På Hornøya ligger fuglefjellet på den vestre delen av øya og her kan en oppleve spektakulære syn når tusenvis av fugl samles hvert år for å hekke. I fjellveggene her hekker blant annet alke, lomvi, polarlomvi, krykkje, lunde og toppskarv. Hornøya er også Norges østligste øy.

Lomvi hekker vanligvis i store antall i bratte klippevegger på øyer. I Norge finnes arten i fuglefjell langs lysten, fra Rogaland til Finnmark, samt på Bjørnøya og Svalbard. Bestanden langs kysten av Norge har hatt en katastrofal utvikling med kraftig reduksjon i antall fugler. De viktigste årsakene til dette er nedgang i relevante fiskebestander og drukning i fiskeredskaper, samt at arten også påvirkes negativt av oljesøl og klimaendringer. Bildet viser en ung polarmåke svevende over lomviene på jakt etter noe å spise.

Krykkje er den mest utpregede sjøfuglen av våre måker. Den hekker i kolonier og legger reir på små hyller i bratte fjellskrenter langs kysten vår. Den treffes fra Rogaland til Finnmark og Svalbard.

Voksen sildemåke kjennetegnes av svart til gråsvart rygg og vingeoverside, orrange bein og hvit underside. Fuglen er vesentlig mindre, slankere og med spinklere nebb enn den til forveksling like svartbakken, som har vesentlig mer hvitt på vingespissene og som har rosa bein. Sildemåke er vanlig langs mesteparten av norskekysten og litt inn i landet. De nordnorske sildemåkene har siden ca. 1980 gått kraftig tilbake i antall, mens arten har økt i antall i syd. Sildemåka er overveiende en trekkfugl, som hovedsaklig overvintrer i Syd-Europa og Nord-Afrika. Likevel er det en av de første trekkfuglene som kommer om våren. Nordlig sildemåke som vises på bildet er en av tre underarter av sildemåke i Norge. Den har svart overside som er like mørk som vingespissene, mens den sørnorske underarten har en noe lysere overside enn de svarte vingespissene. Den hekker fra Sør-Trøndelag og nordover.

Massebestand av vasspest i den næringsrike fuglesjøen Østensjøvannet i Oslo. Vasspest er en nordamerikansk vannplante som har spredd seg ukontrollert i Europa og forårsaket stor skade på det naturlige biologiske mangfoldet. I Norge ble vasspest første gang introdusert i Østensjøvannet i 1925. Her har den med ujevne mellomrom dannet massebestander. Siden har arten spredd seg til mange andre næringsrike vann på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag. Bildet viser måker, gjess og ender blant vasspest i Østensjøvannet.

Fiskemåke (Larus canus) har gjerne tilhold i jordbrukslandskapet.

Voksen sildemåke kjennetegnes av svart til gråsvart rygg og vingeoverside, orrange bein og hvit underside. Fuglen er vesentlig mindre, slankere og med spinklere nebb enn den til forveksling like svartbakken, som har vesentlig mer hvitt på vingespissene og som har rosa bein. Sildemåke er vanlig langs mesteparten av norskekysten og litt inn i landet. De nordnorske sildemåkene har siden ca. 1980 gått kraftig tilbake i antall, mens arten har økt i antall i syd. Sildemåka er overveiende en trekkfugl, som hovedsaklig overvintrer i Syd-Europa og Nord-Afrika. Likevel er det en av de første trekkfuglene som kommer om våren. Nordlig sildemåke som vises på bildet er en av tre underarter av sildemåke i Norge. Den har svart overside som er like mørk som vingespissene, mens den sørnorske underarten har en noe lysere overside enn de svarte vingespissene. Den hekker fra Sør-Trøndelag og nordover.

Polarmåke er en arktisk måke som blant annet hekker på Svalbard. Utenom hekketiden kan den sees langs norges kyst, mest i nord. Polarmåka er sammen med storjoen den eneste flygende predatoren av betydning på Svalbard. Den hekker gjerne i nærheten av og i sjøfuglkolonier. Bildet viser en voksen polarmåke på Svalbard.

Hettemåkene hekker i kolonier ved sjøen og i ferskvann. De fleste trekker sørover om vinteren.

Bildet viser en fliokk med ismåker og noen polarmåker som spiser på et kadaver, trolig av en hvithval, i drivisen. Ismåke er en høyarktisk art som oppholder seg i isfylte farvann hele året og som hekker i kolonier. Det er en middels stor måke med helhvit fjærdrakt, svarte bein og gult nebb med mørk basis. Arten har en sirkumpolar, arktisk utbredelse, og den er sjelden i global målestokk. Den globale hekkebestanden er anslått til ca. 14 000 par, der Svalbardbestanden er estimert til 1000-2000 par med størst tetthet i de nordlige og østlige delene av øygruppen. På grunn av artens sterke tilknytning til drivisen, og dens rolle som åtselfugl, kan ismåke være sårbare for endringer i forekomst og utbredelse av havis, og for å akkumulere høye nivåer av miljøgifter. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Polarlomvi og krykkje hekker ofte sammen i fuglefjell.

Bildet viser ismåker som spiser på et kadaver, trolig av en hvithval, i drivisen. Ismåke er en høyarktisk art som oppholder seg i isfylte farvann hele året og som hekker i kolonier. Det er en middels stor måke med helhvit fjærdrakt, svarte bein og gult nebb med mørk basis. Arten har en sirkumpolar, arktisk utbredelse, og den er sjelden i global målestokk. Den globale hekkebestanden er anslått til ca. 14 000 par, der Svalbardbestanden er estimert til 1000-2000 par med størst tetthet i de nordlige og østlige delene av øygruppen. På grunn av artens sterke tilknytning til drivisen, og dens rolle som åtselfugl, kan ismåke være sårbare for endringer i forekomst og utbredelse av havis, og for å akkumulere høye nivåer av miljøgifter. Kilde: Norsk Polarinstitutt.

Hettemåkene hekker i kolonier ved sjøen og i ferskvann. De fleste trekker sørover om vinteren.

En gråmåke står på en berghylle full av orange lavarter. Fuglemøkka er rik på nitrogen og dermed får nitrogenkrevende lavarter gode forhold.

Krykkje er den mest utpregede sjøfuglen av våre måker. Den hekker i kolonier og legger reir på små hyller i bratte fjellskrenter langs kysten vår. Den treffes fra Rogaland til Finnmark.

Snøugla er en av våre store og praktfulle ugler. Den er cirkumpolar og knyttet til treløs tundra og høyfjellsområder. I Norge hekker den uregelmessig, men dukker gjerne opp under gode smågnagerår. Fra rundt midten av 1980-tallet og frem til i dag har hekkefunnene blitt færre og mer uregelmessige i Norge hvor mangel på store smågnagerår i fjellet trolig er en viktig årsak. Snøugla er en av artene som trolig vil bli hardt rammet av klimaendringene. her prøver en fiskemåke å jage bort en snøugle.

Krykkje er den mest utpregede sjøfuglen av våre måker. Den hekker i kolonier og legger reir på små hyller i bratte fjellskrenter langs kysten vår. Den treffes fra Rogaland til Finnmark og Svalbard.