Lomvi hekker vanligvis i bratte klippevegger på øyer. I Norge hekker arten i fuglefjell langs kysten, fra Rogaland til Finnmark, samt på Bjørnøya og Svalbard. Bestanden langs kysten av Norge har hatt en katastrofal utvikling med kraftig reduksjon i antall fugler. De viktigste årsakene til dette er nedgang i relevante fiskebestander og drukning i fiskeredskaper, samt at arten også påvrkes negativt av oljesøl og klimaendringer. Bildet viser døde og utsultete lomvi i vinterdrakt, med Den Norske Opera & Ballett i bakgrunnen.. Enkelte høster er det funnet mange døde lomvier som sannsynligvis er omkommet på grunn av matmangel.

Bildet viser skjærpiplerke som fanger en liten larve. Skjærpiplerke er en fugleart i erlefamilien. Den er litt større enn trepiplerke og heipiplerke og betydelig mørkere i fjærdrakten, som er gråbrun og spraglete. Skjærpiplerke er en vanlig hekkefugl langs kysten i Vest- og Nord-Europa., inkludert i Norge. Skjærpiplærke er delvis trekkfugl: En del overvintrer langs norskekysten, mens andre drar helt til Nordvest-Afrika. Kilde: Store norske leksikon.

Jerpe er en liten spraglete gråbrun til rødbrun skogshøns, med antydning til hodetopp. Den lever vanligvis i fuktig granskog eller blaningsskog, med innslag av or. Jerpa er en monogam standfugl, som lever i par hele året. I Norge finnes den først og fremst i Øst-Norge og i Trøndelag. .

Praktærfuglen er en arktisk dykkand i nær slekt med ærfugl. Hunnfuglen er svært lik ærfuglhunnen, mens hanner i praktdrakt har umiskjennelig orrangegul nebbknøl, lillarødt nebb og blålig isse og nakke. Praktærfugl hekker i de høyarktiske delene av Nord-Amerika og Russland, samt mer fåtallig på Grønland og Svalbard. Den er bare funnet hekkende ytterst få ganger i fastlands-Norge, men er relativt vanlig i Nord-Norge om vinteren. Bildet viser praktærfugl hann i praktdrakt.

Iberiaskogsnegl, også kalt brunsnegl, har spredd seg med jord og planter og blitt tallrik over store deler av Sør-Norge.

Fossekall er Norges nasjonalfugl. Den lever langs bekker og elver i hele Norge. Reiret plasseres alltid ved rennende vann, ofte på en fjellhylle, under broer o.l. Fossekallen kan dykke og svømme korte strekk under vann og bruker vingene til å svømme med.

Vannrikse er en uvanlig våtmarksfugl i Sør-Norge, som lever skjult i næringsrike våtmarksområder med høy vegetasjon, vanligvis i takrørskoger. Noen trekker sørover om vinteren, mens andre overvintrer på steder med åpent vann. Bildet viser en overvintrende fugl.

Ravner og brunbjørn, som nettopp har kommet ut av hiet. Fotografert i vill tilstand på vårsnø i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Stellerand hann. Stelleranda er en liten arktisk dykkand, med ganske lang stjert, flat isse og kantete hodeform. Hannen har karakteristisk fargerik praktdrakt, mens hunnen er mørkebrun. Den hekker på den russiske tundraen og har Øst-Finnmark som det største og eneste overvintringsområde i Norge. Bestanden som overvintrer i Europa er på mellom 10 000 og 15 000 individer, noe som er en 50 prosent nedgang på 10 år. I de senere årene har mellom 2000 og 3000 fugler overvintret i Øst-Finnmark. Noen overvintrer også i Østersjøen. Kilde: Artsdatabanken

Froskebitt er en vannplante som i Norge har få og fluktuerende forekomster, knyttet til utsatte vannmiljøer. Arten er funnet svært spredt i noen få dammer, tjern og stilleflytende elver, hovedsakelig sør i Øst-Norge. Den forekommer i middels eutroft til eutroft ferskvann og anses som tolerant overfor eutrofiering. Flere av forekomstene er dammer og små tjern som er utsatt for drenering og gjenfylling.

Jerpe er en liten spraglete gråbrun til rødbrun skogshøns, med antydning til hodetopp. Den lever vanligvis i fuktig granskog eller blaningsskog, med innslag av or. Jerpa er en monogam standfugl, som lever i par hele året. I Norge finnes den først og fremst i Øst-Norge og i Trøndelag.

Sidensvans som spiser rognebær. Sidensvans er en trekkfugl som overvintrer i Midt- og Sør-Norge, men hekker i barskogene i Nord-Skandinavia og nord i Russland.

