Narresmåkjuke på naken ved i hul kjempeeik.

En allé er en gate eller vei med trær på begge sider. Aléer med store og gamle trær er viktige livsmiljøer for en rekke sjeldne og truede arter av insekter og lav. De gamle og hule trærne er også viktige livsmiljøer for fugler. Her en av de eldste og mest markante alléene på Nesodden.

Engelsk parklandskap med gamle edelløvtrær, av lind og eik.

Gamle, grove og hule edelløvtrær utgjør viktige livsmiljøer for truede og spesialiserte arter av insekter, sopp og lav. I disse hule lindene hekker sannsynligvis den uvanlige fuglen skogdue.

Styvede hule asker er viktige kulturminner i det gamle jordbrukslandskapet. Samtidig er de verdifulle livsmiljøer for rødlistede og kravstore insektarter.

Storfe gjør en god jobb med å holde det gamle kulturlandskapet åpent. Det gir en rik flora og fauna og gir de gamle trærne gode livsvilkår. Her en havnehage med gammel ask, der dyrene ganske nylig er sluppet på beite. Bare brennesle har de enda ikke spist.

Vannflaggermus under typisk jakt etter insekter lavt over stille vannflater. Arten er lett å påvise under slike forhold. Denne flaggermusarten er vanlig i lavereliggende deler av Sør-Norge nord til Trøndelag. Pelsen er rødbrun på oversiden og lysegrå under. Vannflaggermus har korte ører og litt rosa nese. Ungene fødes og oppfostres i kolonier, helst i hule trær, under broer eller i bygninger.

Hule trær er viktige for et stort mangfold av arter. I denne døde og hule bjørka har kattugle tatt bolig. Kattugle er en mellomstor, kompakt og bredvinget ugle. Den hekker relativt vanlig i lavlandet og dalstrøka nord til Trondheimsfjorden. Ugla lever både i skogområder, kulturlandskap med skogholt, større parkområder og hager med mye trær.

Hule trær er viktige for et stort mangfold av arter. I denne døde og hule bjørka har kattugle tatt bolig. Kattugle er en mellomstor, kompakt og bredvinget ugle. Den hekker relativt vanlig i lavlandet og dalstrøka nord til Trondheimsfjorden. Ugla lever både i skogområder, kulturlandskap med skogholt, større parkområder og hager med mye trær.

Hule trær er viktige for et stort mangfold av arter. I denne døde og hule bjørka har kattugle tatt bolig. Kattugle er en mellomstor, kompakt og bredvinget ugle. Den hekker relativt vanlig i lavlandet og dalstrøka nord til Trondheimsfjorden. Ugla lever både i skogområder, kulturlandskap med skogholt, større parkområder og hager med mye trær.

Gamle, hule trær er svært viktige miljøer for et stort mangfold av insekter, sopp og lav. Bildet viser ett av Oslos største trær.

Hule trær er viktige for et stort mangfold av arter. I denne døde og hule bjørka har kattugle tatt bolig. Kattugle er en mellomstor, kompakt og bredvinget ugle. Den hekker relativt vanlig i lavlandet og dalstrøka nord til Trondheimsfjorden. Ugla lever både i skogområder, kulturlandskap med skogholt, større parkområder og hager med mye trær.

Gultoppkakadu (Cacatua galerita), som heter Sulphur-crested Cockatoo på engelsk, er en stor hvit papegøye som holder til i mange ulike skogmiljøer i vestlige og nordlige deler av Australia. Den hekker først og femst i hule trær. Her ett par gultoppkakaduer i den tropiske regnskogen i Barron Gorge National Park, som er en del av Wet Tropics World Heritage Area lengst nordøst i Australia.

Glansbillen Amphotis marginata er kun funnet en gang i Norge og det er i Lier kommune i Buskerud. Glansbillen er knyttet til hule trær, fortrinnsvis eiker, med forekomst av svart tremaur (Lasius fuliginosus). Arten er også sjelden i Sverige og er en sørlig art. Billen er lånt fra billesamlingen til Stefan Olberg.

Brunlangøre (tidligere langøreflaggermus) er en ganske vidt utbredt i Sør-Norge opp til omtrent Nord-Trøndelag. Arten yngler i kirker og andre bygninger og hule trær. Ynglekoloniene består vanligvis av 10-50 hunner og endel hanner. Brunlangøre er vanlig å finne overvintrende i gruver og fort/bunkerser i Norge. Arten trekker ikke.

Gamle, hule trær er svært viktige miljøer for et stort mangfold av insekter, sopp og lav. Bildet viser ett av Oslos største trær.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Brunlangøre (tidligere langøreflaggermus) er en ganske vidt utbredt i Sør-Norge opp til omtrent Nord-Trøndelag. Arten yngler i kirker og andre bygninger og hule trær. Ynglekoloniene består vanligvis av 10-50 hunner og endel hanner. Brunlangøre er vanlig å finne overvintrende i gruver og fort/bunkerser i Norge. Arten trekker ikke.

Skogflaggermus (tidligere kalt brandtflaggermus) er med sikkerhet registrert relativt få ganger i Øst-Norge og Midt-Norge. Bildet viser en sannsynlig skogflaggermus. Arten er imidlertid svært vanskelig å skille i felt fra den nesten identiske skjeggflaggermusa (Myotis mystacinus), da den har like ekkolokaliseringssignaler og ser svært like ut. Ungene fødes og oppfostres i kolonier som består av 10-60 hunner, ofte i bygninger, hule trær og flaggermuskasser. Arten kan godt opptre i felles kolonier med skjegg- og vannflaggermus. Skogflaggermus er ved noen få tilfeller funnet overvintrende i gruveganger i Norge, slik som her. Dyrene er gjerne våkne i kortere perioder i løpet av vinteren, blant annet for å gjennomføre paringen. Det er ukjent om norske skogflaggermus trekker, men undersøkelser fra utlandet tyder på at arten vanligvis ikke trekker.