Skyggebiller (Tenebrionidae) er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Neomida haemorrhoidalis tilhører underfamilien skyggebiller og er kjent fra en lokalitet i Kviteseid (Telemark) og fra ca. 5 lokaliteter i Larvik (Vestfold). Den utvikles i knuskkjuke, som først og fremst vokser på bjørk og bøk. Neomida haemorrhoidalis er lett gjenkjennelig ved at den har to lange horn i pannen. Billen er fotografert fra salingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artsdatabanken.no

Biolog som studerer en jordhumle soim sanker nektar på rødkløver. Dette er sannsynligvis en dronning av lys jordhumle. Rødkløver er en verdifull næringsplante for humler og mange andre insekter. Lys jordhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt i Norge unntatt høyt til fjells. Den kan være svært vanskelig å skille fra de andre jordhumlene, men hannen er karakteristisk med sin påfallende lyse ansiktsbehåring. Kilde: Artsdatabanken.

Chrysolina graminis var tidligere utbredt over det meste av Østlandet, men har gått sterkt tilbake gjennom hele 1900-tallet. Arten ble 2006 funnet i stort antall i Akershus, Lørenskog, Skårer, men før det er det bare enkeltfunn fra Larvik i 1982. Arten er knyttet til kultureng med bl.a. ryllik, reinfann og mynte. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Flatbiller (Cucujidae) er en artsfattig familie av fargerike biller som lever under barken på døde trær. De fleste artene er mer eller mindre røde. Lite er kjent om biologien deres, men noen arter er knyttet til store trestammer i gammel skog, og er i dag truet av skogbruket. Disse billene fører stort sett en skjult tilværelse under barken på døde trær, og kommer sjelden ut derfra. Man vet lite om biologien deres, men formen på munndelene hos larvene kan tyde på at de er rovdyr. Mange av artene ser ut til å trenge grove, døde stokker og er derfor knyttet til gammel skog. Sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus) er 11-15 mm lang og skarpt rød på farge. Den finnes i Nord- og Mellom-Europa østover til Øst-Sibir. Denne arten er regnet som truet over hele Europa og er fredet i EU, også i Norge. Den er trolig meget sjelden i Norge, men har blitt funnet på noen få steder på Sør-Østlandet og er knyttet til gamle, grove osper der den utvikler seg under barken av nylig døde trær. Arten er i nyere tid funnet på ca. 7 lokaliteter. De lokale bestandene er ganske små og veldig utsatte for eventuelle naturinngrep. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artdatabanken.no

Acilius sulcatus er en av vannkalvene våre og den er et glupsk rovdyr. Den finnes i stillestående ferskvann. Billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand.

Chrysolina graminis var tidligere utbredt over det meste av Østlandet, men har gått sterkt tilbake gjennom hele 1900-tallet. Arten ble 2006 funnet i stort antall i Akershus, Lørenskog, Skårer, men før det er det bare enkeltfunn fra Larvik i 1982. Arten er knyttet til kultureng med bl.a. ryllik, reinfann og mynte. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Trebukken Tragosoma depsarium utvikler seg i gamle og grove, middels nedbrutte stammer av furu som ligger soleksponert. Arten er funnet flere steder på Sørøstlandet i nyere tid, og har sine kjerneområder i Drangedal, Farris-området og i Notodden. Det kan se ut til at arten har forsvunnet fra Hedmark, og den gått kraftig tilbake i Akershus. Arten antas å være i tilbakegang fordi utbredelsesområdet er begrenset til pressområder som reduseres i areal og kvalitet på grunn av en kombinasjon av skogbruk, plukkhogst og utbygging. Samtidig er skog som ikke har vært flatehogd i reduksjon. Gran sprer seg inn i furuskoger og skygger ut furulæger og det plantes gjerne gran der det hogges furuskog. Skogbrannbekjempelse er på lengre sikt også negativt for arten. Kilde: Artsdatabanken.no

Billen Conopalpus testaceus er funnet spredt fra Vest-Agder til Østfold, samt på et par lokaliteter i Sogn og Fjordane, de fleste funn kystnære. Larvene utvikles i svært løs hvitråteved i greiner av flere løvtreslag, men først og fremst eik. Den utnytter døde greiner både på trær og på bakken, og i tynnere stammer. Arten er tallrik ved flere lokaliteter med gammel edelløvskog og særlig på steder med mye eik. Den er negativt påvirket av skogbruk. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde ww.artdatabanken.no

Åpne søplekasser tiltrekker seg lett fugler, som i neste omgang kan dra marester og søppel utover.

Hettemåke i sommerdrakt med en uskarp buss i bakgrunnen. Hettemåkene hekker i kolonier ved sjøen og i ferskvann, gjerne i tilknytning til byer. De fleste trekker sørover om vinteren.

Hettemåke i sommerdrakt med en uskarp buss i bakgrunnen. Hettemåkene hekker i kolonier ved sjøen og i ferskvann, gjerne i tilknytning til byer. De fleste trekker sørover om vinteren.

Libellen kongeøyenstikker er en av vår største øyenstikkere. Den lever i og langs rent rennende vann i Sør-Norge. Her sttter ett voksent dyr og hviler på en avblomstret engtjæreblom.

Libellen kongeøyenstikker er en av vår største øyenstikkere. Den lever i og langs rent rennende vann i Sør-Norge.

Hettemåke i sommerdrakt og reflekser fra en bygning. Hettemåkene hekker i kolonier ved sjøen og i ferskvann, gjerne i tilknytning til byer. De fleste trekker sørover om vinteren.

Skjeggkre ble for første gang oppdaget i Norge i oktober 2013 og har siden spredd seg til hele Norge. Det er i slekt med sølvkre, men i motsetning til sølvkre trives skjeggkre på tørre og varme steder i hus og helst på mørke steder. Arten er nærmest altetende, men er særlig glad i cellulose, som finnes i papir. Skjeggkre tåler lange perioder uten mat og kan være veldig vanskelig å bli kvitt. Den kan bli opptil to centimeter lang. I tillegg kommer de lange antennene og haletrådene som er like lange som kroppen.

Libellen kongeøyenstikker er en av vår største øyenstikkere. Den lever i og langs rent rennende vann i Sør-Norge.

Libellen kongeøyenstikker er en av vår største øyenstikkere. Den lever i og langs rent rennende vann i Sør-Norge.

Skjeggkre ble for første gang oppdaget i Norge i oktober 2013 og har siden spredd seg til hele Norge. Det er i slekt med sølvkre, men i motsetning til sølvkre trives skjeggkre på tørre og varme steder i hus og helst på mørke steder. Arten er nærmest altetende, men er særlig glad i cellulose, som finnes i papir. Skjeggkre tåler lange perioder uten mat og kan være veldig vanskelig å bli kvitt. Den kan bli opptil to centimeter lang. I tillegg kommer de lange antennene og haletrådene som er like lange som kroppen.