Gulerla har en form som er ganske lik linerle, men med en gul underside og en mer olivenfarget overside. Hunnen har mattere farger og ryggen er mer grå enn hos hannen. Arten er utbredt over det meste av den Europa og i Alaska. Den er en insekteter som lever i åpent landskap, helst ved våtmarker og gjerne i tilknytning til beiteområder. Gulerle er en utpreget langdistanse-trekkfugl som overvintrer i tropisk afrika, kommer til Norge i mai og forlater landet igjen i september. Bildet viser en gulerle som sitter på en gjerdestolpe.

Stor salamander (Triturus cristatus) hunn speiler seg. Stor salamander er knyttet til næringsrike dammer og myrtjern. Utenfor forplantningssesongen kan en finne den på land i fuktige miljøer. Gjenfylling av dammer, forsuring, forurensning og utsetting av fisk er noen av faktorene som har resultert i at den har vært i stor tilbakegang i Norge og verden forøvrig.

Froskebitt er en vannplante som i Norge har få og fluktuerende forekomster, knyttet til utsatte vannmiljøer. Arten er funnet svært spredt i noen få dammer, tjern og stilleflytende elver, hovedsakelig sør i Øst-Norge. Den forekommer i middels eutroft til eutroft ferskvann og anses som tolerant overfor eutrofiering. Flere av forekomstene er dammer og små tjern som er utsatt for drenering og gjenfylling.

Fiskeørna er en sommergjest til Norge, som kommer til landet i april. Ørna helst hekker i gamle furutrær ved fiskerike vann og langs kysten. Her livnærer den seg av fisk som fanges ved stupdykking. Bildet viser en voksen fiskeørn i flukt.

Villreinen lever i fjellområder i Sør-Norge. Nesten hele den europeiske bestanden av villrein lever her, noe som gjør den til en ansvarsart som vi er særlig forpliktet til å ta vare på. Opprinnelig fantes det villrein i hele landet, men mye har endret seg i løpet av de siste hundre årene. I Nord-Norge ble det en gradvis overgang til tamreindrift, mens villreinflokkene i Sør-Norge holdt på å bli utryddet på grunn av jakt. Utbygging og menneskelig aktivitet har ført til en oppsplitting av arealene villreinen kan bruke. Villreinen som tidligere kunne forflytte seg ganske fritt innenfor fire store sammenhengende fjellområder i Sør-Norge, bruker i dag 24 mer eller mindre adskilte områder. Presset på leveområdene har økt og pågår fortsatt. Sykdom og klimaendringer er også del av utfordringsbildet i dag. Villreinen blir ofte omtalt som fjellets nomade, siden det marginale og ustabile livsgrunnlaget i fjellet krever at villreinen ofte må forflytte seg over store avstander for å finne tilstrekkelig mat. Klima, vegetasjon, geografiske forhold og menneskelig aktivitet er avgjørende for hvor villreinen vandrer til ulike årstider. Bildet viser en stor reinbukk i brunstiden om høsten.

Lomvi hekker vanligvis i bratte klippevegger på øyer. I Norge hekker arten i fuglefjell langs kysten, fra Rogaland til Finnmark, samt på Bjørnøya og Svalbard. Bestanden langs kysten av Norge har hatt en katastrofal utvikling med kraftig reduksjon i antall fugler. De viktigste årsakene til dette er nedgang i relevante fiskebestander og drukning i fiskeredskaper, samt at arten også påvrkes negativt av oljesøl og klimaendringer. Bildet viser lomvier som ankommer fuglefjell i kraftig snøvær tidlig om våren.

Bildet viser en lappsurv hann som synger. Lappspurv er knyttet til tundraen. I Norge hekker den i fjellområdene i Sør-Norge, mens den i Nord-Norge også hekker ute ved kysten. Arten opptrer i hekketiden på åpne, ofte nokså karrige, områder særlig i vierregionen. Fugler som hekker i Norge overvintrer trolig i steppeområder i Russland og Asia. Kilde: Artsdatabanken

Snøugla er en av våre store og praktfulle ugler. Den er cirkumpolar og knyttet til treløs tundra og høyfjellsområder. I Norge hekker den uregelmessig, men dukker gjerne opp under gode smågnagerår. Fra rundt midten av 1980-tallet og frem til i dag har hekkefunnene blitt færre og mer uregelmessige i Norge hvor mangel på store smågnagerår i fjellet trolig er en viktig årsak. Snøugla er en av artene som trolig vil bli hardt rammet av klimaendringene. På bildet ser du en snøugle jaktende på smågnagere.