Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Gaupe er det eneste viltlevende kattedyret i Norge. Det er et sky skogsdyr som lever av rådyr og mindre pattedyr. Bildet viser tydelige fotavtrykk av gaupe på snø. Sporene ligner forstørrede kattespor.

Coloradobillen er et fryktet skadedyr på poteter nedover i Europa. Det dukker opp enkeltindivider opp i Norge fra tid til annen, men den har ikke klart å etablere seg her ennå. Med et varmere klima er det mulig at dette blir et alvorlig skadedyr i Norge også. Den som finner coloradobille i Norge har plikt til å melde fra om dette til plantevernmyndighetene.

Skvallerkål er en vanlig ugressplante som sprer seg raskt. De underjordiske røttene er omfattende og lar seg vanskelig utrydde. Den liker skyggefullt kratt, veigrøfter, skogbryn, hager, parker og strandvoller. De unge bladene er spiselige. planten er antatt innført til Norge før 1800.

Tornskata hekker gjerne i åpent kulturlandskap eller på hogstflater med spredte busker og trær. Bildet viser en ung tornskate sittende på et gjerde.

Strandtorn er en flerårig urt, uten vegetativ formering, men med frøreproduksjon. Fruktene spres trolig omtrent bare med havstrømmer. Arten vokser på åpne, ustabile sandstrender, ofte i tilknytning til sanddyner. Strandtorn hadde en av sine største bestander i landet på Jomfruland. De senere årene er har den gått tilbake. Strandtorn er plantet ut i 2015. I regi av Nasjonalparken ble det som et forsøk høsten 2018 sådd frø i små nedgravde kasser i områdenesør for brygga.

Kammarimjelle i blomstring. Kammarimjelle har gått sterkt tilbake de siste hundre år som følge av intensivering av jordbruket og opphør av beite og slått. Planten vokser på tørre enger, beiter, krattskog og langs aktivt skjøttede veikanter på baserik grunn. Arten er nær ved å dø ut i Norge.

Sau på beite i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Her går de på beite med nofence klaver. De gjør det mulig å styre dyra til bestemte beiteområder uten bruk av gjerder. Klaven har en innebygget gps som sier ifra når dyra begynner å nærme seg grensen for beiteområdet som dyreeieren har satt. Først får dyra et varselsignal i form av lyd når de nærmer seg grensa. Hvis de ignorerer lyden får de et kort støt gjennom klaven. Praksisen har vist at dyra fort lærer seg dette og at de holder seg innenfor de grensene som dyreeieren har satt.

Fiskemåke (Larus canus) har gjerne tilhold i jordbrukslandskapet.

Dagfiol er fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den har trolig kommet inn som hagestaude før midten av 1800-tallet og forekommer i dag i store deler av Norge. Arten er en relativt storvokst urt, rikelig frøformering og har evnen til å fortrenge stedegen vegetasjon. Dagfiol kan opptre i store mengder i veikanter, jernbanekanter, industritomter og annen skrotemark i vid betydning, samt i gjengroende grasmark og eng. Noen steder i indre Oslofjord, slik som her på Nakholmen, invaderer den strandenger og strandberg med biologisk verdfiull naturlig vegetasjon.

Bittergrønn er en sjelden vintergrønn plante somvokser i tørr barskog, ofte på noe baserik grunn.

Blankstorkenebb er knyttet til bergvegger og bergkoller, oftest i skygge, i næringsrik skog. Sør- og vestpå finnes den også ofte på mer åpne berg. Den er mest utbredt i kyststrøk, nord til No Brønnøy. Det har vært antydet tilbakegang senere år. (Kilde www.artsdatabanken.no)

Kortnebbgåsflokk som raster på ett oversvømt jorde under trekket. Arten hekker i arkisk tundra på Grønland, Island og Svalbard, og overvintrer i Storbritania og langs Vadehavet fra Belgia til Danmark. Titusenvis av kortnebbgjess passerer Fastlands-Norge under trekket og raster flere steder, spesielt i Midt-Norge. Kortnebbgås er mindre og mer kompakt bygd enn de fleste andre grå gjess. Arten kjennetegnes av rosa bein, kort og mørkt nebb (litt rosa), mørkt hode i, kort hals og lys blågrå vingeoverside og rygg.

En liten flokk med vær som beiter i kystlandskapet på Værlandet.

Søstermarihånd er en orkidee som trives på næringsrike slåtteenger og naturbeitemarker. Helst kalkholdig grunn. Arten er typisk for gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger i midtre Telemark. Artsrike slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.

Lungenever (Lobaria pulmonaria) vokser gjene rikt på gamle løvtrær i fuktige skoger. Dette bildet er fra boreal kystregnskog. Naturtypen finnes kun i kyststrøkene i Trøndelag og sør i Nordland og er internasjonalt truet.

En laks som henger på en gammel vekt. Laksen er tatt i Numedalslågen.

Murburkne (øverst til høyre) er en liten bregne som oftest finnes på grunnfjell, i bergsprekker og i ur. Den foretrekker baserik grunn. Den vokser spredt i Norge. Svartburken (nederst til venstre) har lignende økologi, men oftest på mer kalkfattig berg. To underarter er igjen knyttet til kalkberg.

Boersvineblom er en 10-100 cm høy, flerårig urt som kommer fra Sør-Afrika. Man regner med at den fremmede planten i stor grad har spredd seg rundt i Europa via vareimport og transport med skip og jernbane, og på den måten også kommet til Norge. På den måten kom den også til Sjursøya, der dette bildet er tatt. Den ser ut til å ha stort spredningpotensial og være i stand til å danne store bestander på få år. Arten er i Norge foreløpig bare funnet på skrotemark, men det forventes at den kan spre seg til nærliggende mer sårbare naturtyper, som strandenger, sanddyner. grunnlendt kalkmark og klippestrender. Boersvineblom er giftig og giften spres vidare i melk dersom kuer spiser planten. Bildet viser planten i havnemiljø innerst i Oslofjorden.

Rosenrot vokser gjerne i fuktige miljøer i høyfjellet.