Lomvi hekker vanligvis i store antall i bratte klippevegger på øyer. I Norge finnes arten i fuglefjell langs lysten, fra Rogaland til Finnmark, samt på Bjørnøya og Svalbard. Bestanden langs kysten av Norge har hatt en katastrofal utvikling med kraftig reduksjon i antall fugler. De viktigste årsakene til dette er nedgang i relevante fiskebestander og drukning i fiskeredskaper, samt at arten også påvirkes negativt av oljesøl og klimaendringer. Bildet viser dykkende lomvi utenfor Hornøya.

Honningie som sanker nektar på løvetann i en veikant. Løvetann er en verdifull næringsplante for mange insekter om våren, før de fleste planter har beynt å å blomstre. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Sidensvans som spiser rognebær. Sidensvans er en trekkfugl som overvintrer i Midt- og Sør-Norge, men hekker i barskogene i Nord-Skandinavia og nord i Russland.

Fjellerke har karakteristiske, markerte hodetegninger i svart og gult tegninger på hode, hals og bryst. Hannen har to små, svarte "fjærhorn" på hodet. Arten er utbredt i mange fjellområder på den nordlige halvkule. I Norge er den en sparsomt forekommende over tregrensa, fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. I Sør-Norge opptrer den bare i karrige områder i høyfjellet. Det forventes at klimaendringer vil føre til at bestanden av fjellerke går tilbake, som følge av at skog- og viervegetasjon sprer seg nordover og høyere til fjells når temperaturen øker. Fuglen vil forsvinne fra mange områder der den lever i dag når vegetasjonen som lerka er avhengig av endres.

Jerpe er en liten spraglete gråbrun til rødbrun skogshøns, med antydning til hodetopp. Den lever vanligvis i fuktig granskog eller blaningsskog, med innslag av or. Jerpa er en monogam standfugl, som lever i par hele året. I Norge finnes den først og fremst i Øst-Norge og i Trøndelag.

Kanadagås er verden største gås, med en vekt på 5–7 kilo. Den er gråbrun med svart hode og hals med hvit strupeflekk. Kanadagjess hører opprinnelig hjemme i nordre del av Nord-Amerika. Den er innført til Norge, Sverige og flere andre europeiske land. Den er nå utbredt over store deler av Norge, og bestanden har enkelte steder blitt så stor at man har måttet sette i gang tiltak for å redusere antallet individer.

Fjæreplytt er en vadefugl på størrelse med en stær. Den er utbredt fra de arktiske deler av Canada og østover til Grønland, Island, Færøyene, Svalbard, Skandinavia og Vest-Sibir. I Sør-Norge hekker den spredt i høyfjellet. I Nord-Norge hekker den enkelte steder langs kysten, spesielt i Øst-Finnmark. På Svalbard er det en vanlig hekkefugl. Hunnen forlater kullet etter klekkingen, og hannen har eneansvaret for oppfostringen av ungene. Fjæreplytt er ofte tillitsfull og kan oppleves på nært hold.

Vannrikse er en uvanlig våtmarksfugl i Sør-Norge, som lever skjult i næringsrike våtmarksområder med høy vegetasjon, vanligvis i takrørskoger. Noen trekker sørover om vinteren, mens andre overvintrer på steder med åpent vann. Bildet viser en overvintrende fugl.

Lavskrika finner du i høyereliggende, eldre barskog østafjells i Sør-Norge og videre nordover til Troms og Finnmark. Lavskrika er en standfugl som er stasjonær i sitt territorium livet gjennom. Den har hatt tilbakegang de siste 50 årene.

Bildet viser lappmeis som hekker i ett spettehull i en gammel furu. Lappmeis har to separate hekkebestander i Norge. Hoveddelen av bestanden finnes i Finnmark og indre Troms, men det er også en liten bestand i nordlige deler av Hedmark og tilgrensede områder i Sør-Trøndelag og Oppland. Arten hekker for det meste i eldre furuskog.Arten er stand- og streiffugl. Kilde: Artsdatabanken.

Fjellvåk er ein mellomstor og bredvinget rovfugl med lys vingeunderside, mørke knokeflekker og mørke tverrbånd på halen. Den hekker først og fremst i fjell- og tundraområder. Bestanden varierer med tilgang på smågnagere, med oppgang etter år med mye lemen. Fjellvåken er trekkfugl, der de fleste fugler forlater Norge i oktober og kommer tilbake i april.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skog- og myrlandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte. Bildet viser en bjørn som ligger i myra og slapper av.

