Engryllik er en langlevd flerårig, mattedannende plante fra Sør- og Mellom-Europa og Vest-Asia. Den har sterk klonal vekst og spres effektivt med frø. Arten er etablert i Norge på semi-naturlig eng og åpen grunnlednt kalkmark, der den ser ut til å fortrenge stedegen vegetasjon, I 1953 ble engryllik funnet på øya Malmøykalven i Oslo og har siden spredd seg til nærliggende øyer i Oslo og Nesodden.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er planten fotografert ved Bondivann i Asker.

Bekjempelse av planten russesvalerot (Vincetoxicum rossicum), ved luking og siden transport til forbrenning. Russesvalerot er en fremmed plante som er introdusert til Osloområdet fra Sydøst-russland eller Ukraina for over 100 år siden. I dag danner den tette bestander på flere av øyene i indre Oslofjord og konkurerer ut verdifull engvegetasjon. Den fremmede planten er derfor blitt en stor trussel mot unike naturverdier.

Blåklokke er en typisk plante i artsrike slåttemarker.

Bildet viser en steinhumle hann som søker nektar på ormehole. Ormehode er en verdifull næringsplante for humler. Ormeholde regnes som en fremmed plante, som trolig har kommet til landet allerede i middelalderen. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken

Mogop er en ca. 10 cm høy klokkeformet og hårete flerårig plante i samme slekt som kubjelle. Planten er først opprett og senere nikkende. Blomsten er hvit inni og fiolett på utsiden. Den trives best på tørre steder i fjellet, men kan også vokse på furumoer med sandholdig jord og kalkfuruskog. Mogop spirer og blomstrer like etter snøsmeltingen om våren og forsommeren. De forventes nedgang i artens populasjonsstørrelse som følge av at klimaendringer medfører heving av skoggrenser og annen forflytting av vegetasjonsbelter som fortrenger planten. Bildet viser en blomstrende mogop.

Bildet viser blåklokke og bølgemåler. Blåklokke er en flerårig plante med smale stengelblad, nyre- eller hjerteforma grunnblad. Den blir 10-40 cm høy ogblomstrer med blå klokker fra juli til september. Blåklokke trives i åpen mark med næringsfattig, skrinn og gjerne sur jord. Den er utbredt over hele landet opp til 2.050 moh. Bølgemåler er en middels stor sommerfugl i gruppen egentlige målere (Geometridae). Forvingen er trekantet med spisse forhjørner, et bredt, mørkere tverrbånd i midten og en rund, mørk flekk nær fremkanten. Bølgefly har en ganske kort flygetid i juli og august.

Geitrams er en høy og smal plante som er nitrogenelsende. Spesielt liker den steder rundt utedoer, fjøs, veikanter og på skrotemark. Geitrams liker seg spesielt på branntomter. Planten er vanlig i hele Norge.

Fargemyske er en Øst-Europeisk og Vest-Sibirsk plante i maurefamilien, som vokser i lysåpne tørrbakker, kalkberg og hei. Arten var tidligere bare kjent viltvoksende ved Østensjøvannet i Oslo. Det ble imidlertid ikke gjenfunnet her etter 1937. Man regnet arten lenge som utryddet fra Norge, inntil noen få individer ble funnet på Jeløya i 2005. Dette er i dag eneste kjente voksested for arten i Norge. Bildet viser blomster av fargemyske, som besøkes av en liten sommerfugl.

Oslosildre er en sjelden plante knyttet til kulturlandskap og strandenger som Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ta vare på. I Norge finnes arten bare i indre Oslofjord. Arten er knyttet til kalkrike strandberg og tørrenger. Arten er sterkt utsatt for gjengroing, og har trolig gått tilbake som følge av opphør av skjøtsel og gjengroing av enger.

Beitemark med solblom (Arnica montana). Solblom er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. For hardt hestebeite kan imidlertid være skadeling for planten og de mange insekter som lever av planten.

