familie av biller som omfatter arter av svært forskjellig størrelse og utseende. De fleste av artene lever av sopp som vokser på død ved, og er derfor sjeldne i miljøer med lite død ved. Noen arter av Colydiinae er rovdyr, ellers er de fleste medlemmene i denne familien soppetere både som larver og voksne. De er oftest å finne under løs bark på døde stokker. Larvene borer tunneler i råtten død ved og spiser soppene som vokser på den. Da de er knyttet til død ved er mange av mattbillene truet av moderne skogbruk som gjerne fjerner all slik ved fra skogen. Colydium elongatum tilhører underfamilien mattbiller (Colydiinae). Arten er knyttet til barkbilleganger på grove trær, særlig eik og gran. Er kjent fra ca. 10 lokaliteter på sørøstlandet i ny tid. Arten er på tilbakegang over hele Skandinavia. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no

Neslesommerfugl som søker nektar på engknoppurt.Engknoppurt er en verdifull næringsplante for sommerfugler og humler. Neslesommerfugl er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Billen Donacia brevicornis er nylig påvist i Norge ved Lyseren i Spydeberg kommune (Østfold), og antas å være svært begrenset utbredt. Den er sannsynligvis ikke i tilbakegang, men kraftig fragmentert. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.artsdatabanken.no

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Hololepta plana finnes i dag på flere lokaliteter med gammel osp i Vestfold, Telemark og Aust-Agder. Lokalitetene ligger i pressområder hvor gammel ospeskog er i tilbakegang. Både larver og voksne biller lever under, og delvis i, barken på døde løvtrær. Selje, eik, alm, bøk og særlig osp er vertstrær. Den er et rovdyr og spiser trolig larver av andre insekter. Det er en relativ stor bille, 8-10mm., men tykkelsen på kroppen kan imidlertid være ned til 0,9 mm. Dette gjør at den kan regnes som en av verdens flateste biller. Denne billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand. Kilde: Kvamme, T. 2008. Rødlisteprofilen 11: Flat storstumpbille - flatest av alle billene. Norsk Skogbruk 54(12): 30. og www.artsdatabanken.no

Bikuber under en grov eik i kulturlandskap.

Trypodendron signatum er en av våre barkebiller. De lever under barken på døende eller døde trær som er angrepet av en sykdom eller en sopp. Billen er fotografert fra Arne Laugsand sin billesamling.

Bikuber under en grov eik i kulturlandskap.

Skyggebiller (Tenebrionidae) er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Phylan gibbus tilhører underfamilien skyggebiller og er kun kjent fra søndre del av Jæren, Lista og Sandøy i Tjøme, hvor den lever i sanddyner. Både gjengroing og for mye tråkk er skadelig for arten. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.artsdatabanken.no

Ammophila sabulosa er en graveveps. Hunnen graver små huler i sandjord hvor hun legger ett egg sammen med et insekt hun har fanget og lammet, særlig sommerfuglarver. Vepselarven spiser de mindre vitale delene først, slik at sommerfugllarven lever så lenge som mulig. De voksne finnes i april til september og lever av nektar fra blomster. Dette eksemplaret er fotografert fra insektssamlingen til Ole Lønnve.