Liten bloddråpesvermer lever på enger. Arten har gått sterlt tilbake på grunn av engene gror igjen, gjødsles for grasproduksjon eller bygges ned. Liten blodddråpesverker har erteplanter som vertsorganisme. Her en liten bloddråpesvermer på en timotei.

Mørk jordhumle som sanker nektar på bakkekløver. Bakkekløver er en erteplante som bare vokser naturlig på Hovedøya i Oslo. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Blomsterrike enger har en rikt insektfauna. Her sommerfuglen engsmyger på en tirilrunge (Lotus corniculaus).

Russesvalerot som er i ferd med å utkonkurere verneverdig og artsrik vegetasjon på åpen grunnlendt kalkmark, der blodstorkenebb er en karakterplante. Russesvalerot er en fremmed plante som har blitt et stort problem på øyene i indre Oslofjord. Den er svært ekspansiv og danner tette bestander på kalkrike enger, grunnlendt kalkmark, strandberg, kantkratt og rasmark. På den måten truer det biologisk svært verdifulle miljøer. Arten er svært vanskelig å bekjempe.

Vinterstand av russesvalerot med åpne rimdekte frukter, som har spredd sine frø. Russesvalerot er en fremmed plante som har blitt et stort problem på øyene i indre Oslofjord. Den er svært ekspansiv og danner tette bestander på kalkrike enger, grunnlendt kalkmark, strandberg, kantkratt og rasmark. På den måten truer det biologisk svært verdifulle miljøer. Arten er svært vanskelig å bekjempe.

Fremmede plantearter som innebærer en økologisk risiko er i økende grad i ferd med å etablere seg og spre seg på hogstflater, spesielt i nærheten av bebyggelse og jordbrukslandskap med store mengder fremmede arter. Dette er i ferd med bli et betydelig økologisk problem som skogbruket bør ha fokus på, siden de fremmede planteartene kan bli så tallrike at de endrer den stedegene vegetasjonen og spre seg videre til andre nyetablerte hogstflater. Bildet viser kanadagullris som har etablert seg på en hogstflate. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting.

Bildet viser anlagt blomstereng domintert av prestekrage og rødkløver langs Havnepromenaden i Oslo sentrum. Undersøkelser har vist at dette er attraktive områder for humler, solitære bier og andre pollinatorer kort tid etter anleggelse.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Dagfiol er fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den har trolig kommet inn som hagestaude før midten av 1800-tallet og forekommer i dag i store deler av Norge. Arten er en relativt storvokst urt, rikelig frøformering og har evnen til å fortrenge stedegen vegetasjon. Dagfiol kan opptre i store mengder i veikanter, jernbanekanter, industritomter og annen skrotemark i vid betydning, samt i gjengroende grasmark og eng. Noen steder i indre Oslofjord, slik som her på Nakholmen, invaderer den strandenger og strandberg med biologisk verdfiull naturlig vegetasjon.

Flytegro er en flerårig vannplante i vassgrofamilien, som er svært svært sjeldent forekommende i Norge. I nyere tid er den bare er funnet i noen få innsjøer i Nordmarka og Lillomarka ved Oslo og noen dammer ved Larvik og Fredrikstad. Der de finnes kan de imidlertid gjerne opptre i massebestander på mange tusen planter. Arten vokser på relativt grunt vann og blir opptil 1 m høy, med blader og blomster som flyter på overflaten. Blomstene er hvite, med gul flekk ved basis av kronbladene. Arten er fredet i Norge. Bildet viser en mindre del av en masseforekomst.

Vasstelg er en sjelden bregne som vokser i rik sumpskog eller næringsrike vannkanter i lavlandet. Arten er i tilbakegang. Her vokser den i kanten av en takrørsump.

En turgåer som lener seg mot en vakker lønn mens han skuer ut over en fantastisk utsikt over indre Oslofjords øyrike. I bakgrunnen ser man Hovedøya, Lindøya, Gressholmen, Rambergøya og Nesoddtangen bakerst. Ekebergskråningen og disse øyene har en svært verneverdig og unik flora og fauna i norsk sammenheng.