Ugjødsa slåttemark med store mengder av de kravstore plantene brudespore (Gymnadenia conopsea) og solblom (Arnica montana). Solblom er skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. Slåtteengene på plassen Mikkelsrud har en av landets største forekomster av denne verneverdige planten.

Skogskjegg er en høyvokst flerårig plante i rosefamilien med hvite blomster, som hører naturlig hjemme sør i Europa og deler av Asia og Nord-Amerika. Skogskjegg er en populær hagestaude som har vært dyrka i norske hager i ca 200 år. Arten er nå etablert i alle fylker nord til og med Troms, og fyller nesten sitt potensielle areal, men med stort potensial for videre fortetting. Den naturaliseres i stort omfang i nesten alle friske til fuktige, middels til meget næringsrike skogtyper og er meget ekspansiv, med effektiv fortrengning av stedegne arter. Kilde: Artsdatabanken.

Salturt er en lforholdsvis liten plante med tykke stengler. Den vokser på leir- og sandstrender langs store deler av kysten vår opp til Troms.

Dragehode (Dracocephalum ruyschiana) er en fredet plante som Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på, da Norge har en stor del av arten forekomst. Den er knyttet til ugjødsla enger og småbiotoper i kulturlandskapet og er truet av gjengroing og utbygging. På bilde fra en åkerholme.

Pepperrot er en fremmed grønnsaksplante som ser ut til å bli en invaderende art. Den sprer seg hovedsakelig vegetativt og med forflytning av jordmasser, men også i noe grad med frø. Pepperrot har i hovedsak etablert seg langs veikanter, jernbanekanter og skrotemark, men har også enkelte steder spredd seg inn i blomsterenger, grunnlendt kalkmark, åkerkanter, flomsoner, tangvoller og brakkvassenger. Det er en storvokst plante, med breie blader som danner tette bestander og effektivt konkurerer ut annen vegetasjon. Bildet viser pepperrot langs en veikant.

Orkideen flueblom er en sjelden plante som vokser i kalkskog kun få steder i landet. Den har blomster som både ligner og lukter som en gravevepshunn. Samtidig med at blomstene springer ut klekkes gravvepshannen. De farer rundt på jakt etter en make, men finner bare flueblomsten, drar fra blomst til blomst, og resultatet blir bestøvning.

Bildet viser et eksempel hvor den fremmede arten skogskjegg har fulgt med massene som har blitt tilført for å lage en sti. Dårlig kontroll med hvor massene kommer fra og hva de inneholder er en av de vanligste årsakene til at mange fremmede arter sprer seg. Skogskjegg er en høyvokst flerårig plante i rosefamilien med hvite blomster, som hører naturlig hjemme sør i Europa og deler av Asia og Nord-Amerika. Skogskjegg er en populær hagestaude som har vært dyrka i norske hager i ca 200 år. Arten er nå etablert i alle fylker nord til og med Troms, og fyller nesten sitt potensielle areal, men med stort potensial for videre fortetting. Den naturaliseres i stort omfang i nesten alle friske til fuktige, middels til meget næringsrike skogtyper og er meget ekspansiv, med effektiv fortrengning av stedegne arter. Kilde: Artsdatabanken.

Kalkberg med flere krevende og lyselskende skorpelav. Her er bergveggen i ferd med å gro igjen med syrinbusker (innført art) og annet kratt, en stor trussel mot flere rødlistede lavarter.

Bakkeknapp i blomst. Bakkeknapp er en flerårig urt i kardeborrefamilien. Stilken har motsatte blad, som vanligvis en til to ganger parfliket og smale. Den blomstrer fra juli til august med violette blomster som sitter samlet i korg, der de ytre blomstene er betydelig større enn de innerste. Bakkeknapp er en attraktiv plante for pollinatorer. Bakkeknapp er knyttet til tørre, kalkrike bakker. Arten er kjent fra noen få lokaliteter i Oslofjorden og Hvaler, med bare et fåtall individer. Arten vurderes under noe tvil som naturlig hjemmehørende i Norge. Kildre: Artsdatabanken.