Østersurt er en krypende plante som har vært å finne langs store deler av kysten vår, men den har siden 1960 tallet forsvunnet fra mange av de sørlige områdene. Tilbakegangen skyldes mest sannsynlig temeraturøkninger på grunn av klimaendringene. Den trives på sand- og grusstrand og i tangvoller.

Nikkebrønsle er en ettårig urt i kurvplantefamilien. Kurvene har bare rørkroner, av og til enkelte tungeformede kantblomster; alle er brune. Nikkebrønsle vokser i tilknytning til næringsrike dammer, vasskanter og sumper i kulturlandskapet på Østlandet og spredt til Rogaland. Bildet viser en fukteng med en stor og tett forekomst langs en turvei.

For mange er bærplukking en viktig aktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på gele, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her en boks med hagerips med to ulike varianter med farger som komplementerer hverandre og formet som Yin og Yang. Hagerips er svartelistet med svært høy økologisk risiko, pga. faren for krysning med naturlig hjemmehørende villrips. Det er vanskelig å skille hagerips fra villrips og ofte er det villrips som dyrkes.

Rødsildre vokser på kalkrik grusjord i fjellet og på tundraen. Den vokser ofte i matter med krypende stengler. Her er den fotografert ved fuglefjellet på Diabasodden på Svalbard.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på hånden til Oddvar Hansen. En av forskerne hos NINA som jobber med bestandovervåkningen av eremitt på Tønsberg kirkegård. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Jordhumle som sanker nektar på gulflatbelg. Gulflatbelg er en flerårig urt i erteblomstfamilien. Den er 20–60 cm høy, har finnete blad med bare ett par bladfinner og med slyngtråder, og gule blomster i klase. Gulflatbelg er vanlig i enger, veikanter og småskog over hele landet, opp til 1050 moh. Kilde: Store norske leksikon.

Kystlynghei som beites av sau.

Sibirbergknapp er en svært problematisk fremmed art på kalkrike øyer i Oslofjorden. På kalkrike artsrike berg danner den tette bestander som effektivt konkurrerer ut annen lavtvoksende vegetasjon.

Misteltein lever som parasitt på løvtrær. Arten er uvanlig i Norge og vokser hos oss bare i tilknytning til indre Oslofjord. Planten er vintergrønn. De hvite bærene spres med fugler som spiser dem. Mistelteinen og dens vertstre er fredet og kan derfor ikke felles eller skades. Det er mye tradisjon og mytologi forbundet med misteltein. Her er den fotografert i Mølen naturreservat. En øy med svært mye misteltein.

Artsrik strandeng med bl.a. smalsøte og kantkonvall. Smalsøte er en sjelden plante knyttet til relativt kalkrike strandenger. Planten har gått sterk tilbake som følge av gjengroing, samt utbygging og utfylling. Nylig ble arten gjenfunnet i indre Oslofjord etter flere tiår siden siste funn ble gjort.

Skogskjegg er en høyvokst flerårig plante i rosefamilien med hvite blomster, som hører naturlig hjemme sør i Europa og deler av Asia og Nord-Amerika. Skogskjegg er en populær hagestaude som har vært dyrka i norske hager i ca 200 år. Arten er nå etablert i alle fylker nord til og med Troms, og fyller nesten sitt potensielle areal, men med stort potensial for videre fortetting. Den naturaliseres i stort omfang i nesten alle friske til fuktige, middels til meget næringsrike skogtyper og er meget ekspansiv, med effektiv fortrengning av stedegne arter. Kilde: Artsdatabanken.

Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge. Bildet viser gul horvalmue på sandstrand på Søndre Søster i Ytre Hvaler nasjonalpark.

Bildet viser Anders Endrestøl som titter ned i hulrommet i aska for å se om han kan oppdage en voksen bille av eremitt. Arbeidet er en del av overvåkningen av bestanden av eremitt i Norge og ledes av NINA.

De fremmende artene kanin og russesvalerot har endret mye av den svært verdifulle, fredete vegetasjonen på øygruppen Gressholmen-Rambergøya-Heggholmen i indre Oslofjord. Før kaninene ble skutt ut på øygruppen spiste de opp mye av den opprinnelige vegetasjonen, slik at engvegetasjonen ble omdannet til plener. Russesvalerot (Vincetoxicum rossicum) danner også i dag tette bestander som konkurerer ut annen urtevegetasjon. Det er en fremmed plante som er introdusert til Osloområdet fra Sydøst-Russland eller Ukraina.

Fristende moden molte.

Gullkløver er en art som vokser på tørre enger, sørberg og vegkanter. Den er forholdsvis vanlig på Østlandet og mer spredt på Vestlandet.

Bilde av parkslirekne som har spredd seg langs en turvei, sannsynligvis i forbindelse med flytting av masser når turveien ble bygd. Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa og har fått status som problemplante. Fjerning av parkslirekne er svært vanskelig og krever systematiske tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert.

Korsved en en busk som kan bli opp mot fem meter høy. Den vokser i Norge nordover til Nordland i lavereliggende strøk. Korsved trives på moldrik og gjerne noe kalkholdig jord.

Lakrismjelt er en blomst som vokser på solrike lokaliteter og da gjerne i steinete, næringsrik jord i skogbryn og veikanter.I indre oslofjord er det vertsplante til bl.a. lakrismjeltblåvingen som ikke har vært sett i Norge siden 2007.

Gammel vei med oppbygd steingjerde og husmannsplass. Dette gamle kulturminner som gir kulturlandskapet historisk dybde.