Hvitbergknapp vokser på tørre, gjerne kalkrike berg og solvarme skrenter. Her er den fotografert på artsrike tørrberg ved Notodden sentrum. Slike lokaliteter er ofte truet av gjengroing grunnet opphørt hevd.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Bildet viser store blader av legepestrot, som vokser sammen med russekål, på en fylling der det er dumpet jordmasser. Legepestrot er en gammel medisinplante som er blitt en problematisk fremmed art. Planten blir spredt gjennom bl.a. kasting av hageavfall, forflytning av jordmasser eller på andre måter med spredning av biter av jordstengel. Legepestrot har et kraftig system av jorstengler og røtter som etterhhvert kan kollonisere store arealer. Bladene, som kan bli en meter høye og nesten like brede, danner et tett bladdekke som skygger effektivt ut andre planter. Arealer som blir invadert av legepestrot blir derfor fort ganske artsfattige. Arten er i betydelig spredning. Kilde: Artsdatabanken

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Elvemusling lever i elver, fortrinnsvis langs kysten. Arten har en uvanlig langsom vekst, og kan bli mer enn 100 år gamle. Som larve har elvemuslinger et stadium der den lever som parasitt på fisk. Forsvinner fisken fra et vassdrag, f.eks. p.g.a. forsuring, vil dermed rekrutteringen av musling stoppe, og muslinge vil dø ut etter kortere eller lengre tid.

Lomvi hekker vanligvis i store antall i bratte klippevegger på øyer. I Norge finnes arten i fuglefjell langs lysten, fra Rogaland til Finnmark, samt på Bjørnøya og Svalbard. Bestanden langs kysten av Norge har hatt en katastrofal utvikling med kraftig reduksjon i antall fugler. De viktigste årsakene til dette er nedgang i relevante fiskebestander og drukning i fiskeredskaper, samt at arten også påvrkes negativt av oljesøl og klimaendringer. Bildet viser lomvier i sommerdrakt, under innflyvning til hekkeplassen.

Nikkebrønsle er knyttet til næringsrike dammer, vasskanter og sumper i kulturlandskapet.

Storskarv som raster på et sjømerke, med holmenkollen i bakgrunnen.

Blankstorkenebb er knyttet til bergvegger og bergkoller, oftest i skygge, i næringsrik skog. Sør- og vestpå finnes den også ofte på mer åpne berg, som her på kalkrike strandberg i Bamble.

Mørk jordhumle som sanker nektar på bakkekløver. Bakkekløver er en erteplante som bare vokser naturlig på Hovedøya i Oslo. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Smålom er vår vanligste lomart. Den hekker i små fisketomme tjern, men er avhengg av fisk som den henter fra nærliggende vann.

Tyvjo er den vanligste av joene i Norge og hekker langs nesten hele kysten vår, men mer vanlig nordover. I Nord-Norge forekommer den også innover i fjellstrøk. Tyvjoen hekker ofte i tilknytning til sjøfuglkolonier hvor den jager og stjeler byttet fra andre sjøfugler, men enkelte lever også av å ta egg og unger fra andre fuglearter. Hvis tyvjoen blir forstyrret på hekkeplassen vil den ofte spille såret ved å gå på bakken og slå med vingene, eller den prøver å jage inntrengere ved å angripe de fra luften. Bildet viser tyvjo på isflak.

Brun jordstjerne er en røyksopp som en kan treffe på i løv- og barskog på kalkrik berggrunn. Her er den fotografert i Bjerkås naturreservat.

Karplanten tannrot trives i edelløvskog og i rik barskog på god moldjord og i urer.

Lunde er Norges tallrikeste sjøfugl. Mange bestander har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm. På fugleøyene kan lundefuglen være veldig tillitsfull og kommer ofte å lander rett ved siden av deg.

Nøtteskrike er en vanlig standfugl som holder til i ulike typer skog. Den er en alteter, men er spesielt glad i eikenøtter. Bildet er tatt på foringsplass.

Toppskarven hekker i kolonier langs kysten vår fra Rogaland og til Finnmark. Den foretrekker å hekke i sterkt kupert terreng ytterst mot havet. Skarven har en fjærdrakt som suger vann slik at den minsker problemet med oppdrift under dykkingen. Her er den fotografert på Hornøya i Finnmark.

Fjerning av unge trær rundt en gammel frittstående eik med tårekjuke, for at eika som har stått åpent i kulturlandskapet århundrert skal få best mulig livsvilkår og ikke svekkes av Fruktlegemet av tårekjuke er ganske stort og ettårig. Som fersk har den lys brun til kremgul farve og utskiller en lys brun væske. Tårekjuke er en av mange arter som først og fremst lever på gamle og grove eiker, ett miljø som har blitt sjeldent i dagens skog- og kulturlandskap. Arten snylter på røttene til gamle eiketrær, og forårsaker hvitråte hos vertstreet. Tårekjuke er svært sjelden forekommende i Sør-Norge, men noe mer vanlig sørover i Europa.

Gammel og tidligere styvet "blekksprut-alm" klamrer seg fast til en kalkblokk med røttene og finner næring i det porøse og kalkrike fjellet.

Orkideen flueblom er en sjelden plante som vokser i kalkskog kun få steder i landet. Den har blomster som både ligner og lukter som en gravevepshunn. Samtidig med at blomstene springer ut klekkes gravvepshannen. De farer rundt på jakt etter en make, men finner bare flueblomsten, drar fra blomst til blomst, og resultatet blir bestøvning.