Marin forsøpling har blitt et stort miljøproblem. I mange småbåthavner er det benyttet isipor som flyteellement. Isoporen vil etterhvert smuldre opp, løsne og spre seg og derfor bidra til et forsøplingen. Bildet viser en småbåthavn der isopor er benyttet som flyteellement på bryggene.

Kongshavn naturminne er vernet grunnet sine geologiske verdier. Formålet med fredningen er å verne en viktig lokalitet for forståelse av Oslofeltets fossilførende bergarter. Lokaliteten viser en viktig profil gjennom øverste del av mellomordovicium og underste del av overordovicium. De samme stratigrafiske lagene er representert noe lenger nord ved Lagmannsholmen. De to lokalitetene viser en noe forskjellig utvikling av miljøet og tilhørende fossiler selvom den geografiske avstanden mellom dem er relativt liten. Lokaliteten har høy forskningsverdi. Kilde: Utkast til verneplan for fossilforekomster i Oslofeltet. Fylkesmannen Oslo og Akershus 1985.

Bulkemispel er en opptil 5 meter høy langlevd busk med stor bærproduksjon som stammer fra Kina. Bladene er ganske store og har nedsenkete nerver, noe som gjør at bladene får en bulkete form. Arten var en meget populær hagebusk, trolig på 1900-tallet, men er nå forbudt å plante og omsette til videre dyrkning fordi den er vektor for sjukdommen pærebrann på ville og dyrkete frukttrær. Arten har likevel regelrett eksplodert ut i norsk natur siden 1980. Arten er nå solid etablert i alle kystfylker nord til og med Sør-Trøndelag. Arten har et stort potensiale for videre lokalspredning og fortetning, sjøl om dyrkningen i hager nå langt på vei er opphørt. Bulkemispel etablerer seg i en lang rekke kratt- og skogtyper. Den fortrenger andre busker, etablerer et busksjikt i naturtyper som ikke naturlig har slikt, kan tenkes å forstyrre balansen mellom planter med saftige frukter og de fugler som utnytter og sprer dem, og den er vektor for en alvorlig plantesykdom (pærebrann). Kilde: Artsdatabanken.

Henting av kildesortert avfall fra husholdninger er et viktig bidrag til sirkulær økonomi.

Opfylling av masser kan føre til grunnbrudd og påfølgende skade på inntillliggende natur. Her har grunnbrudd medført omfattende utglidning av masser i et bekkeløp. Elvekanten på den ene siden av bekken er i dette tilfellet hevet med 2 meter.

Bulkemispel er en opptil 5 meter høy langlevd busk med stor bærproduksjon som stammer fra Kina. Bladene er ganske store og har nedsenkete nerver, noe som gjør at bladene får en bulkete form. Arten var en meget populær hagebusk, trolig på 1900-tallet, men er nå forbudt å plante og omsette til videre dyrkning fordi den er vektor for sjukdommen pærebrann på ville og dyrkete frukttrær. Arten har likevel regelrett eksplodert ut i norsk natur siden 1980. Arten er nå solid etablert i alle kystfylker nord til og med Sør-Trøndelag. Arten har et stort potensiale for videre lokalspredning og fortetning, sjøl om dyrkningen i hager nå langt på vei er opphørt. Bulkemispel etablerer seg i en lang rekke kratt- og skogtyper. Den fortrenger andre busker, etablerer et busksjikt i naturtyper som ikke naturlig har slikt, kan tenkes å forstyrre balansen mellom planter med saftige frukter og de fugler som utnytter og sprer dem, og den er vektor for en alvorlig plantesykdom (pærebrann). Kilde: Artsdatabanken.

OMBYGG er en del av en sirkulær ressursterminal, et byggevarehus og mellomlagringstilbud for brukte byggevarer. Ombruk av byggevarer utgjør et viktig bidrag for å ivareta miljø, natur, og naturressurser, og er en nødvendig del av det grønne skiftet. Ombruksbransjen gir også grønne jobber og muligheten til økonomiske besparelser i en bransje som nå har store utslipp knyttet til materialforbruk- og samtidig skaper enorme mengder avfall. Vi kan bruke kvalitetsvarer på nytt i steden for å kaste dem.