Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Bitterblåfjør Polygala amarella vokser i grasmark og på grunnlende, ofte i tradisjonelt drevet kulturmark (semi-naturlig eng), men like ofte på berg og veikanter, men alltid knyttet til baserik grunn som oftest holdes åpen ved utmarkbeite eller i nyeste tid med kantslått.

Blankstorkenebb er knyttet til bergvegger og bergkoller, oftest i skygge, i næringsrik skog. Sør- og vestpå finnes den også ofte på mer åpne berg. Den er mest utbredt i kyststrøk, nord til No Brønnøy. Det har vært antydet tilbakegang senere år. (Kilde www.artsdatabanken.no)

Restaurert kalkovn ved Stein gård i Steinsvika ved Steinsfjorden omringet av artsrik åpen kalkmark langs berg mot fjorden med mange krevende arter.

Åkersteinfrø er kjent som et sjeldent og gammelt åkerugras, med enkelte forekomster på kalkrike tørrbakker og berg. Arten har vært i meget sterk tilbakegang og har trolig bare har én gjenværende forekomst i Norge, på Hovedøya.

Dvergforglemmegei er knyttet til tørrbakker og berg, oftest sørvendt og ofte på baserik grunn. Den er utbredt i sommervarme områder, vesentlig på Østlandet og nord til Trøndelag

Krattalant er en flerårig urt som vokser i store, tette matter. Arten er knyttet til berg og tørrbakker samt semi-naturlig eng på baserik grunn på Østlandet. Her fra en kalkrik fukteng langs Steinsfjorden.

Skoddelav på steinblokk. Arten vokser dels på mosekledd berg og stein (særlig innlandet), dels på stammen av løvtrær (særlig langs kysten), i lysåpen, fuktig skog.

Krattalant er en flerårig urt som vokser i store, tette matter. Arten er knyttet til berg og tørrbakker samt semi-naturlig eng på baserik grunn på Østlandet. Her fra en kalkrik fukteng langs Steinsfjorden.

Hundremeterskoger er viktige friluftsområder for barnefamilier. Her en biologisk verdifull eikeskog.

Skoddelav på steinblokk. Arten vokser dels på mosekledd berg og stein (særlig innlandet), dels på stammen av løvtrær (særlig langs kysten), i lysåpen, fuktig skog.

Ertevikke er en sjelden erteplante som vokser på berg og i skogkanter, som regel på baserik/kalkrik berggrunn ved Oslofjorden. Her ser vi plantens hvite blomster.

Bildet viser et landskap der naturmiljøet er sterkt påvirket av inngrep. Gravearbeider og masseforflytning har resultert i etablerting av en stort og tett forekomst av den svatelistede planten vinterkarse (forgrunn), den trafikkerte mototveien er en barriære for viltet og flatehogst har endret livsmiljø for arter som lever i gammel skog (bakgrunn). Vinterkarse er blitt en del av vårfloraen på tørre bakker, i veiskråninger, berg og skrenter og på skrotemark, der den kan dominere helt, og hvor den fortrenger både vanlige og mer sårbare arter. Vinterkarse er en fremmed art som i løpet av vel 300 år har funnet innpass i store deler av landet. Den er fremdeles i spredning. Kilde: Artsdatabanken.

Åkersteinfrø er kjent som et sjeldent og gammelt åkerugras, med enkelte forekomster på kalkrike tørrbakker og berg. Arten har vært i meget sterk tilbakegang og har trolig bare har én gjenværende forekomst i Norge, på Hovedøya.

Dølaelva naturreservat ble vernet i 1992 og er en av våre boreale kystregnskoger og den huser flere sjeldne og utryddingstruede lavarter. Naturtypen finnes kun i kyststrøkene i Trøndelag og sør i Nordland og er internasjonalt truet. Lungenever som vokser på gran er ett av kjennetegnene på boreal regnskog. På bildet er også grankvistene fylt av den sjeldne laven trådragg. En art som vokser i fuktige og gamle barskoger på berg og grankvister.

Gravbergknapp er en svært problematisk fremmed art på kalkrike øyer i Oslofjorden. På kalkrike artsrike berg danner den tette bestander som effektivt konkurrerer ut annen lavtvoksende vegetasjon.

Trådragg (Ramalina thrausta) er en krevende lavart som er knyttet til lokaliteter med høy luftfuktighet. Arten vokser både på berg og trær som på bildet.

Trådragg (Ramalina thrausta) er en krevende lavart som er knyttet til lokaliteter med høy luftfuktighet. Arten vokser både på berg og trær som på bildet.

Svarttungelav vokser på solåpne, sør- til vestvendte kalkberg og er kjent fra få lokaliteter i Bærum og Hole i Viken og Sør-Fron, Nord-Fron og Vågå i Innlandet. Arten er tilknyttet de rødlistede naturtypene Svært tørkeutsatt sørlig kalkberg og Tørt kalkrikt berg i kontinentale områder.

Den svært uvanlige busken fagerrogn vokser for det meste på åpen grunnlendt mark, urer og berg langs kysten fra Oslofjorden til Bergen. Forekomtene er små og utsatte for gjengroing og utbygging. Arten er endeminsk for Norge. Bildet viser en grein med rognebær og karakteristisk blad av fagerrogn. Bladet er nesten like oppdelt som hos vanlig rogn.