Kammarimjelle i blomstring. Kammarimjelle har gått sterkt tilbake de siste hundre år som følge av intensivering av jordbruket og opphør av beite og slått. Planten vokser på tørre enger, beiter, krattskog og langs aktivt skjøttede veikanter på baserik grunn. Arten er nær ved å dø ut i Norge. Den vanligste varianten har purpurrøde blomster, men det finnes også en gul variant som vokser i Horten kommune.

Skogranke fra bekkekløften Bergdøla. I Norge vokser skogranke kun i Gudbrandsdalen. Den trives i fuktige miljøer.

Bildet viser Jan Ingar Båtvik fra Østfold ringmerkingsgruppe som er i gang med å merke havørnungen på Håøya. Forhåpentligvis vil merkingen vise hvor ungfuglene tar veien. En unge er funnet igjen så langt, men dessverre skutt i Sør-Sverige. Hvert år ringmerkes omlag 250.000 ville fugler i Norge. Det gir oss viktig kunnskap om fuglenes bevegelser og miljøet de lever i.

Bildet viser en larve av eremitt som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Boltit er en trekkfugl som vi kan finne i høyfjellet i Norge. Best liker boltiten fjellplatå med kort vegetasjon. Boltiten har omvendt kjønnsorden hvor det er hunnen som har de flotteste fargene og hannen tar det meste av ungepasset. Den kan være svært tillitsfull på hekkeplassene. DEn vil trolig få begrenset sitt utbredelsesområde etter hvert som klimaendringene gjør seg gjeldende.

Bildet viser et ungt individ av lemen. Lemen er en smågnager i hamsterfamilien. Den er mest vanlig i fjellet. Lemen utgjør en viktig næringskilde for rovdyr, rovfugler og ugler. Arten har et svært høyt reproduksjonspotensiale, da dyrene kan ha en kullstørrelsen på 8-10 unger og få 3-5 kull i løpet av en sommer. Bestanden varierer syklisk og ofte med 3-4 år mellom hvert toppår, med svært lav tetthet i årene mellom bestandstoppene. I gode lemenår kan man se hundrevis av dyr i fjellet. Lemen en ansvarsart for Norge siden en betydelig del av verdensbestanden lever i Norge.

Kartlegging av spor etter oter, som har beveget seg i løssnø langs vassdraget og fisket i frostfrie kulper. Oter er et semi-akvatisk, nattaktivt rovpattedyr i mårfamilien. Den er et smidig, langsmalt dyr med korte bein, lang, muskuløs hale og lysebrun pels. Den har en lengde på 50-100 cm. Oteren er sterkt tilpasset et liv i vann, og holder seg nesten alltid nær vann. Oteren trives både i langsomtrennenede elver, langs havstrender og i innsjøer. Oterens diett består hovedsak av fisk, men også krepsdyr, amfibier, fugler, smågnagere og haredyr blir spist. Oteren har gått sterkt tilbake i Europa på grunn av miljøgifter, vannreguleringer og påkjørsel av biler når oteren krysser veier. Verdifull pels og skuddpremier satte også oterbestanden i fare. Oteren ble totalfredet i Norge i 1982.

Bildet viser blant annet fossenever og lungenever på gran i en fossesprutsone. Fossenever er en sjelden lavart som er knyttet til lokaliteter med høy luftfuktighet. Arten har sin hovedutbredelse langs kysten fra Trøndelag til Troms, men finnes også i enkelte fuktige bekkekløfter på Østlandet. I bekkekløftene på Østlandet kan vi finne fossenever i velutviklede fossesprøytsoner, og disse er en utforming av boreal regnskog og har flere arter felles med de boreale regnskogene i Midt-Norge. Lungenever er en signalart for disse miljøene. I bakgrunnen kan fossen sees.

Hvitmureblomstring på Munkesletten. Hvitmure finnes i Norge bare noen få steder innerst i Oslofjorden. Her vokser den på strandenger, strandberg og kalkrike enger.

Legevendelrot vokser i nokså til meget tørr grasmark, ofte på grunnlende og oftest på noe baserik grunn. Legevendelrot er en gammel kulturplante og sannsynligvis innført i Norge, men godt før 1800 (kanskje middelalderplante). Den er knyttet til eldre kultursteder, ofte tidligere klosterplasser og tidligere kirkegods.

