Gammel lauvingsbjørk som ikke er høstet på mange år. Står i boligfelt som rest etter kulturlandskapet som var i området før utbygging på 1960-tallet.

Boersvineblom er en 10-100 cm høy, flerårig urt som kommer fra Sør-Afrika. Man regner med at den fremmede planten i stor grad har spredd seg rundt i Europa via vareimport og transport med skip og jernbane, og på den måten også kommet til Norge. På den måten kom den også til Sjursøya, der dette bildet er tatt. Den ser ut til å ha stort spredningpotensial og være i stand til å danne store bestander på få år. Arten er i Norge foreløpig bare funnet på skrotemark, men det forventes at den kan spre seg til nærliggende mer sårbare naturtyper, som strandenger, sanddyner. grunnlendt kalkmark og klippestrender. Boersvineblom er giftig og giften spres vidare i melk dersom kuer spiser planten. Bildet viser planten i havnemiljø innerst i Oslofjorden.

Dronning av steingjøkhumle som sanker nektar på rødkløver. Rødkløver er en verdifull næringsplante for humler. Dronningen hos steingjøkhumle er stor og svært karakteristisk og med sine mørke vinger. Arten er den eneste gjøkhumla i Norge som er svart med rød bakstuss. Den er sosialparasitt på steinhumle. Steingjøkhumle har blitt mer vanlig de senere årene i takt med verten, og er lokalt ganske tallrik på Østlandet.

Kjempespringfrø er en fremmed art som sprer seg svært raskt langs vassdrag. Flytting av fyllmasser fra steder med springfrø er også en veldig vanlig spredningsmåte. Hvis ikke arten bekjempes vil den danne tette bestander der annen vegetasjon konkurreres ut. Bildet viser kjempespringfrø som har fulgt med infiserte fyllmasser og som sprer seg videre langs den lille bekken i grøftekanten.

Bittergrønn er en sjelden vintergrønn plante somvokser i tørr barskog, ofte på noe baserik grunn.

Sandområder i Norge har en svært artsrik og til dels unik invertebratfauna. Dette er områder med en spredt og flekkvis utbredelse som pga. spesielle naturforhold inneholder kvaliteter som danner livsmiljø for en lang rekke arter med spesielle miljøkrav. I slike miljøer lever mange sjeldne og rødlistede arter av karplanter, sopp og ikke minst insekter. Kvitsanden er eksempel på et slikt område, der det lever spesialiserte og sjeldne insekter og karplanter. Området ble vernet som landskapsvernområdet for å sikre et av de største flygesandsområdene i innlandet i Norge, med både stabile og mobile sanddyner. Kvitsanden er dannet på slutten av siste istid av smeltevann som førte med seg avsetninger fra sørøst mot nordvest i et 35 kilometer langt eskersystem fra Femunden til Røros. Med karakteristiske istidsspor og landskapsformer ligger Kvitsanden som en åpen lærebok i kvartærgeologi like utenfor sentrum av Røros.

Kjempespringfrø (Impatiens glandulifera) er en fremmed art som sprer seg svært raskt langs vassdrag. Hvis ikke arten bekjempes vil den danne tette bestander der annen vegetasjon konkurreres ut

Misteltein lever som parasitt på løvtrær. Arten er uvanlig i Norge og vokser hos oss bare i tilknytning til indre Oslofjord. Planten er vintergrønn. De hvite bærene spres med fugler som spiser dem. Mistelteinen og dens vertstre er fredet og kan derfor ikke felles eller skades. Det er mye tradisjon og mytologi forbundet med misteltein. Her er den fotografert i Mølen naturreservat. En øy med svært mye misteltein.

Steinhumle som søker nektar på rødkløver. Rødkløver er en verdifull næringsplante for humler. Steinhumle er en av våre vanligste humler i lavlandet i Sør-Norge. Den har økt sin forekomst betydelig i de senere år, og har spredt seg nordover til Trøndelag. Hunnene har en jevn og tett pels som er helt svart med unntak av bakstussen som er skarpt rødfarget. Kilde: Artsdatabanken

Fjørekåll (Armeria maritima) er en salttollerant plante som gjerne vokser ute ved brenningene.

Hvitmureblomstring på Munkesletten. Hvitmure finnes i Norge bare noen få steder innerst i Oslofjorden. Her vokser den på strandenger, strandberg og kalkrike enger.

Bilde av parkslirekne som har spredd seg langs en turvei, sannsynligvis i forbindelse med flytting av masser når turveien ble bygd. Parkslirekne kommer fra Øst-Asia og ble ført inn i Europa i 1825. Til Norge kom den antakelig noen tiår senere. Arten er nå utbredt og lokalt vanlig i lavlandsområder langs kysten og inn i fjordene fra Østfold til Salten. Den finnes enkelte steder nord til Tromsø. Parkslirekne har etablert seg i store deler av Europa og har fått status som problemplante. Fjerning av parkslirekne er svært vanskelig og krever systematiske tiltak over en årrekke til alle deler av rot og stengelsystemet er fjernet og destruert.

Nikkebrønsle er en ettårig urt i kurvplantefamilien. Kurvene har bare rørkroner, av og til enkelte tungeformede kantblomster; alle er brune. Nikkebrønsle vokser i tilknytning til næringsrike dammer, vasskanter og sumper i kulturlandskapet på Østlandet og spredt til Rogaland. Bildet viser en fukteng med en stor og tett forekomst langs en turvei.

Langgrunne strandområder langs kysten er biologisk rike områder og viktige for en lang rekke artsgrupper, som karplanter og vannfugl. Slike områder er f.eks. betyndningsfulle for hekkende og rastende vadefugler under trekket. Bildet viser en stor strandeng og mudderbukt med verdifull flora og rikt fugleliv på Andøya. Geitrams sees i forgrunnen.

Trollhegg er en busk eller et lite tre som blir 2-6 meter høyt. Bladene er glatte, blankt grønne og helrandete, med med sterkt framtredende nerver på undersiden. Fruktene er ertestore bær som skifter farge fra grønt over rødt til svart. Både fruktene og den friske barken er giftig. I Norge er arten vanlig i kratt og løvskog i lavlandet i den sørlige delen av landet, og finnes nordover til Nordland. Urtekildens planteleksikon, Wikipedia

Strandengvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis) på Lindøya i indre Oslofjord. Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Grov, hul og mosevokst eik er et svært viktig livsmiljø for sjeldne og truede arter.

Svartmispel er en sjelden busk som trives i bratte skrenter på kalkgrunn i indre Oslofjord.

Dagfiol er fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den har trolig kommet inn som hagestaude før midten av 1800-tallet og forekommer i dag i store deler av Norge. Arten er en relativt storvokst urt, rikelig frøformering og har evnen til å fortrenge stedegen vegetasjon. Dagfiol kan opptre i store mengder i veikanter, jernbanekanter, industritomter og annen skrotemark i vid betydning, samt i gjengroende grasmark og eng. Noen steder i indre Oslofjord, slik som her på Nakholmen, invaderer den strandenger og strandberg med biologisk verdfiull naturlig vegetasjon.

Hogstinngrep i kalkskog kan gi mye frigjøring av næringstoffer som igjen gir oppslag av uønskede arter som fremmedarten rødhyll. Den kan her fortrenge oppslag av hjemlige busker og trær.