Musvåk er ein mellomstor og bredvinget rovfugl med jevnt brunfarget fjærdrakt og mange smale tverrbånd på halen. Den er en vanlig hekkefugl i skog og kulturlandskap i lavlandet i Øst-Norge, samt svært fåtallig i Trøndelag og Vest-Norge. Føden består hovedsakelig av smågnagere, slanger og frosk. Musvåk er en trekkfugl som overvintrer på kontinentet, men der enkelte fugler overvintrer i Sør-Norge.

Rødbrun jordstjerne som er i ferd med å åpne seg. Rødbrun jordstjerne er en av våre største og sjeldneste jordstjerner. Soppen lever i ulike typer skog- og tremiljøer på relativt kalkrik berggrunn. Her er den funnet under spisslønn i gammel eikeskog.

Svarthalsdykker er en uvanlig skandinavisk fugl, som det er gjort noen få hekkefunn av i Norge. Den hekker normalt i næringsrike innsjøer i lavlandet, helst i kollonier med hettemåke. Bildet viser svarhalsdykker som fanger insekter på vannoverflaten.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser en knølhval som holder på å jakte sild.

Fjellerke har karakteristiske, markerte hodetegninger i svart og gult tegninger på hode, hals og bryst. Hannen har to små, svarte "fjærhorn" på hodet. Arten er utbredt i mange fjellområder på den nordlige halvkule. I Norge er den en sparsomt forekommende over tregrensa, fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. I Sør-Norge opptrer den bare i karrige områder i høyfjellet. Det forventes at klimaendringer vil føre til at bestanden av fjellerke går tilbake, som følge av at skog- og viervegetasjon sprer seg nordover og høyere til fjells når temperaturen øker. Fuglen vil forsvinne fra mange områder der den lever i dag når vegetasjonen som lerka er avhengig av endres.

Heipiplerke hekker i åpent terreng over hele landet, men er vanligst i fjellet og langs kysten. Den er som de fleste andre piplerker gråbrun spraglete, og er svært lik trepiplerke. Heipiplerke er en av de fuglene som oftest er vert for gjøkunger. Den overvintrer i Sør- og Vest-Europa.

Steinkobbe er en typisk kystsel, som lever i kolonier spredt langs norskekysten. Arten liker å ligge på et skjær og la solen varme opp kroppen. Den jakter etter mat på grunt vann relativt nært land. De spister små fisk (10 til 20 cm) som sei, hyse, torsk og sild. Her steinkobbe med Oslo i bakgrunnen.

Kjernebitere som slåss. Kjernebiteren er en fåtallig hekkefugl i edelløvskog i de sørlige og sørøstre delene av Norge. Mange fugler overvintrer hos oss, mens andre trekker til Mellom-Europa. Arten er lett kjennelig på det ekstremt kraftige nebbet, svart hakelapp og svart tøyle mellom nebb og øye. Kjernebiter har hatt en bestandsøkning de siste 15-20 årene, trolig som følge av klimaendringene. Bildet er tatt på foringsplass.

Gulnebblom er verdens største lom, som veier mer enn en grågås og har et tykt "dolkenebb". Denne arktiske fuglen er en norsk ansvarsart siden det antas at vi har mer enn 90 % av europeisk vinterbestand langs våre kyster. Bildet viser en fugl i vinterdrakt. I sommerdrakt har gulnebblom helsvart hode og hals og svart, hvitdroplet rygg.

Bjørn som speiler seg i et tjern. Dyret er fotografert i vill tilstand på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfatende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Passvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Buttsnutefrosk kalles også vanlig frosk, fordi den er den vanligste av Norges 3 froskearter.

Rødspette er en flyndrefisk. Den er lett gjenkjennelig på sin brune, glatte overside med de karakteristiske røde «spettene». Den blir normalt ca. 50 cm lang og veier rundt 1 kg. Rødspette kan ligne på sandflyndre, som også har røde flekker, men skiller seg fra denne ved tett sidelinje. Sandflyndras sidelinje gjør en bue over brystfinnen. Rødspetta lever på sandbunn ned til ca. 250 m dyp langs hele norskekysten. Rødspetta er en svært god matfisk som er økonomisk viktig.

Bildet viser en hvalrosskoloni ved Magdalenefjorden foran Gullybreen. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html

Lunde hekker i Norge i sjøfuglkolonier fra Rogaland til Varangerfjorden i Finnmark, men det meste av bestanden holder til fra Lofoten til Nordkapp. Føden består av småfisk. Lunden overvintrer ute i havet fra Barentshavet og sørover i Nord-Atlanteren. Lunde er fremdeles Norges tallrikeste sjøfugl. Men mange bestander har opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm. Bildet viser portrett av lunde i sommerdrakt.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en isbjørnfamilie som beiter på ganske frodige og gjødslede gressbakker under et fuglefjell, i mangel på annen mat. De går en usikker fremtid i møte fordi de har tilhold på en øy langt fra isdekt hav. Kilde: Norsk polarintitutt. Http://www.Npolar.No/no/arter/isbjorn.Html

Hybridfrosk er en stor og kraftig frosk som vanligvis har en utpreget grønn farge med mørke flekker og en grønn stripe langs midten av ryggen. Hybridfrosk er oppstått som en krysning mellom de to artene damfrosk og latterfrosk, og er vanskelig å skille fra disse. Hybridfrosk er utbredt over hele Mellom-Europa øst til Moskva og nord til Danmark og Sør-Sverige. Arten ble i 2003 introdusert fra Polen til Finnøy i Rogaland, sammen med damfrosk.

Gammel granskog med død ved i Elferdalen naturreservat. På stokken vokser den sjeldne soppen lappkjuke.

Alkekonge er den minste av de europeiske alkefuglene, og er en tettbygd og kompakt alkefugl med korte bein og et kort, butt nebb. Den hekker i steinurer og i sprekker og hulrom i bergvegger i arktis. Om vinteren er den vanlig forekommende langs norges kyst. Alkekonge er den mest tallrike fuglearten på Svalbard og en av de mest tallrike sjøfuglartene i verden. Bildet viser en alkekonge, med reflekser av lysene fra Oslo by..

Beitende villrein (Rangifer tarandus) en kald januardag på østre del av Hardangervidda. Tangene øst på vidda er viktige vinterbeiteområder for reinen.

Den omfattende hyttebyggingen som har skjedd og tildels fortsatt skjer i Oslofjorden er en av de største trusselen mot svært verdfull natur i denne delen av landet. I indre Oslofjord har dette ført til utstrakt nedbygging av nasjonalt unike naturmiljøer på kalkrik grunn og spredning av fremmede plantearter, som i betydelig grad har erstattet den stedegene vegetasjonen. På knausen i forgrunnen kan sees en rest av den utvalgte og truede naturtypen åpen grunnlendt kalkmark, med rødlisteartene knollmjødurt og enghavre.