Fangst av edelkreps har lange tradisjoner i Steinsfjorden, som trolig har landets sterkeste bestand av arten. Her er et fint eksemplar som er litt skummelt å holde.

Myrrhauk er en slank og elegant kjerrhauk, slankere enn den nær beslektede sivhauken. Hannen er lys, med svarte vingespisser, mens hunnen er brunspraglet. Begge kjønn har hvit overgump. I Norge hekker myrhauk spredt og fåtallig i vierbevokste myr- og heiområder i fjellet i Sør-Norge, samt noen få par nordover til Finnmark. Myrhauken er en smågnagerspesialist, som først og fremst hekker i gode smågnagerår. Arten trekker sørover om høsten og overvintrer normalt på kontinentet, og mer sjelden lengst sør i landet. Bildet viser en myrhauk hann.

Hvitveis i blomst en tidlig vår.

Gulspurv i bjørk mot rød låve. Var tidligere en vanlig rugefugl fra Sørlandet til Finnmark, fra lavlandet og opp til bjørkebeltet. Siden ca. 1960 har den avtatt betydelig i antall, noe som muligens delvis har sammenheng med miljøgifter. Bestanden har nå tatt seg en del opp.

Brunflekket perlemorvinge som søker etter nektar på skogstorkenebb. Brunflekket perlemorvinge er en sommerfugl i gruppen perlemorvinger. Vingeoversidene er oransje med svarte flekker, mens undersidene er i gule og brune sjatteringer med flere sølvhvite felter. Arten er svært lik rødflekket perlemorvinge, men de to artene kan skilles på fargetegningene på bakvingeundersiden. Brunflekket perlemorvinge er vanlig over hele landet i enger og skoglysninger, der den flyr i juni og juli. Larven lever på fioler.

Rasmarkslørsopp danner mykorrhiza med lind, hassel og (trolig) eik, i kalklindeskog, iblant også i kalkhasselskog, og ofte i mineralrik rasmark.

Smalhodenål vokser i rike, naturskogspregete gran- og løvskoger på høgstubber og gamle, levende løvtrær og grov einer. Den er sjelden og viktigste trusler er flatehogst og plukkhogst samt generell reduksjon i habitat og substrattilgang, bl.a. pga elgbeite. kilde www.artsdatabanken.no

Sommerfuglen har en karakteristisk rad med svarte flekker langs vingekanten, både på framvingen og bakvingen. Klippeblåvinge er en av våre to sjeldneste blåvinger. Arten var tidligere utbredt langs Øst- og Sørlandskysten fra svenskegrensa til Aust-Agder. Etter 1970-tallet har arten gått kraftig tilbake, og i dag er den kun kjent fra to begrensede områder i Østfold og Aust-Agder. Klippeblåvingen flyr i mai-juni på åpne klipper og svaberg langs kysten. Larven lever på smørbukk. Kilde: Artsdatabanken.

Fagerfredløs er en fremmed hageplante som lett sprer seg, danner tette bestander og effektivt konkurerer ut naturlig vegetasjon. Her har den spredd seg fra en hage og ut i veikanten. Herfra kan veikantskjøtsel bidra til å spre den effektivt langs veikantene og dernest videre utover i landskapet.

Løvmeis er en standfugl som vanligvis hekker i eldre løvskog eller i parker med eldre løvtrær. Arten er en av våre mindre vanlige forekommende meiser som kun har tilhold i lavlandet. Løvmeis er svært lik granmeis, men har andre lyder og har mer brune fargetoner i fjærdrakten. Bildet er tatt på foringsplass.

Lemen er en smågnager i hamsterfamilien. Den er mest vanlig i fjellet. Lemen utgjør en viktig næringskilde for rovdyr, rovfugler og ugler. Arten har et svært høyt reproduksjonspotensiale, da dyrene kan ha en kullstørrelsen på 8-10 unger og få 3-5 kull i løpet av en sommer. Bestanden varierer syklisk og ofte med 3-4 år mellom hvert toppår, med svært lav tetthet i årene mellom bestandstoppene. I gode lemenår kan man se hundrevis av dyr i fjellet. Lemen en ansvarsart for Norge siden en betydelig del av verdensbestanden lever i Norge.

Stor kålsommerfugl er en av våre vanlige dagsommerfugler. Her på en fin blomstereng på Store Færder i Færder nasjonalpark.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Her er det en ordentlig stor og flott bukk.

Gråsotbeger er en skorpelav som forekommer på bark og på bar ved av gamle og døde grantrær. Den er også funnet på eik og bjørk. Den vokser i lysåpne skoger med god tilgang på gamle og døde grantrær og signaliserer god kontinuitet i dette substratet. Karakteristisk for sotlavene er de svarte apotheciene med svart sporemasse som sverter av når en tar på dem.

Brunnakken er en av gressendene våre. De fleste trekker ut av landet om vinteren, men en del kan overvintre langs kysten.

Nikkebrønsle er knyttet til næringsrike dammer, vasskanter og sumper i kulturlandskapet.

Myrsnipe hekker i fjellet og i arktis og overvintrer langs kysten fra Nederland og sørover. Bildet viser en enslig myrsnipe på næringssøk på en rullesteinsstrand med tangvoll.

Vågehval er den mest tallrike og minste bardehvalene i norske farvann, med en lengde på opptil 10 meter. Den har samme slanke, strømlinjeformede kropp som de andre artene i denne familien, og også samme generelle fargemønsteret, med gråsvart ryggside og lysere underside. Ryggfinnen er sigdformet. Vågehvalene som finnes i det nordlige Atlanterhavet om sommeren tilbringer vinteren i sørlige deler. Det er drevet kommersiell fangst på vågehval siden begynnelsen av 1900-tallet og frem til hvalfangstforbudet kom i 1985, men ikke like omfattende som overfor de større bardehvalene. Island, Japan og Norge driver fortsatt noe fangst av vågehval. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er planten fotografert ved Bondivann i Asker.

Polarlomvi er en typisk alkefugl med svart og hvit fjærdrakt. Den ligner på lomvi, men har litt kortere og kraftigere nebb med en smal hvit stripe langs kanten av overnebbet. Polarlomvien er en arktisk art som på fastlandsnorge kun hekker i meget små antall i noen få fuglefjell i Finnmark. Den er imidlertid en tallrik hekkefugl i fuglefjell på Bjørnøya og Spitsbergen og ellers sirkumpolart gjennom hele Arktis. Den hekker i tette kolonier på smale hyller i bratte klippevegger, ofte flere tusen par sammen. Bildet viser del av en sjøfuglkoloni med polarlomvi i Hinlopenstredet på Svalbard.