Lomvien hekker nesten utelukkende i bratte klippevegger eller på utilgjengelige øyer eller i havet. Bjørnøya er den viktigste hekkeplassen for lomvi på Svalbard og i Barentshavet for øvrig, men den heller også spredt fra Vest-Agder til Finnmark. 90% av bestanden finnes i Nord-Norge. Bestanden i Fastlands-Norge har hatt en katastrofal utvikling med mer enn 90 % bestandsnedgang i siste 30 års periode. Arten er svært utsatt ved nedgang i relevante fiskebestander. Også svært utsatt for oljesøl og fiskeredskaper. Her er lomvien fotografert i Østersjøen på Stora Karlsø i Sverige. (kilde: bl.a. www.artsdatabanken.no)

Skyggebiller (Tenebrionidae) er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Neomida haemorrhoidalis tilhører underfamilien skyggebiller og er kjent fra en lokalitet i Kviteseid (Telemark) og fra ca. 5 lokaliteter i Larvik (Vestfold). Den utvikles i knuskkjuke, som først og fremst vokser på bjørk og bøk. Neomida haemorrhoidalis er lett gjenkjennelig ved at den har to lange horn i pannen. Billen er fotografert fra salingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artsdatabanken.no

Flatbiller (Cucujidae) er en artsfattig familie av fargerike biller som lever under barken på døde trær. De fleste artene er mer eller mindre røde. Lite er kjent om biologien deres, men noen arter er knyttet til store trestammer i gammel skog, og er i dag truet av skogbruket. Disse billene fører stort sett en skjult tilværelse under barken på døde trær, og kommer sjelden ut derfra. Man vet lite om biologien deres, men formen på munndelene hos larvene kan tyde på at de er rovdyr. Mange av artene ser ut til å trenge grove, døde stokker og er derfor knyttet til gammel skog. Sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus) er 11-15 mm lang og skarpt rød på farge. Den finnes i Nord- og Mellom-Europa østover til Øst-Sibir. Denne arten er regnet som truet over hele Europa og er fredet i EU, også i Norge. Den er trolig meget sjelden i Norge, men har blitt funnet på noen få steder på Sør-Østlandet og er knyttet til gamle, grove osper der den utvikler seg under barken av nylig døde trær. Arten er i nyere tid funnet på ca. 7 lokaliteter. De lokale bestandene er ganske små og veldig utsatte for eventuelle naturinngrep. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artdatabanken.no

Skrentslørsopp er en sjelden slørsopp som danner mykorrhiza med lind, hassel og (trolig) eik, i kalklindeskog og iblant kalkbarskog. Her er den fotografer på Ormodden i Asker kommune.

Svenskegras har i dag sin eneste kjente norske forekomst på en tørrbakke på øya Gåserumpa i Sandebukta. Her er den fotografert i Sverige på Stora Karlsø. I Sverige er den knyttet til åpne fuktige enger på kalkrik mark.

Dverggylden er en karplante som er knyttet til våre strandenger. Den blir fort skygget ut av andre arter og er derfor begunstiget av et aktivt beite.

Lomvien hekker nesten utelukkende i bratte klippevegger eller på utilgjengelige øyer eller i havet. Bjørnøya er den viktigste hekkeplassen for lomvi på Svalbard og i Barentshavet for øvrig, men den heller også spredt fra Vest-Agder til Finnmark. 90% av bestanden finnes i Nord-Norge. Bestanden i Fastlands-Norge har hatt en katastrofal utvikling med mer enn 90 % bestandsnedgang i siste 30 års periode. Arten er svært utsatt ved nedgang i relevante fiskebestander. Også svært utsatt for oljesøl og fiskeredskaper. Alke (Alca torda) hekker i kolonier i utilgjengelige streinsprekker og på klippehyller. I Norge er den vanlig langs kysten fra Møre og Romsdal og nordover. Her er de fotografert utenfor fugleøya Runde. (kilde: bl.a. www.artsdatabanken.no)

Ulven er et utpreget rovdyr som først og fremst lever av større pattedyr som elg og rein. Ulven er et myteomspunnet dyr som har blitt utsatt for intensiv jakt og forfølgelse i flere hundre år. Bestanden har tatt seg opp etter totalfredning i 1973, men er fremdeles svært lav. Bildet viser måling av poteavtrykk etter ulv på snø. Avtrykkene er ca. 10 cm lange og nesten identiske med en kjempestor hund. Det er ikke mulig ut fra poteavtrykk alene med sikkerhet å skille ulv og hund, slik at man også må undersøke hvordan den har beveget seg i terrenget og se etter andre sportegn.

For opprettholdelse av en grønn by er det nødvendig at eldre trær og deres rotsoner sikres i forbindelse med anleggsarbeider. Oppsetting av anleggsgjorde i god avstand fra trestammer og polstring av stammer som er ekstra utsatt er derfor viktige tiltak.

Alke (Alca torda) hekker i kolonier i utilgjengelige streinsprekker og på klippehyller. I Norge er den vanlig langs kysten fra Møre og Romsdal og nordover. Her er den imidlertid fotografert i Østersjøen på Stora Karlsø i Sverige.

Fra å ha ca 70 kjente lokaliteter med honningblom i Norge har vi i dag bare tre kjente forekomster igjen, og alle ligger på Asmaløy i Hvaler kommune. Honningblom er knyttet til tuete rikmyrer, fuktige, kalkrike slåtte- og beitemarker, frodige enger med høy grunnvannstand og til strandenger over skjellsand. Den utkonkurreres fort av høye vekster ved gjengroing etter opphørt hevd.

Skrentslørsopp er en sjelden slørsopp som danner mykorrhiza med lind, hassel og (trolig) eik, i kalklindeskog og iblant kalkbarskog. Her er den fotografer på Ormodden i Asker kommune.

Gryntjafs vokser på bar- og løvtrær, mer sjelden på bergvegger, hovedsakelig i høyereliggende, eldre barskog og i fjellbjørkskog på Østlandet. Den antas å være i tilbakegang pga. skogsdrift og vedhogst. (kilde artsdatabanken)

Hettemåkene hekker i kolonier ved sjøen og i ferskvann. De fleste trekker sørover om vinteren.

Bittergrønn er en sjelden vintergrønn plante somvokser i tørr barskog, ofte på noe baserik grunn.

Trebukken Tragosoma depsarium utvikler seg i gamle og grove, middels nedbrutte stammer av furu som ligger soleksponert. Arten er funnet flere steder på Sørøstlandet i nyere tid, og har sine kjerneområder i Drangedal, Farris-området og i Notodden. Det kan se ut til at arten har forsvunnet fra Hedmark, og den gått kraftig tilbake i Akershus. Arten antas å være i tilbakegang fordi utbredelsesområdet er begrenset til pressområder som reduseres i areal og kvalitet på grunn av en kombinasjon av skogbruk, plukkhogst og utbygging. Samtidig er skog som ikke har vært flatehogd i reduksjon. Gran sprer seg inn i furuskoger og skygger ut furulæger og det plantes gjerne gran der det hogges furuskog. Skogbrannbekjempelse er på lengre sikt også negativt for arten. Kilde: Artsdatabanken.no

Alke (Alca torda) hekker i kolonier i utilgjengelige streinsprekker og på klippehyller. I Norge er den vanlig langs kysten fra Møre og Romsdal og nordover. Her er den imidlertid fotografert i Østersjøen på Stora Karlsø i Sverige.

Huldregras er knyttet til rike skyggefulle lokaliteter og er typisk for bekkekløfter og andre fuktige skoglokaliteter.