En buksamlerbie, som samler pollen på buken. Dette er en villbie i slekten Hoplitis. Villbier er viktige pollinatorer. Her sitter den på krattalent i en fukteng.

Engmarihand er en sjelden orkide som vokser på fuktig-våt og oftest kalkholdig slåtte- og beitemark, myr og strandeng. Finnes også i bekkedrag. Går raskt ut ved gjødsling, og vanligvis også ved forsommerbeite. Her er den fotografert i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Kilde: www.artsdatabanken.no

Rådyr (Capreolus capreolus) søker gjerne etter grønt gress på innmark når det spirer om våren.

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og er salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Her vokse den sammen med dagfiol, som sees med fiolette blomster oppe til høyre i bildet. Dagfiol er fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den har trolig kommet inn som hagestaude før midten av 1800-tallet og forekommer i dag i store deler av Norge. Dagfiol har rikelig frøformering og evne til å fortrenge stedegen vegetasjon. Den kan opptre i store mengder i veikanter, jernbanekanter, industritomter og annen skrotemark i vid betydning, samt i gjengroende grasmark og eng. Noen steder i indre Oslofjord, slik som her på Nakholmen, invaderer den strandenger og strandberg med biologisk verdfiull naturlig vegetasjon.

Naturlige blomsterenger er viktige miljøer for pollinerende insekter i bymiljøer. Bildet viser en fargerik eng dominert av kløverplanter inntil forskningsparken ved Blindern i Oslo. Her er det bl.a. funnet to truede humlearter.

Ulvelav er stekt gul art som vokser på gammel furugadd, såkallte kelotrær og greiner på eldgammel krokfuru i høyereliggende, kontinental furuskog. Bildet viser en sjelden rik forekomst.

Almestjertvinge er en art av dagsommerfugler i familien glansvinger. Oversiden er brun og bakvingene har et lite vedheng, en «stjert». Undersiden er lysebrun med en karakteristisk, hvit W-formet strektegning. Bakvingens underside har dessuten et iøynefallende oransje kantbånd. De voksne sommerfuglene flyr fra juli til august. De oppholder seg rundt trekroner i løvskog, parker og hager med alm, men kan også være næringssøkende på blomster (her åkertistel). Larvene lever av og på alm. Arten er lokal og temmelig sjelden på Sørlandet og Østlandet nord til Hamar.. Kilder: Store Norske Leksikon og Artsdatabanken

Hannrakler av hassel tidlig om våren. Mange er allergiske mot pollen fra hassel.

Oter som spiser fisk, fotografert i innhegning i Kristiansand dyrepark. Oter er et semi-akvatisk, nattaktivt rovpattedyr i mårfamilien. Den er et smidig, langsmalt dyr med korte bein, lang, muskuløs hale og lysebrun pels. Den har en lengde på 50-100 cm. Oteren er sterkt tilpasset et liv i vann, og holder seg nesten alltid nær vann. Oteren trives både i langsomtrennenede elver, langs havstrender og i innsjøer. Oterens diett består hovedsak av fisk, men også krepsdyr, amfibier, fugler, smågnagere og haredyr blir spist. Oteren har gått sterkt tilbake i Europa på grunn av miljøgifter, vannreguleringer og påkjørsel av biler når oteren krysser veier. Verdifull pels og skuddpremier satte også oterbestanden i fare. Oteren ble totalfredet i Norge i 1982.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Ulven er et utpreget rovdyr som først og fremst lever av større pattedyr som elg og rein. Ulven er et myteomspunnet dyr som har blitt utsatt for intensiv jakt og forfølgelse i flere hundre år. Bestanden har tatt seg opp etter totalfredning i 1973, men er fremdeles svært lav. Bildet viser spor etter flere ulver som har gått i hverandres forspor i løssnøen over et vann i Østmarka nær Oslo.

Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge. Bildet viser gul horvalmue på sandstrand på Søndre Søster i Ytre Hvaler nasjonalpark.

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen på grunn av konkurranse med rødrev og uregelmessige smågnagersyklusser. I Fastlands-Norge er det nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder, fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bildet viser en ung "hvitrev".

Rødnebbterne er en trekkfugl som hekker på kysten i arktiske og subarktiske strøk av Europa, Asia og Nord Amerika. Den trekker over ekstreme avstander og er antageligvis den fuglen som gjennomfører det lengste trekket da den reiser helt ned til antarktiske farvann. I Norge hekker den langs det meste av norskekysten samt ved ferskvann i innlandet i Nord-Norge og flere steder i sørnorske fjelltrakter. Den er en vanlig hekkefugl langs kysten av Svalbard. Rødnebbterna er en kolonihekker og har reir i en grunn grop på bakken.

Ullborre er en toårig fremmed kurvplante som blir opptil 120 cm høy. Som andre borre-arter har frøkapselen små krokar som lett festar seg til dyr og mennesker og på den måten kan spre seg effektivt. Frøkapselens egenskaper har gitt namn til borrelåsen. Ullborre hører hjemme i Europa og Vest-Asia og er trolig kommet inn til Norge med ulike transporter rundt midten av 1800-tallet.

Bildet viser en død nise om har drevet i land på en strand. Nise er den minste tannhvalen i norske farvann. Den har en vid utbredelse i kald-tempererte til sub-polare farvann på den nordlige halvkule. Nise regnes som vår mest tallrike hvalart og bestanden ansees som stabil. Omfattende bifangst er imidlertid bekymringsfull. Endel dyr dør sannsynligvis også som følge av kollisjon med skip.

Gullringnål er en av våre mer vanlige knappenåler. Du finner den oftes på død ved av bartrær, men også ulike løvtrær.

Toppskarven hekker i kolonier langs kysten vår fra Rogaland og til Finnmark. Den foretrekker å hekke i sterkt kupert terreng ytterst mot havet. Skarven har en fjærdrakt som suger vann slik at den minsker problemet med oppdrift under dykkingen. Her er den fotografert på Hornøya i Finnmark.

Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Senvinter og vår er en viktig tid for orrfuglen. Det er da hannene samles på de tradisjonelle spillplassene og kjemper om hunnenes gunst. Spillplassen er gjerne en åpen myr, men kan også være et islagt vann eller åpne koller i fjellskoggrensa. Kampene kan være harde da det stort sett bare er de tøffeste som får mulighet til å parre seg med orrhønene. Orrhønene kommer inn på leiken i slutten av april til starten av mai litt avhengig av hvor høyt over havet, og hvor i landet leiken er.