Huldrestry har vært utbredt i fuktige skoger på den nordlige halvkule, men grunnet blant annet tap av leveområder og forurensning har den i lang tid vært i tilbakegang. Lenger sør i Europa er den svært sjelden eller utdødd. I Sverige er huldrestry i sterk tilbakegang, og arten er allerede utdødd i Finland. Norge har mer enn 50 prosent av den Europeiske forekomsten og har dermed et særlig ansvar for å ta vare på arten. Denne forekomsten som er avbildet er en av Norges rikeste forekomster. Mer vanlig er det å finne enkelttråder på grantrær.

Lomvi hekker vanligvis i store antall i bratte klippevegger på øyer. I Norge finnes arten i fuglefjell langs lysten, fra Rogaland til Finnmark, samt på Bjørnøya og Svalbard. Bestanden langs kysten av Norge har hatt en katastrofal utvikling med kraftig reduksjon i antall fugler. De viktigste årsakene til dette er nedgang i relevante fiskebestander og drukning i fiskeredskaper, samt at arten også påvirkes negativt av oljesøl og klimaendringer. Bildet viser en lomvi, med Den Norske Opera i bakgrunnen

Musvåk er ein mellomstor og bredvinget rovfugl med jevnt brunfarget fjærdrakt og mange smale tverrbånd på halen. Den er en vanlig hekkefugl i skog og kulturlandskap i lavlandet i Øst-Norge, samt svært fåtallig i Trøndelag og Vest-Norge. Føden består hovedsakelig av smågnagere, slanger og frosk. Musvåk er en trekkfugl som overvintrer på kontinentet, men der enkelte fugler overvintrer i Sør-Norge.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte. Bildet viser en binne med fjorårsunger.

Villreinen lever i fjellområder i Sør-Norge. Nesten hele den europeiske bestanden av villrein lever her, noe som gjør den til en ansvarsart som vi er særlig forpliktet til å ta vare på. Opprinnelig fantes det villrein i hele landet, men mye har endret seg i løpet av de siste hundre årene. I Nord-Norge ble det en gradvis overgang til tamreindrift, mens villreinflokkene i Sør-Norge holdt på å bli utryddet på grunn av jakt. Utbygging og menneskelig aktivitet har ført til en oppsplitting av arealene villreinen kan bruke. Villreinen som tidligere kunne forflytte seg ganske fritt innenfor fire store sammenhengende fjellområder i Sør-Norge, bruker i dag 24 mer eller mindre adskilte områder. Presset på leveområdene har økt og pågår fortsatt. Sykdom og klimaendringer er også del av utfordringsbildet i dag. Villreinen blir ofte omtalt som fjellets nomade, siden det marginale og ustabile livsgrunnlaget i fjellet krever at villreinen ofte må forflytte seg over store avstander for å finne tilstrekkelig mat. Klima, vegetasjon, geografiske forhold og menneskelig aktivitet er avgjørende for hvor villreinen vandrer til ulike årstider. Bildet viser en kåt reinbukk og en simle i brubstiden om høsten..

Svarthalsdykker er en uvanlig skandinavisk fugl, som det er gjort noen få hekkefunn av i Norge. Den hekker normalt i næringsrike innsjøer i lavlandet, helst i kollonier med hettemåke. Bildet viser svarhalsdykker som fanger insekter på vannoverflaten.

Buskvikke er en svært sjelden plante som er en spesialist for varme kalkberg og urer. Arten har en tett lokalitetsgruppe i SØ-Norge i Te Porsgrunn, Bamble og Kragerø, innen ca 25 x 10 km. Innen dette området har den vært kjent fra litt over 30 lokaliteter, hvorav ca 15 er dokumentert etter 1980. Den er forsvunnet fra en rekke kjente lokaliteter på grunn av nedbygging, av veianlegg (bl.a. nye E18) med rassikring, og noe inngrep (hogst/tilplanting) i brattlendt skog. (kilde: www.artsdatabanken.no)

Flammekjuke lever i fuktig, eldre granskog på høy bonitet. Den er nedbryter på stubber og læger av gran, svært ofte på ved som på forhånd er angrepet av rødrandkjuke. Flammekjuke er en sørøstlig art som er svært sjelden i Norge. Kilde: Artsdatabanken.