Skjøtsel med vårbrenning av gammelt gras på kubeite. På den måten blir beitet bedre og fortere grønt om våren slik at dyrene raskt kan settes på. Fjerning av gammelt gras kan også være positivt for artsmangfoldet.

Storfebeitet kalkfuruskog. Beite var vanlig i kalkskogene våre tidligere og gir halåpne skoger som er gunstig for flere karplanter og sopp. I dag er denne type skjøtsel nesten opphørt.

Fra å ha ca 70 kjente lokaliteter med honningblom i Norge har vi i dag bare tre kjente forekomster igjen. På Asmaløy i Hvaler kommune finnes våre tre siste lokaliteter med honningblom. For å ta vare på orkideen blir det gjennomført skjøtsel på lokalitetene for å sikre fortsatt eksistens. Her er det Statens naturoppsyn som slår høyvokst mjødurt i et forsøk på å redusere forekomsten av mjødurt rundt den ene av forekomstene med honningblom. Honningblom er knyttet til tuete rikmyrer, fuktige, kalkrike slåtte- og beitemarker, frodige enger med høy grunnvannstand og til strandenger over skjellsand. Den utkonkurreres fort av høye vekster ved gjengroing etter opphørt hevd.

Urterike kalktørrenger med lang kontinuitet med vårbrenning for å bedre beite. Brann som skjøtsel er gunstig for flere krevende arter, men er i dag lite brukt. Tepper med marianøkleblom preger enga tidlig i sesongen.

Fra å ha ca 70 kjente lokaliteter med honningblom i Norge har vi i dag bare tre kjente forekomster igjen. På Asmaløy i Hvaler kommune finnes våre tre siste lokaliteter med honningblom. For å ta vare på orkideen blir det gjennomført skjøtsel på lokalitetene for å sikre fortsatt eksistens. Her er det Statens naturoppsyn som slår høyvokst mjødurt i et forsøk på å redusere forekomsten av mjødurt rundt den ene av forekomstene med honningblom. Honningblom er knyttet til tuete rikmyrer, fuktige, kalkrike slåtte- og beitemarker, frodige enger med høy grunnvannstand og til strandenger over skjellsand. Den utkonkurreres fort av høye vekster ved gjengroing etter opphørt hevd.

Urterike kalktørrenger med lang kontinuitet med vårbrenning for å bedre beite. Brann som skjøtsel er gunstig for flere krevende arter, men er i dag lite brukt. Her ses en brannskadet ask i kant av enga.

På Asmaløy i Hvaler kommune finnes våre tre siste lokaliteter med honningblom. For å ta vare på orkideen blir det gjennomført skjøtsel på lokalitetene for å sikre fortsatt eksistens. Her er det Statens naturoppsyn som slår høyvokst mjødurt i et forsøk på å redusere forekomsten av mjødurt rundt den ene av forekomstene med honningblom.

Skjøtsel med vårbrenning av gammelt gras på kubeite. På den måten blir beitet bedre og fortere grønt om våren slik at dyrene raskt kan settes på. Fjerning av gammelt gras kan også være positivt for artsmangfoldet.

Marianøkleblom (Primula veris) er en typisk kulturlandskapsplante, som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel og gjengroing av enger og hagemarker. Den er også sårbar for kunstgjødsel. Her vokser planten i et nylig restaurert område.

På Asmaløy i Hvaler kommune finnes våre tre siste lokaliteter med honningblom. For å ta vare på orkideen blir det gjennomført skjøtsel på lokalitetene for å sikre fortsatt eksistens. Her er det Statens naturoppsyn som slår høyvokst mjødurt i et forsøk på å redusere forekomsten av mjødurt rundt den ene av forekomstene med honningblom.

Urterike kalktørrenger med lang kontinuitet med vårbrenning for å bedre beite. Brann som skjøtsel er gunstig for flere krevende arter, men er i dag lite brukt. Tepper med marianøkleblom preger enga tidlig i sesongen.

Kalkberg med mange rødlistede arter i Tyrifjorden, ryddet for gjengroende busker og ungskog som gjør tilstanden for tørketålende og lyselskende mangfold av karplanter, moser og lav. Skjøtsel er viktig for å opprettholde habitatkvalitetene i slike naturtyper. Speslielt etter opphør av tradisjonell beitebruk.

På Asmaløy i Hvaler kommune finnes våre tre siste lokaliteter med honningblom. For å ta vare på orkideen blir det gjennomført skjøtsel på lokalitetene for å sikre fortsatt eksistens. Her er det Statens naturoppsyn som slår høyvokst mjødurt i et forsøk på å redusere forekomsten av mjødurt rundt den ene av forekomstene med honningblom.

På Asmaløy i Hvaler kommune finnes våre tre siste lokaliteter med honningblom. For å ta vare på orkideen blir det gjennomført skjøtsel på lokalitetene for å sikre fortsatt eksistens. Her er det Statens naturoppsyn som slår høyvokst mjødurt i et forsøk på å redusere forekomsten av mjødurt rundt den ene av forekomstene med honningblom.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet på artrike enger. Her slås artsrik fjellnær eng på Øvre Gunleiksrud i Tinn, engene er inkludert i nasjonal handlingsplan for slåttemark.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Her får en skoleklasse prøve ljåslått og hesjing på gamlemåten. Her slås en liten eng på Øyan i Tinn, engen er inkludert i nasjonal handlingsplan for slåttemark.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet på artrike enger. Her slås artsrik fjellnær eng på Øvre Gunleiksrud i Tinn, engene er inkludert i nasjonal handlingsplan for slåttemark.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.