Slaraffenliv på stranda. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Beskambrosia (Ambrosia artemisiifolia) er en sjelden fremmed plante som spres som blindpassasjer i sekker med solsikkefrø, og dukker derfor opp under fuglebrett. Arten har pollen som kan fremkalle sterke allergiske reaksjoner. Man er derfor engstelig for at planten kan bli vanligere i Norge som følge av et varmere klima.

Marin forsøpling har blitt et stort miljøproblem. For eksempel setter fugler, sjøpattedyr, hummer og andre dyr seg fast i redskaper og skades av plast de spiser. Plast bidrar til forurensing av verdenshavene, tas opp i næringskjeden og blir sannsynligvis til slutt en del av vår mat. Undersøkelser har vist at de fleste havhester har plast i fordøyelsessystemet, som følge av at de lett forveksler plast med mat. Mikroplast kan hope seg opp i magesekken og bli værende i fuglemagen i uker og måneder. I værste fall kan det føre til at fugler sulter i hjel. Bildet viser plastsøppel og død havhest i indre Oslofjord.

Voksen tornskate som varsler. Tornskata hekker gjerne i åpent kulturlandskap eller på hogstflater med spredte busker og trær.

Geitekillinger beiter i frodig blomstereng.

Kvitgran er stedegen i Alaska, Canada og nordlege delar av USA. Den er trolig ett av de mest hardføre og nøysame bartrærne på jorda. Kvitgran ble innført til Norge som skogstre og prydtre, og til leplantinger. Den er plantet i avgrenset omfang i Norge. Arten frøsprer seg, av og til over lage distanser og er funnet spreidt i heile landet nord til Nordland. Kvitgran krysser seg med sitkagran. Denne hybriden blir kalt lutzgran (Picea ×lutzii) og er fullt frøfertil. Kilte: Artsdatabanken

Myrskolm eller myrflatbelg, som den også heter, er en flerårig urt med noe klonal veks.. Arten er utbredt i fuktig eng, sump, fuktig kratt og på vasskanter, oftest på noe næringsrik grunn. Utbredelsen omfatter to underarter som hhv finnes i lavlandet på Østlandet og Trøndelag, og i Nordland, Troms og Finnmar. Utbredelsen er kraftig fragmentert, med stort sett små, isolerte og sårbare delpopulasjoner og pågående tilbakegang. Kilde: Artsdatabanken.

Sotpraktbille er en sjelden bille som etter 1980 kun er funnet to steder, en i råde, Østfold og en i Notodden, Telemark. den er spesialist på brannflater og bruker trolig luktesansen for å finne frem til ferske skogbranner. På undersiden av bena har den infrarøde "sensorer" som trolig fungerer på den måten at de varsler om at det ikke er for varmt der den lander. Den dukker meget raskt opp på brannflatene og gjerne mens det fortsatt ryker. Sotpraktbilla hører til en gruppe av insekter som er helt avhengig av jevnlige skogbranner for å overleve og. Billen er fotografert fra samlingen til Arne Laugsand.

Kvitskjeving er ein tannkval i delfinfamilien. Voksne dyr blir 1,9 til 2,8 meter lang, er svart oventil, har hvit buk, og karakteristiske hvite og gulaktige felter langs sidene av kroppen. Den kan lett forveksles med den nærstående delfinarten kvitnos. Kvitskjeving er en nordatlantisk art som holder til i tempererte til polare havområder, ofte i store flokker. I norske farvann er den vanligst langs kysten av Vestlandet og nordover til Troms. Sommeren 2019 ble den også sett i ganske store antall i Oslofjorden.

Hodeskoddelav trives i fuktige miljøer, gjerne bekkekløfter eller skyggefulle lier. Den vokser oftest på bergvegger men også av og til epifyttisk på trær som på denne seljen.

