Fossefiltlav (Fuscopannaria confusa) på tynne grankvister i fosserøyksone. Arten er utelukkende knyttet til lokaliteter med svært høy luftfuktighet, gjerne fosserøykskog.

Hjortetrøst er varme- og fuktighetskrevende og har sin nordgrense i Sør-Norge. Arten er knyttet til framspring av sigevatn i skog, skogkanter og berg. Her er den fotografert på et rikt strandberg på kalken i Grenland.

Gulfotvokssopp Cuphophyllus flavipes er sterkt knyttet til seminaturlige enger som naturbeitemarker og slåttemarker. Arten har hovedutbredelse på Vestlandet, det er gjort en del funn i lavereliggende strøk av Østlandet. De fleste lokalitetene ligger i lavlandet.

Vifteglye er en sørlig art som vokser på kalkberg nær sjøen eller nær innsjøer. Ses som rosetter på berget.

Flaggspetten er vår vanligste spetteart. Det er en utpreget invasjonsart som følger frøproduksjonen hos bartrærne. Oftest skjer invasjonene med 3-6 års mellomrom hvis frøproduksjonen hos bartrær svikter. Bildet viser en flaggspett som skal fore ungene sine. Reiret har den i et gråortre og rett under en kjuke.

Svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus) sopp som lever på sterkt nedbrutte stokker i gammel granskog.

Lappsanger hekker i Norge fåtallig i Finnmark og Troms. Dette er en randpopulasjon av en art som har sin hovedutbredelse mot øst. Arten er i hekketiden knyttet til frodig bjørkeskog med rik undervegetasjon. Lappsangeren overvintrer i Sørøst-Asia og Øst-India og ankommer hekkeområdene i midten av juni. Kilde: Artsdatabanken

Rosenfinken er en fugl som i de senere år har ekspandert i Norge. Den er vanligst på Sørlandet og Østlandet, men har nå også etablert seg opp til Trøndelag. Den trives helst i åpne, buskrike områder, gjerne innttil fuktige strender og enger. Det er en trekkfugl. Her er den fotografert på Stora Karlsø i Sverige.

Åkerrikse (Crex crex) i åkerkant. Fuglearten er i dag globalt truet. Den var tidligere regnet som en vanlig art i kulturlandskapet nord til Helgeland, men finnes nå bare i lite antall.

Vinterstemning en sen ettermiddag i januar på vei opp mot Breiliflaka i Finnemarka. En elg har trasket over snøflata.

Rødglenten er en ganske stor rovfugl i haukefamilien. Den har rødbrun, spraglet fjærdrakt og lang, kløftet stjert. Rødglente hekker utbredt i Sentral- og Vest-Europa nord til Sør-Sverige. Rødglentas bestnadsutvikling i Sør-Skandinavia er en av naturvernet suksesshistorier. På slutten av 1800-tallet, da arten var en vanlig hekkefugl i Sør-Sverige, ble det også gjort flere hekkefunn i Østfold. Deretter forsvant arten fra Norge, og ble etterhvert så sjelden i Sverige at man fryktet at den ville bli utryddet der. Etter at det ble satt igang en redningsaksjon for arten i Sverge har imidlertid bestanden økt betydelig. I dag hekker det flere tusen par i vårt naboland, den registreres stadig oftere i Sør-Norge og for første gang på over hundre år ble den i 2020 igjen registrert hekkende i Østfold. Dette viser at naturverntiltak nytter.

Squamarina gypsacea (lys lav) er en sørlig, varmekjær kalkbergart kun kjent fra noen svært få funn på kalkberg i Buskerud og Telemark. Arten forekommer ellers i Norden på noen få lokaliteter på Öland, Gotland og Södermanland.

Steinkobbe ern en typisk kystsel, som lever i kolonier spredt langs norskekysten. Arten liker å ligge på et skjær og la solen varme opp kroppen. Den jakter etter mat på grunt vann relativt nært land. De spister fisk som sei, hyse, torsk og sild. Her er den fotografert på Svalbard hvor den er fåtallig.

Mjuktjafs vokser hovedsakelig i fuktige barskoger langs vassdrag og i sumpskog. Selv om arten generelt er sjelden kan den enkelte steder der forholdene er gode forekomme i store mengder.

Lappspova hekker på myrer i Norge i Øst-Finnmark, men er en hyppig gjest langs kysten vår unnder trekket. I 2007 ble overvintrende lappspover fra New Zealand målt til det lengste trekket uten stopp. De gjennomførte en reise på ni dager og 11026 kilometer fra New Zealand til Gulehavet i Kina. Kilde: https://www.biologiportalen.net/pages/fugler.php?artikkel=38

Beitende villrein i snøstorm på Hardangervidda. Tangene øst på vidda er viktige vinterbeiteområder for reinen. Klimaforandringer kan gi mer snø og mer uvær som gjør vinterbeitet vanskeligere for dyra.

Blåbær i blomst.

Brudespore (Gymnadenia conopsea) er en orkide som vokser på baserik grunn. Du kan finne den på myrer, enger og i urterik skog. Her er den fotografert på åpen grunnlendt kalkmark i Grenland.

Beitende villrein på østre del av Hardangervidda. Tangene øst på vidda er viktige vinterbeiteområder for reinen.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.