Lodnefiol er knyttet til halvåpne løvskoger, helst på kalkrik berggrunn, og blomstrer tidlig om våren. De fleste norske funn er gjort i Oslo, Hole, Horten og på Jeløya.

Privatisering, slitasje og andre inngrep er ofte et problem der verdifulle naturområder er omgitt av boligbebyggelse. Bildet viser slike inngrep som har skjedd i kanten av et naturreservat.

Oslo kommune har investert i busser som skal bidra med mindre utslipp av drivhusgasser og mindre lokal luftforurensning enn ordinære busser som går på diesel. Denne bussen går på biogass.

Glasopor skumglass er et bygningsmateriale laget av resirkulert emballasjeglass og består av 20 % glass og 80 % prosent luft. Glasopor brukes som isolasjonsmateriale og lettfyllingsmateriale for vanskelige grunnforhold. Glasopor transporteres lett med rennende vann og vannstrømmer ut i naturen. Det inebærer at store mengder glasopor samles enkelte steder i naturen, som på enkelte strender i indre Oslofjord, og endrer de naturlige forholdene der. Det kan forventes at mengden gasopor i naturen vil øke vesentlig hvis ikke man finner måter å unngå spredningen, siden bruken av materialet har økt betydelig. Miljøeffekten av dette er foreløpig lite kjent, men spredning av materialet i naturen er å anse som en form for forsøpling.

Besk kastanjemusserong danner mykorrhiza med furu, i tørr kalkfuruskog. Arten er sterkt konsentrert til Oslo-Asker-Ringerike-området der den lokalt har store bestander.

Restaurering av meandrerende bekkeløp, med terskler og dammer, som tidligere er lagt i rør. Et slikt tiltak bidrar til å rense forurenset vann, gjenskape verdifulle våtmarksmiljøer og gi nye naturopplevelser. Her plantes ut ønsket våtmarksvegetasjon, med den sjeldne planten stautstarr / rankstarr, som har gått kraftig tilbake på grunn av grøfting, utfylling, endret vannstand og oppdyrking av kantsoner. Planten vokser på rikmyr og rike strandsone langs ferskvann i lavereliggende strøk av Øst-Norge.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Privatisering, slitasje og andre inngrep er ofte et problem der verdifulle naturområder er omgitt av boligbebyggelse. Bildet viser slike inngrep som har skjedd i kanten av et naturreservat.

Bildet viser en frøblanding bestående av frø fra 8-10 forskjellige engplanter fra Øst-Norge. Hvis man har tilgang til frø fra naturlig hjemmehørende engplanter kan man etablere naturlig blomstereng, tilpasset forholdene og det biologiske mangfoldet på stedet.

Svalerot er funnet/dokumentert to ganger i Ak Oslo på 1860-tallet. Det kan dreie seg om indigene forekomster (de nærmeste kjente er ved Göteborg), men det kan også være rester fra dyrkning som medisinplante. I så tilfelle har den trolig vært i landet før 1800. Det er ingen funn de siste 145 år. (Kilde www.artsdatabanken.no)

Mudring, spregning og deponering av masser i fjordsystemer kan medføre betydelige miljø- og helsekonsekvenser. Her pågpår arbeider i forbindelse med utvidelse av farleden i indre Oslofjord, der det har vært mye debatt omkring trykkbølgenes effekter på dyreliv og faren for spredning av miljøgifter. Her mudres det.

Speilinger av båt i vann en tidlig morgen langs Oslos havnebasseng.

Blærestarr vokser i Norge bare i Oslo, Asker, Bærum og Gran kommuner. Hovedforekomstene ligger i tilknytning til Sørkedalsvassdraget med Bogstadvatnet. Arten er knyttet til rik starrsump og vasskanter, en mer sjelden gang til rikmyr (ref. Artsdatabanken).

Steinhumle som søker nektar på hageplanten ullsalvie. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken

Store gamle trær utgjør ofte svært verdifulle miljøer for et stort antall arter knyttet til gamle og hule trær, bl.a. er det endel truede arter av inseker, sopp, moser og lav som lever i hule eiker.

Gjenstander som kastes i havet er et økende globalt forurensingsproblem. Her en flaske.

Dyp bekkekløft er et verdifullt miljø for mange fuktighetskrevende lav- og mosearter. Gammel skog med død ved bidrar til å øke mangfoldet.

Frodige løvskoger langs elver er et verdifulle miljøer for mange fuktighetskrevende lav- og mosearter. Gammel skog bidrar til å øke mangfoldet.

Dykkende toppand (Aythya fuligula) hann.

Rikmyrsig med planten hårstarr (Carex capillaris). Arten er knyttet til kakrike myrer og kilder, og er sjelden i lavlandet.