En ca. 200 år gammel eik, som har vært omfattet av forskriften for utvalgte naturtyper (hul eik), har måttet vike for å justere en fylkesvei.

Tropisk lavlandsregnskog og bilvei i Barron Gorge National Park, som er en del av Wet Tropics World Heritage Area lengst nordøst i Australia. Wet Tropic regnes som verdens eldste regnskog. Dette er den mest artsrike skogtypen i Australia, med med flere primitive planter som ikke finnes andre steder i verden. Denne bilveien som går gjennom regnskogen mellom Cairns og Kuranda har ganske stor innvirkning på naturen, ved at den splitter opp naturområdene, utgjør spredningskilder for fremmede arter og øker dødligheten til dyrearter som er utsatt for å bli påkjørt. Forøvrig er veibygging i områder som ikke er vernet ofte en inngangsport for videre utnyttelse og ødeleggelse av regnskogen.

Vegetasjon plantes ofte i trafikkmiljøer av estetiske årsaker, for å redusere forurensning og for å redusere avrenning til veiarealene ved store nedbørshendelser, og ivaretar på den måten ulike økosystemtjenester. På denne trafikkøya er det benyttet stedegen engvegetasjon med arter som blåklokke, engnellik, tiriltunge og engsmelle. Dette bidrar til å styrke de biologske kvalietene, f.eks. ved å tilby næring til mange insektesarter som er avhengige av slike engmiljøer. Dette er vegetasjon som holder bedre på vannet enn ulike bergknapparter, og vil derfor være mer flomforebyggende.

Bil på vintervei

Nylig trafikkdrept grevling som ligger langs veibanen.

Mindre fylkesvei som er tilpasset det bølgende kulturlandskapet og som følger gamle veifar.

Russekål kommer fra Vest-Asia og Øst-Europa. Den kom til Norge på starten av 1800-tallet. Siden russekål er ganske stor og dominerende, trenger den til side og skygger for den naturlige floraen. Den har også et velutviklet og dypt rotsystem som gjør den vanskelig å fjerne, og den sprer seg rakst.

Mindre grusvei som er tilpasset det bølgende kulturlandskapet.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Mindre fylkesvei som er tilpasset det bølgende kulturlandskapet.

Annleggelse av gjenåpnet bekkeløp i bymiljø med naturlig rensedam, der det er plantet ut naturlig hjemmehørende våtmarksvegetasjon i kokosmatter. Kokosmattene begrenser erosjon og sørger på den måten for bedre etablering. Naturlige rensedammer bidrar til å gjøre vannet klarere og renere, ved sedimentering av partikler og plantenes filtrering av av vannet. Bekkelløp og rensedammer regulerer også avrennningen i nedbørsperioder og kan på den måten dempe flom. Samtidig er de estetisk innbydende og kan være viktige for å ivareta og tilbakeføre biologisk mangfold.

Paddepar som må krysse en vei på vår-vandringen til yngeldammen. Veier er effektive barrierer for amfibier som vandrer mellom overvinringsplass og yngeldam. Ofte blir en stor del av dyrene som skal krysse overkjørt. Bygging av nye veier og økning i trafikkmengde kan således splitte opp leveområder og øke dødligheten så mye at bestander blir truet.

Nyanlagt dam som renser veivannet fra en lokal vei før det renner ut i inntilliggende bekk, gjennom en stein- og jordfylling.

Kjøring med snøskuter langs en skuterløype om natta. Her blir snøskuter brukt til frakt av mennesker og utstyr.

Tiriltunge er en plante i erteblomstfamilien med gule blomster. Den er vanlig over mesteparten av landet opp til 1350 moh. Bildet viser veikant med tiriltunge.

Bildet viser nylig anlagt sykkelfelt og regnbed med terskler langs en hovedvei i Oslo. Hensikten med anleggelse av regnbed er å fordrøye og holde overvann tilbake, slik at man forhindrer skadelig oversvømmelser langs veien og på andre arealer nedstrøms. Samtidig kan regnbedet bidra til å rense forurenset overvann fra veien. Dersom det etableres stedegen vegetasjon langs veien, kan det også i noe grad bidra til å berike det biologiske mangfoldet. Etablering av regnbed vil være et godt klimatilpasningstiltak, siden det forventes økte nedbørshendelser.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.

Siden salting er skadelig for miljøet er det viktig å begrense bruken og finne alternativer. Her informerer et skilt om at det testes alternativer til veisalt.

Veikantvegetasjon dominert av den fremmede planten hagepastinakk (Pastinaca sativa var. hortensis). Hagepastinakk er en toårig urt med frukter som spres med vind, spesielt med luftstrømmen langs veier og jernbaner. Planten farger mange veikanter på Østlandet gule i juli-august. Hagepastinakk kom trolig inn med ballast, med ulike transportmidler, og som forvillet fra grønnsakdyrkning i siste halvdel av 1800-tallet. Den hadde svak økning fram til 1930-tallet da den brått begynte å ekspandere i Oslo og Bærum, både langs veikanter og på grunnlendt kalkmark. Denne ekspansjonen har fortsatt, og arten har nå en sammenhengende forekomst mellom Skedsmo og Drammen, sikkert med flere millioner individer. Den er her så ekstremt vanlig langs veinettet og jernbanen at den pøser ut frukter til andre deler av Østlandet, som følger med biler og tog. I andre landsdeler er det mindre stabile forekomster av arten. Det forventes fortsatt sterk økning, både i utbredelsesområde og i fortetning. Risikoen ved planten er knyttet til at den er invasiv på den sårbare naturtypen grunnlendt kalkmark, særlig ved Oslofjorden, og at den fortrenger sjeldne og sårbare karplanter. Kilde: Artsdatabanken.