Mongolspringfrø er en ettårig, ca 0,5 m høy fremmed art, med små blekgule blomster. Den kommer opprinnelig fra Mellom- og Øst-Asia. Planten ble i 1870-80-årene spredd fra botanisk hage i Oslo for forsøksdyrking til en rekke privathager rundt i landet. Den har trolig også etablert seg i naturen via lagringsplasser for importert tømmer og importert plantemateriale. Arten trives best i halvskygge eller skyggefullt miljø på relativt næringsrik, fuktig jord, særlig flommarkskog. Omfattende, tette renbestander er vanlige. Disse kan føre til fortrengning av stedegne arter, endringer i jordbunnsforhold og økt ersjonsfare. Bildet viser mongolspringfrø på en gammel fyllplass for hageavfall. Kilde: Artsdatabanken.

Rødbrun jordstjerne som har åpnet seg (foran) og som er i ferd med å åpne seg (bak). Rødbrun jordstjerne er en av våre største og sjeldneste jordstjerner. Soppen lever i ulike typer skog- og tremiljøer på relativt kalkrik berggrunn. Her er den funnet i gammel eikeskog.

Bukkebeinurt Ononis arvensis er en flerårig urt med frøreproduksjon. Arten er knyttet til beitemark i låglandet, til kantsoner og til beitete havstrandsamfunn, alle tre for tida under gjengroing. Den er blitt påtagelig mer sjelden de siste tiårene.

Skogflaggermus (tidligere kalt brandtflaggermus) er med sikkerhet registrert relativt få ganger i Øst-Norge og Midt-Norge. Bildet viser en sannsynlig skogflaggermus. Arten er imidlertid svært vanskelig å skille i felt fra den nesten identiske skjeggflaggermusa (Myotis mystacinus), da den har like ekkolokaliseringssignaler og ser svært like ut. Ungene fødes og oppfostres i kolonier som består av 10-60 hunner, ofte i bygninger, hule trær og flaggermuskasser. Arten kan godt opptre i felles kolonier med skjegg- og vannflaggermus. Skogflaggermus er ved noen få tilfeller funnet overvintrende i gruveganger i Norge, slik som her. Dyrene er gjerne våkne i kortere perioder i løpet av vinteren, blant annet for å gjennomføre paringen. Det er ukjent om norske skogflaggermus trekker, men undersøkelser fra utlandet tyder på at arten vanligvis ikke trekker.

Tretåspett (Picoides tridactylus) er en hakkespett knyttet til eldre barskog, hvor den lever av bl.a barkbiller. Artens hakkemerker kan lett gjenkjennes som ringer oppover trestammen på eldre bartrær.

Toppskarven hekker i kolonier langs kysten vår fra Rogaland og til Finnmark. Den foretrekker å hekke i sterkt kupert terreng ytterst mot havet. Skarven har en fjærdrakt som suger vann slik at den minsker problemet med oppdrift under dykkingen. Her er den fotografert på Hornøya i Finnmark.

Stjernebønnelav tilhører det xerofile steppeelementet som i hovedsak er begrenset til sørvendte, soleksponerte kalkberg og tilsvarende åpen kalkjord i nedbørsfattige områder i øvre del av Gudbrandsdalen og Valdres. Dette elementet består av 25 lavarter som i Skandinavia har sine hovedforekomster i denne regionen, der stjernebønnelav er en av de sjeldneste artene. Arten finnes nå antagelig kun i Vågå i hele verden. Arten har i dag tre gjenværende del-populasjoner på tre lokaliteter. Arten er globalt kritisk truet.

Svalbardrein i mars. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det harde klimaet.

Lungenever (Lobaria pulmonaria) er en signalart på gamle løvtrær på fuktige lokaliteter. Den kan danne store, tette bestander på stammen av eldre løvtrær. På rike lokaliteter kan den også forekomme på bergvegger, store steiner eller grankvister. Finnes i et utall av skogstyper, særlig i edelløvskog, oseanisk løvskog, seine løvsuksesjoner og gammel barskog. På bildet er arten på en gammel selje.

Dompap er en ganske stor og kompakt bygd fink. Den er vanlig i skog over store deler av landet, og er hovedsakelig standfugl. Her en hann med karakteristisk rød kropp, som spiser rognebær. Rognebær er en vikitg næringskilde for dompap og mange andre fugler.