Squamarina degelii er en kalkkrevende art som helst vokser på sørvendte og kalkrike berg. Den finne si Indre Oslofjord, på Ringerike, ved Hamar, spredt i indre dalfører på Østlandet og i Skibotn i Troms. Dette eksemplaret er fotografert på Brønnøya i Asker kommune. Kilde: www.artsdatabanken.no

Åpen kalkmark i form av nakne berg og overforliggende grunnlendt kalkmark og kantkratt typisk for kystsonen i Grenland.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Kystlandskap fra Senja. Bildet er tatt fra Tungeneset.

Søsterøyene er to øyer som ligger lengst ute i den nordre delen av Ytre Hvaler nasjonalpark. De har vulkansk opprinnelse og byr på mange spennende formasjoner med knudrete berg, steinstrender, spisse klipper, dype kløfter og romslige grotter. Bergarten er rombeporfyrkonglomerat. I deler av året har deler av øyene ferdselsforbud grunnet det rike fuglelivet.

Hjortetrøst er varme- og fuktighetskrevende og har sin nordgrense i Sør-Norge. Arten er knyttet til framspring av sigevatn i skog, skogkanter og berg. Her er den fotografert på et rikt strandberg på kalken i Grenland.

Kvitkurle er en flerårig urt. Arten har bare frøreproduksjon, og frøene er støvfine og spres med vind. Arten er hovedsakelig knyttet til slåttemark, beitemark og beitet skog på noe baserik grunn, av og til i berg. Arten har vært og er i tilbakegang, og dens naturtyper er truet av gjengroing. Kvitkurle er funnet over store deler av Norge. På bildet står den i artsrik slåtteng.

Den svært uvanlige busken fagerrogn vokser for det meste på åpen grunnlendt mark, urer og berg langs kysten fra Oslofjorden til Bergen. Forekomtene er små og utsatte for gjengroing og utbygging. Arten er endeminsk for Norge. Bildet viser det det karakteristiske bladet til fagerrogn, som er nesten like oppdelt som hos vanlig rogn.

Usnitt av en rognasal med bær. Treet finnes i tørre skogkanter, krattskog og berg, helst på kalkholdig mark nær kysten. Rognasal er endemisk for Norden.

Blodstorkenebb er tilknyttet lysåpne kantareal. Vanlige voksesteder er tørrbakker, berg, strandberg og i varme skogkanter.

Vivendel er en busk og klatreplante med motsatte elliptiske blad, som slynger seg langs bakken og opp i busker og trær. Den har tette samlinger av ganske store, gulhvite blomster som dufter sterkt på kvelds- og nattetid for å lokke til seg nattsvermere og andre pollinatorer. Vivendel lever i løvskog, kratt, knauser og berg og er utbredt fra i kyststrøkene fra Oslofjorden til Nordmøre. Bildet viser også en åkerhumle som flyr fra bloms til blomst for å samle nektar fra planten. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge. Bildet viser den sørlige underarten, med lysegule hår i ansiktet, en delvis hvithåret underside og omfattende gråhvit behåring mellom bakkroppen og mellomkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Blankstorkenebb er knyttet til bergvegger og bergkoller, oftest i skygge, i næringsrik skog. Sør- og vestpå finnes den også ofte på mer åpne berg, som her på kalkrike strandberg i Bamble.

Blåbringebær er knyttet til kantsoner, både på berg og mot elve- og sjøkanter. Her fra åpen kalkmark i stransone mot Tyrifjorden.

Bitterbergknapp er en nøysom plante som er vanlig på berg, tørrbakker, grusstrender og andre tørre, åpne områder. På bildet vokser den sammen med broddbergknapp som er den høye planten til høyre i bildet.

Den orange skorpelaven Variospora flavescens er en svært sjelden art knyttet til kystnære berg på kalkrik grunn. Lokalitenene skal være varme og eksponerte.

Kvitkurle er en flerårig urt. Arten har bare frøreproduksjon, og frøene er støvfine og spres med vind. Arten er hovedsakelig knyttet til slåttemark, beitemark og beitet skog på noe baserik grunn, av og til i berg. Arten har vært og er i tilbakegang, og dens naturtyper er truet av gjengroing. Kvitkurle er funnet over store deler av Norge. På bildet står den i artsrik slåtteng.

Trådragg er en lav som vokser i fuktige, gamle granskoger på berg og grankvister. På greinspissene er det karakteristike krokpigger. Langs elva Leksa i Sør-Trøndelag vokser den enkelte steder på skyggefulle graner. I bakgrunnen er biologer i ferd med å kartlegge andre sjeldne arter.

Ertevikke er en sjelden erteplante som vokser på berg og i skogkanter, som regel på baserik/kalkrik berggrunn ved Oslofjorden. Her ser vi plantens hvite blomster.

Ved de nedlagte kobbergruvene ved Røros, som står på UNESCOs verdensarvliste, lever mange lavarter som er knyttet til berg med høyt innhold av tungmetaller som jern, sink, kobber, nikkel, bly og kobolt. De kalles gjerne «heavy metal lav». Mange av artene er sjeldne og noen er truet. DNA-teknikker har vist at det også finnes et stort, helt ubeskrevet artsmangfold her. Bildet viser biolog som kartlegger tungmetall-lav ved Muggruva.

Gravbergknapp er en svært problematisk fremmed art på kalkrike øyer i Oslofjorden. På kalkrike artsrike berg danner den tette bestander som effektivt konkurrerer ut annen lavtvoksende vegetasjon.