Omsetning av tømmer i Moss havn. Transport av tømmer mellom land innebærer en stor risiko for spredning av fremmede uønskede arter som følger med på lasset. Import av tømmer til Norge kan således være en inngangsport for fremmede arter som kan true norsk natur.

Kortnebbgås hekker i arkisk tundra på Grønland, Island og Svalbard, og overvintrer i Storbritania og langs Vadehavet fra Belgia til Danmark. Titusenvis av kortnebbgjess passerer Fastlands-Norge under trekket og raster flere steder, spesielt i Midt-Norge. Kortnebbgås er mindre og mer kompakt bygd enn de fleste andre grå gjess. Arten kjennetegnes av rosa bein, kort og mørkt nebb (litt rosa), mørkt hode, kort hals og lys blågrå vingeoverside og rygg.

Tyvjoen er den vanligste av joene i Norge og hekker langs hele kysten vår, men mer vanlig nordover. I Nord-Norge forekommer den også innover i fjellstrøk. Tyvjoen hekker ofte i tilknytning til sjøfuglkolonier hvor den jager og stjeler byttet fra andre sjøfugler, men enkelte lever også av å ta egg og unger fra andre fuglearter. Hvis tyvjoen blir forstyrret på hekkeplassen vil den ofte spille såret ved å gå på bakken og slå med vingene, eller den prøver å jage inntrengere ved å angripe de fra luften. Her er det en hvilende tyvjo på et lite isflak utenfor Kronebreen i Kongsfjorden på Svalbard.

Flytegro er en flerårig vannplante i vassgrofamilien, som er svært svært sjeldent forekommende i Norge. I nyere tid er den bare er funnet i noen få innsjøer i Nordmarka og Lillomarka ved Oslo og noen dammer ved Larvik og Fredrikstad. Der de finnes kan de imidlertid gjerne opptre i massebestander på mange tusen planter. Arten vokser på relativt grunt vann og blir opptil 1 m høy, med blader og blomster som flyter på overflaten. Blomstene er hvite, med gul flekk ved basis av kronbladene. Arten er fredet i Norge.

Grønnfink (Cardualis chloris) er en av våre vanlige fuglerter, som overvintrer i Norge. Bildet er tatt på foringsplass.

Stillits er en fåtallig hekkefugl i kulturlandskap og løvskog i Sydøst-Norge. Det er en av våre mest fargerike fugler. Arten har blitt vanligere de siste 15-20 årene, sannsynligvis som følge av klimaendringer. Bildet er tatt på foringsplass.

Storken er lett gjenkjennelig med sin lange hals og nebb og svarte og hvite fjærdrakt. Den hekker i åpent kulturlandskap med våtmark i store deler av Europa nord til Skåne i Syd-Sverige. Reiret plasseres på hustak, piper, kirketårn, telefonstolper, i trær ol.l. Storken opptrer iblant også på steif i Norge, og er til og med registrert overvintrende. Arten overvintrer normalt i tropisk Afrika.

Restaurering av meandrerende bekkeløp, med terskler og dammer, som tidligere er lagt i rør. Et slikt tiltak bidrar til å rense forurenset vann, gjenskape verdifulle våtmarksmiljøer og gi nye naturopplevelser. Her plantes ut ønsket våtmarksvegetasjon, med den sjeldne planten stautstarr / rankstarr, som har gått kraftig tilbake på grunn av grøfting, utfylling, endret vannstand og oppdyrking av kantsoner. Planten vokser på rikmyr og rike strandsone langs ferskvann i lavereliggende strøk av Øst-Norge.

Biolog som kartlegger floraen i kalkrike strandberg og slåttenger i indre Oslofjord. Her er floraen bl.a. karakterisert av store mengder aksveronika (Veronika spicata), som har sin hovedforekomst i Norge nettopp her.

Gul hornvalmue er en to til flerårig urt med gule blomster og lang, hornaktig kapsel. Planten vokser på åpen sand og grus noen få steder langs kysten i Sørøst-Norge. Gul hornvalmue er forsvunnet fra mange av sine tidligere kjente forekomster og er totalfredet i Norge. Bildet viser gul horvalmue på sandstrand på Søndre Søster i Ytre Hvaler nasjonalpark.