Kjempestarr er knyttet til næringsrik storstarrsump og vasskanter i lavlandet rundt Oslofjorden. Den har vært kjent fra ca 15 forekomster hvorav minst seks er forsvunnet i nyere tid på grunn av tørrlegging, gjengroing eller inngrep eller nedbygging (ref. Artsdatabanken).

Rester av artsrik slåtteng i en sørvendt bakke. Enga er i svak gjengroing. Ungskog ses i kanten. Slike oaser i det moderne kulturlandskapet er viktig for overlevelsen av flere truede kulturmarksarter.

Smalsøte er en sjelden plante knyttet til relativt kalkrike strandenger. Planten har gått sterk tilbake som følge av gjengroing, samt utbygging og utfylling. Nylig ble arten gjenfunnet i indre Oslofjord etter flere tiår siden siste funn ble gjort.

Kalkfuruskog er en naturtype med mange spesialiserte og rødlistede arter, spesielt av markboende sopp. Naturtypen er også rødlistet i seg selv. Denne skogen er tidligere beitet med grass og urterikt feltsjikt. Nå i gjengroing.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Håndmarinøkkel eller handmarinøkkel avbildet på artsrik, tørr og baserik eng. Artsrike slåttenger har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel med påfølgende gjengroing. Slike artssamfunn er også sårbare for kunstgjødsel.

Stolt Henrik er en plante som i utgangspunktet er fremmed i Norge, men siden den er innført til Norge sp tidlig som middelalderen så regnes den som naturlig hjemmehørende og skal dermed rødlistevurderes. Den vokser på godt gjødslede steder rundt gårder og beitemark og næringsrik skrotemark. Den er også funnet sporadisk på skrotemark. Arten har aldri vært særlig vanlig noe sted i Norge, men den har de siste årene hatt en tilbakegang som skyldes opphør av skjøtsel av kulturmark og gjengroing med mer konkurransesterke arter. Kilde: Artsdatabanken.no

Åpen grunnlendt kalkmark med forekomst av de kravstore plantene krattalant og smalsøte. Smalsøte har gått kraftig tilbake i Norge og finnes i dag bare på noen få lokaliteter. Arten er truet av gjengroing (opphør av beite / slått) og inngrep. Spredning av fremmede planter kan også utgjøre en alvorlig trussel.

Den fremmede planten gravbergknapp fjernes for å redde brukkalkskjell (Squamarina cartilaginea). Bruskkalkskjell vokser på sør- til vestvendte, lysåpne, tørkeutsatte kalkberg, ofte nær sjøen eller innsjøer. Arten er truet av utbygging, utvinning, tråkk og slitasje fra turisme og rekreasjon, konkurranse fra fremmede arter, gjengroing og forurensning. Utbredelsen i Norge er begrenset til kambrosiluren i Oslofeltet, fra Bamble i sør til Ringsaker i nord. Globalt har arten en temperert til subtropisk utbredelse, med flest kjente forekomster i Europa og tilgrensende deler av Asia og Afrika. Kilde: Artsdatabanken

Nyresildre er en typisk kulturlandskapsplante som vokser på tørrbakker. Arten har gått tilbake som følge av opphør av skjøtsel og gjengroing av enger. Den er også sårbar for kunstgjødsel.

Skyggebiller (Tenebrionidae) er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Phylan gibbus tilhører underfamilien skyggebiller og er kun kjent fra søndre del av Jæren, Lista og Sandøy i Tjøme, hvor den lever i sanddyner. Både gjengroing og for mye tråkk er skadelig for arten. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.artsdatabanken.no

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Geitekilling beiter bjørkeblader. Geiter foretrekker å beite på busker og kratt og er av den grunn gode landskapsryddere og perfekte til restaurering av gammel gjengrodde engareal. På bildet beiter geita i kanten av en artsrik natureng og hindrer på den måten videre gjengroing.

Bukkebeinurt Ononis arvensis er en flerårig urt med frøreproduksjon. Arten er knyttet til beitemark i låglandet, til kantsoner og til beitete havstrandsamfunn, alle tre for tida under gjengroing. Den er blitt påtagelig mer sjelden de siste tiårene.

Nyresildre er en typisk kulturlandskapsplante som vokser på tørrbakker. Arten har gått tilbake som følge av opphør av skjøtsel og gjengroing av enger. Den er også sårbar for kunstgjødsel.

Fra å ha ca 70 kjente lokaliteter med honningblom i Norge har vi i dag bare tre kjente forekomster igjen, og alle ligger på Asmaløy i Hvaler kommune. Honningblom er knyttet til tuete rikmyrer, fuktige, kalkrike slåtte- og beitemarker, frodige enger med høy grunnvannstand og til strandenger over skjellsand. Den utkonkurreres fort av høye vekster ved gjengroing etter opphørt hevd.